På skolen spilte han blokkfløyte og klarinett, og han hadde rykte på seg at han spilte bedre enn storbandlederen Benny Goodman. Det er ikke småtterier! Navnet er Sven-Erik Magnusson; bedre kjent som frontfigur og vokalist i det ikke mindre kjente dansbandet Sven-Ingvars – kjente i Värmland fra 1956 og verdenskjente i Skandinavia helt frem til våre dager.
Svein-Erik er still going strong. Nylig gjennomførte han en turné – "Fra Fröding til Fröken Fräken”. Det er morsomt med Sven-Ingvars. De slo som gruppe de første akkordene på gitaren da denne pennefører var to år. Sven-Erik er fra Säffle i Värmland, mens bandet Sven-Ingvars regner sin historie fra Slottsbron i Grums.
En av deres største hiter noen gang heter Fröken Fräken – tekst og melodi ingen ringere enn Thore Skogman, som døde tidligere i år. Det ikke så mange vet, er at straks før Thore Skogman sa farvel til dette jordiske liv, sendte han et større beløp til Filipstad som bl.a. er brukt til å reise en statue av Gunde Johansson, mannen som skrev Törparvisan som også Sven-Ingvars sang. Det henger sammen.
Det er noe spesielt med Värmland. Avgjort. Skogmann var Filipstadambassadör i 1993. Fröken Fräken ble komponert av Thore Skogmann i 1963 etter inspirasjon av et bilde han hadde sett i et ukeblad av en rødhåret kvinne. Det finnes et morsomt filmopptak av hr. Skogman i SVTs Öppet arkiv som kan lastes ned gratis og beskues igjen og igjen på internettskjemen. Det er virkelig finkultur! Og Thore Skogman på sitt mest ungdommelige og kanskje beste... Så står Sven-Erik på scenen igjen. Hele mitt liv har jeg hørt ham synge – rolig og smektende, men også opp-poppet. Han gjør seg nok best i de stille artisters land, Sven-Erik. Livet hans har vært sterkt og han har hatt sine nederlag, men har gått ut i dagspressen og klart sagt fra om at "bilkjøring og alkohol ikke hører sammen”. Dette har han selvfølgelig helt rett i, men det at han står fram og tar nederlaget, er en ekstrabelastning i tillegg til alt det andre som overdreven alkoholbruk fører med seg.
Men dette gjør Sven-Erik med et åpent sinn. Hvorfor? Fordi han elsker sitt publikum. Verre er det ikke – og det er det beste. Det er en form for ærlighet som publikum setter pris på, og da er heller ikke tilgivelsens vei så lang. Slik er psykologien.
Fra min tidligste barndom kan jeg huske Sven-Ingvars i radioen; særlig på Svensktoppen i P3. Vi lyttet fast til kanalen i mitt barndomshjem, og jeg husker hvordan mine foreldre både nynnet med og at far begikk noen enkle dansetrinn i Kristina från Vilhelmina. Det var nesten høytid i hverdagsrommet da han tok mor i sine armer – vår helt lokale Fröken Fräken: ”... hon är sjöorna och skogarna...”
Sven-Ingvars gjorde mange turneer til Norge. Jeg fikk aldri verken sett eller hørt dem "in live" som man sier, men i Bergårdskolans Aula i Karlskoga fikk jeg oppleve Sven-Erik Magnusson og Sven-Ingvars på nært hold. Det var stort – også for en nordmann.
At Sven-Ingvars synger Gustav Fröding – som nylig fikk et museum i Kristinehamn – viser at det er kultur i värmlandsguttene. Deres musikalske evner og interesser strekker seg langt. Det er fremdeles "dans bort i vägen”.
Jeg er nesten sikker på at Gustav Fröding, om han hadde vært i live i dag, ville ha nynnet med i Fröken Fräken. Den holdt i 1963 og den holder i dag, selv om historien ikke forteller noe om hun hadde "glest mellan tänderna”. Der må vi ta fantasien til hjelp, mens vi ønsker Sven-Erik Magnusson og Sven-Ingvars mange gode år både innenfor og utenfor Värmlands grenser og både med og uten "byns enda blondin”.
Jørn-Kr. Jørgensen