De små barnas professor

Ola Didrik Saugstad heter mannen som i så godt som en generasjon og kanskje lenger har vært de små barnas professor. Mer en noen annen har han kjempet de for tidlig fødte (premature) og de sykes nyfødtes rett til liv. Det krever dedikasjon, men også en dyp kjærlighet til selve livet. Det kommer godt til uttrykk i hans splitter nye biografi som har fått tittelen «Kampen om oksygenet».

Fagfeltet nyfødtmedisin spenner vidt. Alt fra premature barn til alle sykdommer spedbarn kan få i sine første dager og uker – og krybbedød. Alt dette inkluderes i sekkeposten nyfødtmedisin – først bedrev han det ved Ullevål sykehus, senere ved Rikshospitalet for så å strekke engasjementet i mange retninger og i mange land i både Europa og verden – Berlin, Kina, India, Russland. Neonatalmedisinen, som det gjerne kalles, kjenner ingen grenser – det fødes barn i alle land og Saugstad stod nesten klar til å møte dem alle som lege, forsker, spesialist, nyfødtmedisiner, men kanskje først og fremst som medmenneske med kjærlig blikk og varme hender. Alt dette forteller

han inngående og levende om sin bok, engasjerende, beskrivende og detaljert.

 

Ola Didrik Saugstad åpnet boken med å fortelle om da han fikk Ridderkorset av St. Olavs Orden, og i innledningskapitlet – som har fått navnet «Fugleværelset» – assosierer han fritt over eget liv mens han sitter og venter på Kongen. I dette kapitlet får vi også vite om Ola Didriks familiære bakgrunn, og det er ikke småtterier han ruller opp for leserne. Det er nesten som å lese «Se og hør».

 

Å leve et liv blant syke barn og ha det som arbeidsoppgave er selvfølgelig en påkjenning som det skal gode skuldre og et godt hjerte til å bære. Ola Didrik gikk inn i dette med vidåpne øyne, og understreker flere ganger at han elsker jobben sin. I en alder av vel 70 år er han fremdeles aktiv som forsker og foredragsholder med så å si hele verden som nedslagsfelt. Å fortelle om forskningsresultater, gjøre forskningsoppgaver, delta i konferanser og kongresser blir etter hvert en viktig del av en eksperts hverdag. Faren her er at den som står midt oppe i det mister kontakten med det kliniske arbeidet, men Ola Didrik har hele tiden klart å hente seg inn slik at han ikke bare har vært faglig oppdatert i litteraturen, men også har sett og fulgt med i det kliniske bildet. Uten dette vil enhver som hevder seg å være ekspert fort miste forfestet og bli utdatert.

 

«Kampen om oksygenet» heter denne boken. Levende forteller Ola Didrik om hva det var og er riktig å gjenopplive små barn med – oksygen eller luft. Les om dette; det er mye å lære og a-ha-opplevelsene ligger nesten på lur og avsløringene kommer.

 

I denne selvbiografien forteller Ola Didrik også om den usunne kampen som foregår innen akademia. Om tyveri av forskningsresultater – og det evige forskere er opptatt av: Å publisere i internasjonale tidsskrifter. Den som virkelig tør fortelle om dette, kan fortelle om en kamp på liv og død. Det får fort uønskede konsekvenser.

 

Saugstad forteller også interessant om krybbedød og forskningen rundt dette, og en misforstått avisoverskrift i Aftenposten om at Saugstad og hans kollega Torleiv O. Rogum hadde løst krybbedødsgåten blir imøtegått. Det er redelig gjort.

 

Denne boken inneholder så mye. Som biografi strekker den kanskje biografisjangeren litt langt, men det er interessant å lese – særlig for den som kjenner litt til dette og som etter fattig evne har fulgt med på nymedisinutvikling- og krybbedødsforskning fra sidelinjen. Det er uansett lærerikt å lese hva Ola Didrik Saugstad forteller.

 

Et langt stykke ut i boken tar Saugstad leseren med inn i sin egen sønns tragedie da han fikk ME. Også i dette fagfeltet kaster Ola Didrik seg inn med hender og hjerte, og blir med tiden en av vårt lands fremste eksperter på sykdommen – en sykdom som fremdeles mangler mange svar og adekvat behandling. ME-gåten er fremdeles uløst.

 

På så godt som alle de 202 sidene skinner det gjennom at Ola Didrik Saugstad har en klar kristen overbevisning. Hans kamp for livet og livets rett er det aldri tvil om, men også her møter eksperten og professoren en grense. Den som leser vil selv oppleve hvor den går – og sett i dette perspektivet, er det å se på som et sunnhetstegn.

 

Det er ingen tvil om at Ole Didrik Saugstad – som har mottatt mange hedersbevisninger – også fortjener tittelen «de små barnas professor». Med den vil han avgjort nå lengst.

Jørn-Kr. Jørgensen