Commentum
Bokstavene lot seg ikke temme.
«Det var gjennom fellesskap med andre mennesker jeg oppdaget ukjente muligheter. Det ga livet mitt ny verdi. Jeg trengte ikke å kjempe for å leve, for jeg følte at det var selve livet som grep tak i meg og ga det mening!» - skriver Magne Medhus i boken «Bokstavene lot seg ikke temme», og han inviterer leserne til å være med på dyslektikerreisen. Det er spennende, interessant – og lærerikt.
I denne boken forteller lege, psykiater og barne- og ungdomspsykiater, Magne Medhus, om sitt liv som dyslektiker. Det har vært en kamp uten sidestykke. Det har vært en kamp for livet, for å overleve, for å mestre det mange andre tar som en selvfølge.
Tidlig i livet forstod unge Magne at han ikke kunne lese- og skrive noe særlig, og da han begynte på skolen, ble det klarere og klarere for den unge gutten fra Jostedalen, hvor faren var prest og hvor han bodde sammen med mor og fire søsken, at det boklige ikke lå for han. Magne var praktisk anlagt og trivdes best i Snekkeriet.
Men det er skoleplikt og rett i Norge, og Magne kjempet seg vei gjennom folkeskolen, framhaldsskolen og realskolen – og endte opp på handelsgymnaset i Bergen hvor han sammen med skolekameratene tok artium. Men hva skulle han bli? Hvilke planer hadde han? Og hva ville han?
Det var ikke lett å si. Til og med sin yrkesutdannelse kjempet han for å sette navn på. En logoped han var i kontakt med, og som var til mye hjelp, frarådet han å begynne å studere. Men livet ville det annerledes. Unge Magne fant seg sin egen vei, til Tyskland hvor han ble akseptert som medisinerstudent, og hvor han noen år senere avla eksamen som medisiner og ble lege.
Magne hadde vunnet over seg selv. Ikke bare den dagen han stod med eksamensvitnemålet som cand.med. mellom hendene, men hver eneste dag, ja hver eneste time gjennom alle skoleår og timer. Som dyslektiker fikk han mer enn noen annen smake på slitet, på arbeidet og på motløsheten. Han ville ikke fremstå som dum, og han ville bli til noe. I mange år skjulte han sitt usynlige handikap, og han snakket ikke med andre om det. Kun hans nærmeste - mor og far, broder Halvor og søster Kari som i mange år var hans hjelpere, visste hvor vanskelig han hadde det.
I «Bokstavene lot seg ikke temme» forteller Magne Medhus utilslørt og ærlig om sitt liv og sin kamp for å lære og lese- og skrive. I høy alder og med voksenpsykiatri samt barne- og ungdomspsykiatri som spesialitet, mangler han ikke på livserfaring og kunnskaper. Men det var mye han ikke fikk til. Det handler denne boken om. Det var en kamp for livet.
Som et innblikk i dysleksiens verden, er denne boken unik. Her kan man lese om hvordan det er å ikke kunne skrive og lese som de aller fleste andre, hvordan det oppfattes, hvilke verktøy Magne selv fant ut av i kampen for å tilegne seg kunnskaper – på både norsk, engelsk og tysk. Det er en kamp og et arbeid det står respekt av.
«Som lyn fra klar himmel kunne jeg få fullstendig jernteppe. Selv om det var stopp på output av tanker, merket jeg hvordan tankene stod i kø og presset på. For alle tankene måtte raskt vurderes, forkastes eller godkjennes. Når en tanke var akseptert, startet prosessen med å finne en passende uttrykksform. Da var jeg endelig klar til å svare», forteller han i denne personlige beretningen.
Gjennom et langt yrkesliv har Magne Medhus behandlet og hjulpet mennesker som har hatt psykiske og kognitive vansker. Han har vært med på å utvikle nye tiltak der det manglet polikliniske tilbud eller der institusjoner ikke fungerte. Mange barn og unge med lærevansker og atferdsproblemer har fått bedret skole- og opplæringstilbudet.
Medhus er født i 1939 og vokste opp i Jostedal der foreldrene var bygdas prestefamilie i neste tjuetre år. Som nest yngst av fem søsken flyttet han tretten år gammel med foreldrene til Rosendal.
Livet og skolegangen ble tidlig preget av lærevansker og magesår. I det trygge oppvekstmiljøet kom han i kontakt med sykdom og sorg. Det ble en innføring i voksenlivet som fikk betydning for hans senere yrkesvalg og interesse for mennesker.
Gamle ting og historier ga et kikkehull inn i en annen tid. Det sporet fantasien til å tenke annerledes. Med en godt utviklet praktisk estetisk sans, viste han tidlig å være en god praktiker. Mens lesekoden knakk han ikke før mot slutten av folkeskolen. Tjue år gammel fikk han diagnosen dysleksi.
Jørn-Kr. Jørgensen