Vegen mot ære og berømmelse

Det er en skikkelig Fame-atmosfære i konsertsalen ved Vågen videregående skole når koret øver til forestillingen Hairspray som for tiden blir vist for hjemmepublikummet i Sandnes.

Den kyndige og erfarne lydmannen, Eirik Bekkeheien, finjusterer lyden i den imponerende konsertsalen i ”kokongen”. Det er så mange som skal på scenen under forestillingen Hairspray at produsenten har tatt galleriet langs sidene i bruk. Det er derfor skikkelig trøkk i sangen og musikken som fyller hver krok i det svarte rommet. Akustikken kunne ikke ha vært bedre. Bandet sitter på en forhøyning bakerst på scenen og pumper ut stødig og fengende musikalmusikk. Det er rett før vi forventer at sangerne skal ta sangen og dansen med seg ut og synge og danse på gaten og på biltak, akkurat som i den amerikanske filmen Fame fra 1980, og den påfølgende TV-serien fra 1982-87. Den gang dreide deg seg om kreative og musikalske ungdommer ved New York High School for the Performing Arts, hvor sang, dans og skuespill var utdanningen, og drømmen om ære og berømmelse var målet. Nå dreier det seg om Vågen videregående skole, men drømmene er kanskje de samme?

 

Stiller høye krav

I likhet med skolen i New York så skal vi se at også ved den kreative skolen innerst i Gandsfjorden så stiller lærerne skyhøye krav. Akkurat når det svinger som mest, velger nemlig musikalsk leder Karl Dag Kjosavik å stoppe sangen for å komme med instruksjoner på detaljnivå. Og akkurat som elevene ved skolen i NY, så er elevene i Sandnes anno 2011 rastløse, utålmodige og ivrige, noe som resulterer i hvisking og tisking blant de som sitter i salen og venter på sin tørn.

- Dere må være HELT stille!!!, sier Kjosavik, og den lydige forsamlingen holder så tett at du kunne ha hørt den berømmelige knappenålen som treffer golvet. Kjosavik gir instruksjoner som bare skolerte sangere og musikere kan forstå:

- Vi tar det fra toppen. Få en Ass 7, sier han. Pianoet lystrer, og koret synger UUUU…

- Yes, og så pause etter det. En gang til fra toppen. UUUU…

- Dette låter tøft! Dere fikk med dere hvor modulasjonen var? Fint!

 

Felles kreative løft

Forestillingen Hairspray er det synlige resultatet av skolens målsetning om å få alle de kreative disiplinene som er samlet under samme tak til å ta felles kreative løft. Forestillingen er basert på John Waters komedie fra 1988 med samme navn. Handlingen er satt til året 1962 i Baltimore i USA, og vi følger tenåringen Tracy Turnblads jakt på suksess som danser på en lokal TV-stasjon, og hennes kamp mot raseskillet. Det er andre gangen skolen stabler på beina en stor forestilling som de så presenterer for byens befolkning. Sandnesmagasinet ønsket å ta pulsen på det kreative livet ved skolen, og fant ut at en ypperlig anledning må våre å besøke skolen under innspurten til en forestilling. Mens koret fortsetter øvelsen, tar Renate Pedersen oss med bak på scenen. Pedersen og hennes klassekamerater har stått for rekvisitter. Hun viser oss små dekorerte rom rett under scenen, rom som skal brukes om hverandre under de forskjellige aktene i forestillingen. Det er blant annet tidsriktige soverom fra sekstitallet Pedersen og hennes klassekamerater har laget.

- Det som ikke kan lages, kjøper vi, for eksempel på Fretex. Og så legger vi til de detaljene som trengs, forklarer Pedersen. Hun sier at klassen hennes har hatt ansvaret for ”kledningen” av scenerommet.

- Er dere i rute?

- Ja, vi ligger godt an, kan Pedersen forsikre.

 

Den strenge tonen

Kritin Storhaug er avdelingsleder for musikk, dans og drama, og det er hun som tar oss med rundt i de forskjellige klassene som har vært med på arbeidet med forestillingen. Før vi tar oss ut av kokongen, gjør hun oss oppmerksom på:

- Nå er det jo fortsatt uten kostymer, de kommer på i morgen, og alle skal ha på seg parykker.

Småsnakkingen har tatt seg noe opp i salen, og Kjosavik må ta den litt strenge tonen igjen:

- Hør her, alle sammen! Dere må være helt rolige! Bare ikke snakk, så blir det stille av seg selv, sier han, og de kreative ungdommene legger nok en gang bånd på seg selv.

 

Grafisk avdeling

Storhaug loser oss gjennom den store skolen, og vi går inn i et av klasserommene. Vi har kommet til grafisk avdeling, og møter blant annet Thea Idland Johansen og Anders Tykkhelle Amdal. Det er her alt det grafiske materiellet rundt forestillingen har blitt skapt, så som plakater, annonser, program og billetter.  

- Hvordan har dere tenkt når dere har utformet plakaten?

- Vi har tenkt at vi må bruke den stilen som var på den tiden, altså slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet, sier Amdal, og Johansen legger til at det var på denne tiden ”dottene” ble født. Hun sikter da til de hvite prikkene som preger plakaten, og som også preget mange av kjolene på den tiden.

- Vi har også brukt en sprayboks og masse hår. Det var jo en tid der det var vanlig å tupere håret, minner de to om. For begge de to elevene er arbeidet med forestillingen Hairspray det største prosjektet de har vært med på ved skolen. Arbeidet med det grafiske materiellet har de presset inn mellom annet skolearbeid. Begge de to elevene går tredje året på Vågen videregående, og begge vil ta et påbygg neste år slik at de kan studere videre dersom de skulle ønske det.

 

Tøy, søm og ”polkadotter”

Vi lar de to få fortsette med sitt arbeid, og følger Storhaug videre, og ender opp i en klasse der tøy og søm står sentralt. Vi får låne med oss Marie Øvstebø og Inger Lise Skjærvik. Begge de to har jobbet med kostymer til forestillingen. Mens vi går mot rommet der alle kostymene blir oppbevart, forteller de litt om hvordan prosjektet har vært for dem:

- Vi begynte med å se filmen for å få inspirasjon. Så fikk vi utdelt hver vår sanger eller danser, og diskuterte med dem før vi gikk hver for oss og begynte å lage idéskisser. Så begynte vi å lage modeller i enkelt bomullsstoff. Da er det enkelt å gjøre endringer underveis. Deretter brukte vi noen uker på de skikkelige kjolene, forklarer Skjærvik.

Vi kommer fram til rommet der kostymene henger på stativer. Det er glitter og stas, og en god del ”polkadotter”. Øvstebø plukker fram kjolen hun har designet og sydd, men Skjærvik finner ikke den hun har laget. Hun hekter derfor av en kjole som en annen i klassen har laget, og viser den fram.

- Ser dere fram til forestillingen?

- JA!! samstemmer de to høyt i kor.

- Vi har jo ikke sett kostymene i praksis på scenen, så det blir veldig kjekt, sier Sjærvik. De to synes det er litt spesielt at mens alle de andre elvene som skal være med på forestillingen stresser på for å komme i mål, så er deres eget arbeid avsluttet.

 

Bruker mye ressurser på dette

Før selve omvisningen på skolen satte vi oss ned i kantinen med prosjektleder Storhaug for å høre litt om tankene bak denne tverrfaglige forestillingen.

- Tanken er at vi skal invitere byens befolkning til en stor tverrfaglig forestilling hvert år. Vi ønsker nemlig å være en synlig aktør i kulturlivet i byen, og bruker derfor mye tid, ressurser og krefter på dette. Vi inviterer blant annet både ordfører og politikere til forestillingen for å synliggjøre hva vi holder på med, og har tanker om å bygge opp en tradisjon rundt dette. På den måten kan folk etter hvert kanskje bli klar over at hver høst kan publikum få oppleve det Vågen videregående skole har å by på, forklarer Storhaug. Hun sier videre at det i all overveiende grad er avgangselevene som skal stå bak forestillingene, slik at alle elevene ved skolen til slutt skal få lov å være med på et stort fellesskapsbyggende prosjekt.

 

Fire utdanningsprogram

Foruten å være en stor videregående skole i seg selv, så er skolen midt i Sandnes også den desidert største videregående skolen for kunstfag i Norge, ja kanskje i hele Norden eller Europa. Skolen tilbyr fire forskjellige utdanningsprogram: Musikk, dans og drama, studiespesialisering med formgivning, design og håndverk, og media og kommunikasjon. Elever fra alle disse studieprogrammene er med og bidrar i forestillingen, og prosjektet gjør at elevene blir synlige:

- For elvene handler det om å få vist seg fram, og i tillegg blir det jo også veldig sosialt når de jobber så tett sammen de siste ukene. De som går på musikk dans og drama står på scenen som utøvende. Vi har jo live band, og et stort kor med femti sangere. Så har vi hatt auditon på solister og hovedroller. Det er masse dans, nesten i hvert nummer, og så blir det litt sånn komiske dramaroller. Det er jo en komedie, minner Storhaug om.

 

Nerver før premieren

- Hvordan er dere i rute i forhold til premieren?

- Hehehe…

- Hvorfor ler du?

- Jeg tror vi kan si at det alltid koker mot slutten i slike prosjekt. Nervene står i spenn, og det er mye som blir litt krise de siste dagene før premieren. Så kommer alt til å sitte som støpt på selve premieren.

- Er det din erfaring?

- Ja. Det er rundt 100 elever på scenen, og nesten like mange som har vært med og bidratt bak scenen. Noen elever fra VG2 media og kommunikasjon skal filme forestillingen og redigere det etterpå, slik at vi kan ha det på skolens bibliotek som en dokumentasjon for ettertiden.

 

Kunstnerisk helhet

Før skolen i Vågen åpnet var musikk, dans og drama, samt media og kommunikasjon lokalisert til Lundehaugen videregående skole på Ganddal. Forus videregående hadde også meida og kommunikasjon i tillegg til formgivning, design og håndverk. Begge de to skolene hadde tradisjoner med oppsetninger og utstillinger hver for seg. Lundehaugen har hatt en rik tradisjon med musikaler helt fra oppstarten, og Forus har hatt bildeutstillinger, og vist ut kostymer kledd på dokker. Nå trengs ikke dokkene lenger:

- Nå har de levende kropper å sette kostymene på. Den kunstneriske helheten blir større, og alt blir mer levende. Utdanningsprogrammene er ganske atskilte i skolehverdagen normalt, med musikk, dans og drama i tredje etasje, og de andre i fjerde. Men nå springer de opp og ned mellom etasjene. Danseelevene løper for eksempel opp i fjerde for å prøve kostymene hos dem som har sydd dem der, sier Storhaug.

 

Alle vil huske opplevelsen

- Hvordan vurderer du læringsutbyttet av denne måten å drive undervisning på?

- Motivasjonen for å lage noe er ganske stor når det er et konkret produkt som skal vises, og ikke bare at du skal få en karakter. Her får vi et produkt i enden som skal være åpent for hele befolkningen i Sandnes. Ellers så tenker vi tenker at mye av læringen også dreier seg om evnen til å samarbeide, formidle og presentere, og ikke minst tålmodighet, sier hun og ler litt av det siste.

- Du ler igjen…?

- Ja, det er klart at når det er hundre stykker på scenen, så blir det litt venting. Det er det nødt til å bli i alle store produksjoner, minner hun om. Ikke alle kommer til å fortstette med kunstfag:

- Vi pleier å si at bare anslagsvis halvparten går videre med kunstfag. Men det alle tar med seg er verdiene og opplevelsene de har hatt her. Alle vil huske det året de var med på musikalen, understreker hun.

 

Herlig feel-good

Mens vi snakker dukker en stilig ung herremann opp ved bordet vårt. Gunnar Olav Osjord har stilsikre briller med tykk svart innfatning, og kunne vært en av karakterene i den kritikerroste amerikanske fjernsynsserien Mad Men, som for øvrig utspiller seg i samme tidsrom som musikalen Hairspray. Dramapedagogen, som har sin utdanning fra både Stavanger og Bergen, spiller imidlertid rollen som regissør her på Vågen videregående. Han slår seg ned ved bordet vårt.

- Det er et stort og ambisiøst prosjekt, og vi møter mange interessante utfordringer under vegs. Det er kjekt å få være med på dette tverrfaglige nybrottsarbeidet, slår Osjord engasjert fast. Han sier videre at litt av temaet i filmen som musikalen er basert på er forestillingen om at alle skal få lov å være med.

- Kan du fortelle litt om selve stykket Hairspray?

- Ja, det er en kultfilm som kom ut i 1988, og var regissert av John Waters. Det er en herlig feel-good-film som har litt av en rollecasting, med blant andre Ricki Lake og Debbie Harry, sier Osjord og gir en enkel innføring i selve handlingen:

 

Alle skal med

- Vi er i Baltimore i USA og året er 1962. De svarte begynner å bli bevisste sine rettigheter. Det er tiden for borgerrettighetskamp og Martin Luther King. Hovedpersonen Tracy Turnblad må sitte igjen i spesialklasse simpelthen bare fordi hun har et høyt hår. Hun sitter og tenker, og kommer fram til at alle bør få være med uansett hvordan de ser ut. Hun elsker å danse, og finner ut at det skal være en stor danseforestilling på byens lokale fjernsynsstasjon. Alle tenåringer får lov å delta, men de svarte har ingen adgang. Dette synes Tracy er ”bloody” urettferdig, og der starter intrigene, forklarer Osjord.

- Hvordan vil du beskrive elevenes engasjement i arbeidet med forestillingen?

- Engasjementet og iveren er fantastisk. Mange timer går med, og det er slitsomt, men de står på. Vi forlanger mye av dem, men de er også interessert i at dette skal bli bra. Det er både ”ups and downs”, men vi tar stadig små steg framover. Vi er et sterkt team, konkluderer regissøren, før han haster videre til alle oppgavene som må løses bare dager før premieren. Tvitvi, tenker vi.

Redaktør -