Forfatteren Roar Sørensen (f. 1960) tar i boken et kraftig oppgjør med det gjengse synet på sexarbeid og hallikvirksomhet i kriminalromanen Smertens aveny, som er en uavhengig oppfølger av Magellans kors. Romanene har det til felles at handlingen foregår på Filippinene, og at hovedpersonen Stingo, en forhenværende norsk politimann, prøver å løse opp i flokene. Denne gangen dreier det seg om å etterforske drapet på Martin Werner, den norske eieren av go-go-baren Forbidden Pleasures i Angeles City.
- Navnet Forbidden Pleasures henspiller på at dette regnes som forbudte gleder både i konkret og overført betydning. Men få vet hva som egentlig foregår på slike barer, hva som ligger bak, hvordan kvinnene opplever livet der, og hvordan disse barene drives. Mesteparten av informasjonen i norske medier kommer fra frivillige organisasjoner og politisk korrekte journalister som ikke alltid forteller hele sannheten, sier Sørensen og fortsetter:
- Det som dessverre har skjedd de siste årene, er at virkelige ofre for menneskehandel, spesielt mindreårige, ikke får den hjelpen de har krav på fordi myndigheter, frivillige organisasjoner, politi og politikere ikke er villige til å skille mellom frivillig sexarbeid og tvangsprostitusjon. Når alt sauses sammen i én gryte, ofte i egen vinnings hensikt og i den politiske korrekthetens og den religiøse moralismens navn, blir resultatet at ressursene settes inn på gale steder, noe som fører til at hundretusener av fattige kvinner får friheten sin innskrenket og hverdagen sin forverret, mens de som virkelig trenger hjelp, ikke får det. Dette er litt av essensen i Smertens aveny, utdyper han.
Det er mye smerte i personskildringene, og navnet på boken ga seg nesten selv. Dette er ingen typisk feel good-roman. Her beskrives blant annet rekruttering til barneprostitusjon, tvungen neddoping og tilværelsen til jentunger som blir holdt innelåst på rommene sine. Men, du verden, fjernsyn har de!
Det var unødvendig for Sørensen å bruke tid på å hente inn omfattende bakgrunnsstoff for å skildre miljøet i romanen:
- Mye av det jeg skriver om, skjer hver dag rett utenfor kjøkkenvinduet mitt. Jeg har bodd i over ti år rett ved den gaten jeg har gitt det fiktive navnet Smertens aveny, og gjennom 20 år har jeg levd sammen med personer som ligner dem jeg beskriver i romanen. Jeg trenger ikke lese meg opp på dette emnet; jeg kjenner disse menneskene. Mange av dem som eier barene, er mine venner. Jeg kjenner miljøet. De aller fleste er flotte, ærlige sjeler med en moral som ikke ligger tilbake for din eller min. Forhåpentligvis har jeg greid å formidle dette i romanen, forklarer han.
Den som ofte ender opp som den tapende part i møtet med Østens sexindustri er, ifølge Sørensen, den hvite, uvitende mann.
- De tror de oppsøker Englenes bysom Big Men, men i realiteten er de Big Mac som blir spist levende hver gang de går ut av hotellet, en jafs her og en jafs der. Når de kommer hjem, er de redusert til Big Nothing. I land som Filippinene og Thailand er hvite menn targets fra de lander til de drar; de blir utsatt for alle mulige former for svindel. Noen tror det er de som utnytter, men nesten alltid er det utlendingene som trekker det korteste strået; det er i mange tilfeller de som ender opp i ruin, med knuste hjerter og knuste liv, sier Sørensen.
Med Stingo i romanen går det i samme retning:
- Ingen har lyst til å etterforske drapet på bareieren Martin Werner. I alles øyne framstår han som en dypt umoralsk karakter. Men kanskje skinnet bedrar. Stingoblir spist levende, i overført betydning. Han møter veggen overalt og blir truet på livet når han vil prøve å finne ut hva som egentlig har skjedd med Werner. Han mister også alle pengene sine, slik jo mange utlendinger dessverre gjør i Østen. Men uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si at Stingo greier å holde hodet over vannet selv om han også får gjennomgå mer enn de fleste, forklarer Sørensen.
Han ser ingen grunn til å legge skjul på at inspirasjonen for skrivelysten også er økonomisk motivert:
- Jeg vil ikke prøve å gjøre meg bedre enn jeg er. I likhet med hovedpersonen Stingohar jeg vært lutfattig gjeldsslave de siste 20 årene og bodd 18 år i små, leide krypinn i forskjellige utviklingsland. Mer idealistiske kunstnersjeler vil kanskje ikke like dette svaret, men jeg er bunn ærlig. For meg er ikke det å skrive noen morsom hobby, noe jeg setter meg ned med yr av skriveglede hver morgen, men et spørsmål om å overleve, det er i grunnen alt jeg kan, sier han.
I nesten like mange år som forfatteren her omtaler, har han livnært seg på å oversette romaner og tung faglitteratur for Cappelen Damm. For å få økonomisk mulighet til å skrive Smertens aveny, måtte han oversette 18 bøker. Hans egen roman ble skrevet helt om minst fem ganger. Det var en langsom og trinnvis prosess som strakk seg over fire år.
- Det var ikke før den siste gangen jeg følte brikkene endelig falt på plass, og at romanen hadde funnet sin riktige form. Det er ikke enkelt å skrive godt og troverdig om et kontroversielt tema som prostitusjon. Mange har svært sterke, nesten fanatiske meninger om det, og nesten uansett hva du skriver eller hvordan du formulerer deg, vil noen være rykende uenige og gå til heftige angrep på deg, avslutter Sørensen.
Som for andre forfattere er drømmen selvsagt å kunne leve av å skrive bøker. Kanskje vil Smertens aveny gjøre en forskjell? I mellomtiden lever Sørensen et nøkternt og enkelt liv fordi han er tvunget til det, sier han. Ingen spesielt glamorøs tilværelse, bare en hverdag fylt av arbeid og usikkerhet. Men sånn er jo livet for de fleste av oss, slik han ser det.
Det som imidlertid er hevet over enhver tvil, er at han kommer til å provosere med sin framstilling av englenes liv i Angeles City.
Redaktør -