Hvordan er det å begynne i første klasse i 1945? Med utedoen malt i kamuflasjefarger? Selv gangen og trappene i hovedbygningen er malt likedan som et synlig spor etter tyskernes tilstedeværelse. Dopapir eller annet til å tørke seg bak med finnes ikke. Men Jesus er det mye av. Og karakterjag og frykt for å dumpe. Her handler om Stangeland skole utenfor Sandnes og det gjengse kravet til alle elever: ”Vær flink – skriv pent” som også er tittelen på boken til Bergliot Øie Johansen (f. 1938). Men det kunne ha vært en hvilken som helst skole i landet vårt etter krigen.
- Allerede fra første skoledag skulle du være flinkest mulig og gjøre deg flid med å skrive så sirlig du kunne. Vi fikk karakterer fra 2. klasse; de som slet med å få til noe, fikk Noenlunde godt, og de flinkeste ble premiert med Særdeles godt. En grusom ordning! Helt forferdelig for de svakeste ungene! sier Øie Johansen med innlevelse som om det var i går.
Året før markeringen av Stangeland skoles 60 års-jubileum i 1991 begynner hun på eget initiativ å skrive ned minnene fra egen skolegang.
- Jeg tenkte ikke at det kunne bli brukt til noe. Men det ene drog det andre med seg, og jo mer jeg skrev, jo mer glede hadde jeg av det. Sandnes Historielag ved Njål Vigesdal ble interessert. I 2011 tok de skrittet videre og spurte om jeg kunne påta meg å samle historiene til en bokutgivelse. Ja, kan hende det, var det nølende svaret mitt da jeg fikk summet meg, forklarer hun.
Historielagets viktigste oppgave er å formidle hvordan det var før i tiden, og Øie Johansen går systematisk til verks. En presentasjon av skolen ute og inne, doene og lærerne kommer før første skoledag. Timeplanen for 1. klasse begynner med bibelhistorie med Jesu fødsel, Kong Herodes og vismennene like fram til Jesu død og oppstandelse som pensum. Innlevelsen til lærerinnen i parallellklassen er så overveldende at hun gråter da hun skal fortelle om Jesu lidelse og korsfestelse. Først i andre time står bokstavene for tur. Bergliot Øie Johansen oppfyller normen om å være flink både i kristendomskunnskap og de andre fagene, og hun skriver pent.
- Det var greit å gå på skole. Jeg ble godt mottatt. Men i det siste skoleåret ble det klart for alle at læreren tok seg spesielt av meg fordi jeg var dyktig; han ville hjelpe meg opp og fram i livet og skamroste meg sent og tidlig foran alle de andre elevene. Noen av dem ble forarget. Det kan også ha spilt en viss rolle at jeg så liten og pjusket ut og gikk kledd i omsydde, gamle og slitte klær etter min mor. Kontrasten til de langt mer moteriktige og freidigere bedremannsbarna var stor, sier Øie Johansen.
Mormor er imidlertid utom seg og forlanger at barnebarnet skal gå på realskolen. Far liker det dårlig. De store evnene dine hører bare til i mormors fantasi, sier han til datteren. Mer enn realskolen blir det ikke i denne omgang. Hun må komme i arbeid, forsørge seg selv og ikke være til byrde. For foreldre fra kummerlige kår med lite utdannelse, som strever med å hevde seg i et klassedelt samfunn, er det akkurat slike tradisjonsbundne holdinger som rår grunnen.
- Mormor hadde nok hausset meg opp, og den gang trodde jeg virkelig at far viste meg ekte omsorg ved å nekte meg mer skolegang, og at han ville ha meg ned på jorda. Jeg klaget ikke. Jeg var midt i puberteten, og det var vanskelig å sette seg inn i de voksnes verden. Jeg gikk rett inn som ufaglært dekoratør ved Graveren Teglverk og ble der i de neste 13 år, sier Øie Johansen.
I etterpåklokskapens lys er det enkelt å fastslå at mormor hadde rett. 51 år gammel tar hun artium etterfulgt av en halvårig utdanning i bruk av data. Siden får hun jobb i Lillesand kommune. Da har hun allerede for lengst gjort sørlending av seg.
- Det var en stor tilfredsstillelse å oppdage at min uvante skolehverdag ikke var så vanskelig, men jeg syntes jeg var blitt for gammel til å ta en påfølgende lengre utdanning, sier hun med et klart anstrøk av sørlandsdialekt.
Hun bidrar med nøyaktig 1087 ord og utrykk til sandnesdialektordboken ”Gaugamål”. Senere gjør hun noe helt tilsvarende for Lillesand med sin bok ”E seiår de bare”.
- Etter 45 år i Lillesand er det ikke til å unngå at jeg har tatt opp mye av dialekten. Som hjemmehjelp over lang tid beit jeg meg veldig merke i hvordan klientene mine uttrykte seg, sier hun.
I likhet med Sandnes er hun selvfølgelig også en aktiv bidragsyter til historielaget i Lillesand. Ikke dårlig for en innflytter. Hun er strålende fornøyd med at den siste boken hennes allerede er kommet ut til bokhandlerne.
- Jeg tror nesten ikke at det er sant. Det kjennes uvirkelig. Nå håper jeg at voksne henimot min alder, samt lærere og barn skal ha moro av å lese den. Jeg må rette en varm og inderlig takk til alle jeg har samarbeidet tett og nært med underveis for at dette skulle bli en realitet, avslutter Øie Johansen.
Nå er hun ledig for nye oppgaver.
Christian W. Holst