Fredag 10. September ble AMP - Riska Rockeklubbs første konsert arrangert med knallsuksess. Nesten 200 betalende ungdommer fikk oppleve fire band med kjempetrøkk. Selv uten øvingslokaler er tydeligvis disse unge musikantene ikke til å stoppe.
- Ka ti åpne dørene? - Har dokk sett kor mye folk dorr e ude?
Det var en noe nervøs stemning i grendahuset like før dørene åpnet. Massen med folk utenfor dempet ikke akkurat prestasjonsangsten blant medlemmene i rockeklubben som i nær fremtid skulle opptre foran klassekamerater og venner.
- I noen uker nå har vi fått låne lokalene til fritidsklubben slik at medlemmene i rockeklubben har kunnet prøve ut det nye utstyret. De har også fått tatt den siste finpussen før konserten. Dette har vært helt avgjørende for å få både nerver og låter til å sitte der de skal, sier Jann Røise, leder for Rockeklubben.
Så er publikum på plass og første band, ”Flying Tomatoes”, entrer scenen. Til tross for litt tekniske problemer med scenelyden leverer disse gutta 80-talls hardrockcovers så det suser. Om trampeklappen skyldes applaus for forrige låt eller den kommende vites ikke, men stemningen er nå langt fra nervøs på scenen.
Neste band, ”Groundwall”, lever opp til sitt navn. Med sine nypunk cover rister det faktisk i grunnmuren når de setter i gang. Til tross for en del spilletekniske feil leverer de en skikkelig proff opptreden. En selvsikker oppførsel med en god andel av humor på scenen glatter over det tekniske og utstråler ren spilleglede.
– Å se disse ungdommene ha en slik positiv utagering på en scene gir meg frysninger på ryggen. Det å være midtpunkt og ”konge” for et øyeblikk er noe som motiverer til å fortsette med musikken for disse. I tillegg ser jeg at det disse banda gjør i kveld, gleder publikum. Det må være selve meningen med en rockeklubb, sier Røise.
- Alle vet at ungdom er som en varm trykkoker, å bruke rock og musikk som en alternativ ventil for å lette på trykket er viktig. Kall det gjerne mentalhelse, fortsetter Røise.
Ikke akkurat mindre trøkk var det i ”Fed Up”. Her også ble vi servert Punk med presisjon, overbevisning og spilleglede. Bra samspill og bra låter også her trakk stemningen enda et hakk høyer opp mot taket. Knebukser, caps’er på snei og gitarer i knehøyde ga akkurat det rette inntrykket. Disse guttene var ivertfall ikke ”Fed up” med å spille i Grendahuset.
Siste band ut, ”As I Bleed”, som garantert kjøper mer produkter på Sunnkost enn flertallet av oss var heller ingen nedtur. Hardcore – straight edge er en bølge som virkelig har meninger med det de driver med. ”As I bleed” er andre genrasjons vegetarianere på Riska, opplært av sine eldre brødre i både kosthold og musikk. At soyamelk og salat har påvirket evnen til å levere tøffe gitarkomp og halsbrann tror jeg neppe. Nå eksisterer det ingen trykkoker i Grendahuset. Ventilen er sprengt og det koker skikkelig i Hard Core miljøet foran scenen. Imponerende og kjekt.
Hva gjør så fire band med fire til fem innøvde sanger når konserten er over og publikum tramper etter mer? Jo, Spiller alt en gang til.... Så de som betalte seg inn denne fredagen fikk en dobbeltkonsert, dobbelt glede og dobbelt så mye sus i ørene. Ingen tvil om at Rockemiljøet på Riska lever i beste velgående. Vi får håpe at alt ordner seg med øvingslokaler så vi får se hvor dette bærer hen.
– Vi er nå oppe i 20 medlemmer, og enda flere ringer meg og ønsker å bli med. Jeg synes det er fælt å nærmest måtte avslå bedende ungdom på grunn av manglende lokaler. Men jeg ser det positive i det likevel. Jo flere vi er dess vanskeligere blir vi å stoppe. Rockeklubben teller nå snart to hele fotballag og disse ungdommene fortjener en arena å spille på. Det er dette de vil og jeg håper noen et sted i bygda våkner opp i forhold til dette miljøet. Mange tror nok enda at hard rock fremdeles er et opprør mot foreldre og myndighetene, noe jeg mener er feil. Tøff og har rock er i 2004 heller et viktig uttrykk, både følelsesmessig og politisk. Jeg er overbevist om at vi allerede nå har musikere i klubben som med de rette forholdene vil bli musikalske eksportvarer. Denne kvelden sier egentlig alt, avslutter Røise.
Redaktør -