Cocktailboom?

Gin and Tonic, Vodka Redbull, Morgan og Jack. Pålitelige fjordinger. Men hva med en klassisk Cosmopolitan, en Pink Panther eller en frekk, liten Appletini? Cocktailglasset står rakrygget på bardisken etter lang tids sykeleie, og bransjen dugger friskt som en fruktig Daiquiri.

- Jeg vil vise folk at det fins noe mer enn bare det vanlige. Folk vet hva de liker og kjører mye safe, tør ikke prøve nye ting, sier Omi Hagen og deler en pasjonsfrukt med presis hånd.

Ute er kvelden våt og grå, inne er stearinlys tent, ølglass gyllne, og travelt parkert i døren[K1] .

Ledaal besøker Broremann bar, som beskrives som en ”brun cocktailbar” av innehaver Hagen.

Hvordan står det til med Stavangersk cocktailkultur?

Ifølge den amerikanske filmskaperen Douglas Tirolas dokumentar ”Hey Bartender!”, som kom ut tidligere i år, har den sofistikerte cocktailen funnet veien tilbake til tørste ganer etter en tørkeperiode som endte rundt år 2000. Yrket har gjenvunnet fordums stolthet etter relativ lidelse i kjølvannet av Tom Cruises sprell i 80-tallets ikoniske film ”Cocktail”. Som en følge har utvalg og kreativitet eksplodert bak barer verden over.

Ingenting ved ølglassene på baren denne kvelden vitner om eksplosjon, men det tar ikke lang tid fra presentasjon av saken og litt småprat til cocktailbestillingene hagler over disken.

 

Utvikling

Omi har vært i bransjen siden han var 15 år, og har sett en markant utvikling de siste de siste 14 årene.

- Jeg begynte som ryddegutt på ungdomsskolen, og etter videregående og militærtjeneste reiste jeg til Magaluf på bartenderkurs. Jeg kom hjem til Stavanger etter sommersesongen på Magaluf og ville jobbe, men på den tiden var Stavanger ganske kjedelig på utelivsfronten. Mange studenter som jobbet i barene.

Han flyttet til Oslo, men fortsatte å jobbe på Magaluf i sommersesongen. Etter fire år flyttet han tilbake til Stavanger med mer kunnskap og perspektiv på industrien.

- I Oslo kunne jeg lære å bli en bedre bartender. Der er det mer konkurranse og det er en mye større by. Jeg fikk jobb på en fin restaurant med en stor cocktailbar, og fikk sjansen til å lære utrolig mye. Jeg jobbet med en av Norges dyktigste barsjefer. Det var et helt annet nivå der enn det er her. På Magaluf var det bare fest og show. Vodka Redbull, stå i bar overkropp i baren og slikt. Det jeg lærte, lærte jeg i Oslo. Etter det er jeg selvlært. Dette var egentlig bare en liten ting jeg skulle gjøre før jeg begynte å studere, men så ble jeg i jobben. Ble forelsket i yrket.

- Hvordan føler du bransjen og yrket har utviklet seg siden du begynte å jobbe etter barskolen?

- Interessen er større. Folk henter inspirasjon fra andre land som ligger foran i større grad. Norge ligger ganske langt bak.

- Og Stavanger?

- Stavanger har fått bartendere nå. Før var det bare studenter som jobbet i utelivsbransjen. Nå er det bartendere som jobber fulltid. Som reiser rundt og får erfaring. Folk flytter til Stavanger for å jobbe. Det er for eksempel mange svensker som jobber her nå. Det er den nye kulturen. Folk flytter faktisk hit med erfaring fra bra cocktailbarer i Göteborg og København og tjener gode penger. Det begynte med Oslo. Etter hvert ble det så mange svensker der at det var vanskelig å få jobb, og de spredde seg til andre byer; Bergen, Trondheim, Kristiansand og Stavanger, og også mindre steder som Molde og Tromsø. Det har nesten blitt en eksplosjon av svensker.

Denne eksplosjonen trekker kompetanse og har betydd mye for situasjonen til lokale bartendere, ifølge Omi:

- Særlig Sverige kom hit med kunnskap, og de ligger foran oss i forhold til drikke- og cocktailkultur. Da de kom til landet falt mange nordmenn fra fordi de ikke hadde samme erfaringen. Alle disse studentene som hadde dette som helgejobb. Så kom de med kompetanse og danket dem ut. Da måtte nordmenn ”step up the game” for å kunne bli i bransjen, og det kom til flere heltidsbartendere som både leste og reiste for å få mer erfaring.

Han mener at nordmenn generelt er lite eventyrlystne i forhold til andre land, og håper at vi henger oss på i større grad etter hvert, noe han håper å bidra med gjennom Broremanns initiativ.

- Drikkekulturen i Norge er kjedelig. Folk tør ikke prøve mye nytt. Det går mye i Gin and Tonic, Vodka Redbull, og Jägermeister. I utlandet ser du mer mote innen drikke. Mye mer spennende og variert, nye ting og varer kommer på banen hele tiden. Det er jo også derfor vi har cocktailsmaking her. For å vise folk at det fins mer enn bare det vanlige.

Broremann arrangerer cocktailsmaking hvor man kan reservere baren, komme i grupper og sippe seg frem til nye favoritter:

 - Jeg kjører mye egenkomponerte cocktails, i tillegg til noen klassiske. Pornstar Martini er populær. Mitt syn på en god cocktail er kanskje ikke hva alle andre ser på som en god cocktail. Smaken er jo forskjellig, men det er viktig å få folk til å smake på nye ting. Så kommer folk inn i grupper og får smake et utvalg. Se at det fins andre ting enn Vodka Redbull. Vi bruker mye krydder, pureer og frukt. Kunden får teste en variasjon av søt, syrlig, sterkt, friskt, bittert.

Ingve Lund har latt seg friste av en Pornstar Martini og gir to tomler opp:

- Denne her var kjempegod!

Kompisen Dan Henning Steine har parkert et halvfullt ølglass til fordel for en rosa Valentine, og sier seg også såre fornøyd.

En Kyoto og en Valdreama kommer også på disken, og kompisgjengen tar smaksløkene til nye høyder.

- Har du typiske ”mannedrinker” og ”damedrinker”?

- Det går nok mest på farge. Mange menn er imot rosa cocktails. Selv om de smaker godt. Så har du disse typiske gammeldagse med whisky, for eksempel, som kanskje er mest for menn, men som også damer drikker.

Folk har forskjellige forventninger. Hagen ser det som sin jobb å analysere folk og situasjoner og gi kundene det de ønsker.

- Det gjelder å levere 100 prosent hver gang noen kommer inn. Da sitter kundene igjen med et godt inntrykk og sprer det videre.

Cocktailglassene til kopisgjengen er tomme, smilene brede og ”turbotirsdag” går mot slutten. Pasjonsfruktcocktailen var syrlig, søt og supergod, men ingrediensene er hemmelige:

- Det vil jeg ikke røpe. Den er selvkomponert. Jeg vil at folk skal komme tilbake for den cocktailen de ikke får andre steder, sier Hagen.

 

Ekstravagant

Storbyer verden over ser økende interesse for spektakulære drinker og utvikling av bartenderyrket.  I februar i år satte bartenderen Joel Heffernan fra Club 23 i Melbourne Australia cocktailverdensrekord. Drinken Winston (etter Winston Churchill), ble solgt for 12 040 dollar, over 70 000 kroner, inneholdt blant annet konjakk fra 1858 og tok to dager å forberede, ifølge Guinness Rekordbok.

Det er kanskje en stund til cocktailrenessansen fører til stunt av dette kaliberet på Broremann, men siddisen klamrer seg tydeligvis ikke hardere til pilsen enn at en Pornstar Martini kan løsne grepet litt på en trivelig ”turbotirsdag”.

Redaktør -