Vent på meg, Diego handler om fotball sett fra reservebenken, og den oppfinnsomheten lagets minst vellykkede må utvikle for å få nærkontakt med damene. Handlinga er lagt til 1993, da Drillo var en åpenbaring og idolet var Diego Maradona. Sentralt i romanen står den kortvokste Lars Hadland og kompisene hans – Ulf med det lange håret, reservekeeperen Kjell, som gjemmer sjokolade i hanskebagen, og Kjøtt, belasta med motvind i familien.
Ørjan Zazzera Johansen (f. 1974) har mastergrad i lesevitenskap og forfatterutdannelse fra Skrivekunstakademiet og Litterär gestaltning. Han har tidligere skrevet krimparodien Garborgs galningar og fotballboka Blod, svette og tåskudd. Han kommer fra Bryne og er formidler ved Garborgsenteret. Nå er han ute med romanen Vent på meg, Diego.
Jeg var i Norway Cup med Bryne sitt juniorlag i 1993, nesten uten å få spille. Dette var spesielt tungt ettersom jeg noen år før hadde spilt fast på et lag som kom helt til finalen. Kontrasten mellom suksess og fiasko blei veldig tydelig – motpolene var ikke seier eller tap, men å få lov til å delta eller måtte stå og se på.
Sammen med de andre reservene utvikla jeg en særegen tragikomisk humor, og da jeg på denne tida hadde utvikla en sterk uttrykkstrang, endte det med at jeg skreiv noen stubber om ”oss” etter at vi kom hjem. Etter hvert begynte figurene å leve sitt eget liv, og jeg skrev flere tekster innenfor det samme universet. Noen år seinere kom jeg inn på Skrivekunstakademiet i Bergen, og deretter Litterär gestaltning i Gøteborg; da tok jeg fatt fra begynnelsen av, fast bestemt på å skrive en roman. Det kunne ha blitt en serie noveller, men jeg mener at en roman gir sterkere leseopplevelse, sier han.
Jeg liker å røre i den smerten unge idrettsutøvere føler når de ikke når fram, og da særlig i en lagsport der den enkeltes innsats ikke er målbar og trenerens prioriteringer må være subjektive. Videre var kjærligheten til fotballen, og mitt barndomsidol Maradona, en drivkraft. Jeg ville beskrive fotballen innenfra, fortelle om hvordan det føles å treffe ballen godt, å treffe den dårlig, å drible en mann eller å sparke ham ned, å vinne og tape, å se på fra reservebenken samtidig som du følte deg i storform.
Men aller viktigst var det litterære prosjektet: det å skape en særegen fortellerstemme og så variere denne etter situasjon og sinnstilstand. Jeg jobba mye med rytme og tempo, språket bølger fram og tilbake som en fotballkamp. Dermed blei det også en leken bok, både språklig og formalt. Målet var at hver eneste setning skulle være overraskende og, som følge av det, morsom eller trist. Jeg er definitivt ute etter å underholde, men humoren ligger vel så mye i språket som i handlinga, fortsetter han.
Dette er en skjønnlitterær roman, og det kan være at den krever en viss lesekompetanse. Den handler om tenåringer, men er ikke skrevet for dem. Likevel tror han at ungdom og unge voksne vil kunne like den, kanskje alle som har vært unge en gang. Og de som liker fotball, selvsagt. Det er jo en fotballroman, til dels også en oppvekstroman. Fra han selv spilte i Norway Cup, og fram til i dag, er teksten gått fra å være en samtidsroman til å bli en – iallfall for de yngre – historisk roman. Den handler om fortiden, nittitallet, Drillos og Maradona – noe som forhåpentligvis tiltaler både de som husker perioden, som ønsker å gjenoppleve den, og de som ønsker å sette nåtiden i kontekst. Kan man måle Messi mot gamle helter?
Skriveprosessen har tatt omkring tjue år, fra jeg selv var på hovedpersonenes alder, altså tenåring, og fram til i dag. Det vil si, jeg la den fra meg for tretten-fjorten år siden og fant den fram igjen i fjor. Det var for ille at romanen bare lå der, god som jeg mente den var, og jeg var nødt til å gå to datamaskiner tilbake i tid for å finne ulike filer og rekonstruere den. Gleden var stor da jeg fikk mistanken bekrefta: teksten hadde holdt seg. Det var bare å friske den opp litt, plassere scenene i den rekkefølge jeg ville ha dem, justere tempoet her og der. Nå kunne jeg jo lese den med nye øyne.
Jeg håper å få folk til å le, og kanskje bli litt triste, men på en god måte. Jeg vil påvirke lesernes følelsesliv. Videre håper jeg at det blir starten på et langt forfatterskap. Jeg har mange tekster liggende og flere påbegynte manus. Det er på tide å vise verden hvem jeg er, avslutter Zazzera Johansen.
Carsten Flo