Gi den døende et slag i hodet med Bibelen, huske å åpne vinduene, legge mynter på øynene og lukke munnen på den døde. Holde ut søvnløse netter med likvake, sørge for å skaffe gråtekoner og brygge øl. Det var bare noe av det man måtte gjøre når døden meldte sin ankomst i riktig gamle dager.

For at sjelen til den døde skulle komme trygt opp til et lykkelig liv i himmelen, måtte man ta en rekke forholdsregler. Farene som lurte, var nemlig mange. Her en oversikt over det som måtte gjøres når et familiemedlem dro for godt.

 

Frigjørelse av sjelen

Det var vanlig å tro at sjelen måtte fris fra avdøde, slik at den kunne dra til himmelen. Dette var et farlig og vanskelig øyeblikk, for Djevelen stod alltid på lur. Å åpne vinduer eller døren i dødsøyeblikket måtte derfor gjøres for å slippe sjelen raskest mulig fri. En annen lur ting å gjøre var å dekke til speil og andre blanke overflater. På denne måten sørget man for at sjelen lettere kunne frigjøre seg, og ikke stoppe opp og speile seg i sitt jordiske bilde. Også urverkene skulle stoppes i dødsøyeblikket, ikke bare for å markere at tiden var rent ut, men også for å hindre at sjelen kom til å flakke hvileløst omkring.

Noen ganger var den døende skikkelig seigliva, og dødsøyeblikket kunne trekke ut. En vanskelig død ble ofte tolka som et tegn på uoppgjorte, onde handlinger. Dødskampen kunne da forkortes ved at den døende bokstavelig talt ble slått med Bibelen av de pårørende for å jage djevelen bort.

 

Rengjøring

Det var skikk og bruk at den døde skulle vaskes. Å få likvaskejobb ble sett på som en ære, og arbeidet ble ofte gitt til gamle koner. I riktig gammel tid ble vannet etter vasken tatt vare på, og brukt som medisin. Man trodde nemlig at det hadde helbredende krefter.

 

Lukking

Man var nok litt redd for de døde før i tida, så derfor tok man sine forholdsregler. Øynene til den døde ble grundig lukket. Dette ble gjort for å hindre at den døde med sitt blikk skulle få makt over noen av de gjenlevende. Ofte la man også en sølvmynt over hvert øyelokk som en ekstra sikkerhet, for ifølge folketroen var sølv et demonavvergende metall. Den dødes underkjeve måtte bindes opp. Bibelen var et fint redskap til å legge under haka for å holde munnen igjen. Man fryktet nemlig for at den døde skulle rope de levende til seg, og ta dem med til dødsriket. Man trodde at sjelen forlot kroppen gjennom munnen, og da var det også viktig å forhindre at den vendte tilbake samme vei. Da ville den døde bli en gjenganger.

 

Mange lange timer

Før begravelsen hadde funnet sted, var de onde maktene konstant på jakt etter den dødes sjel, som ennå ikke hadde funnet hvile. Liket måtte derfor passes på dag og natt. Familie og venner måtte skifte på å våke i rommet hvor den døde lå med tente lys. Dette kunne lett bli kjedelig i lengden, derfor fant man måter å få tiden til å gå på. På 1600-tallet ble det innført et forbud mot likvake på grunn av all den selskapeligheten som dette førte med seg, med drikk, dans og kortspill. Men til ingen nytte. Den kjente norske dikteren Ludvig Holberg minnes sin barndoms likvaker med glede i sinn: ”Jeg erindrer mig i min Barndom, hvilken Glæde det var for mig og andre, naar vi fik at vide, af en av vor Nabos Børn var død, thi derpaa fulgte mange gode, fede Dage”. De fleste steder var likevel likvaken preget av stillhet og andakt. Hvis man var veldig velstående, pleide man å leie inn profesjonelle gråtekoner som kunne gjøre jobben for en.

 

Begravelsesdagen

Kisteleggingen var en offentlig handling. Nå fikk alle en sjanse til å be den døde om forlatelse om en hadde noe utestående med han eller henne.

Det var veldig viktig at den døde ble ført ut av huset med beina først. Ellers så ville han gå igjen. Enda smartere var det å legge linfrø oppi kista. Det het seg at den døde ikke kunne forlate kista uten å først telle frøene. Når vedkommende kom ut av tellingen, kunne spøkeriet forhindres, eller i hvert fall utsettes en stund.

 

Gravølet

Kanskje den viktigste begravelsesskikken av dem alle. Nå skulle venner og granner inviteres for å ta en siste fest med den døde. Det ble brygget eget øl for anledningen, og festen ble ofte holdt gående i flere dager. Noen steder tenkte man at den døde var usynlig med i gravølet, derfor lot man gjerne en stol ved bordet stå tom. Men ofte var den døde bokstavelig talt til stede, nede i kista si, i en krok av rommet, der han hadde fin utkikk til festen.

 

Endelig farvel

Så kunne dagen komme da den døde trygt kunne legges i jorda. Men veien til kirkegården var ikke fri for farer. Det var vanlig å ta en omvei når kista skule fraktes dit. Dette var for å lure Djevelen, som ofte sto på lur for å hindre at den døde kom i kristen jord. Vel framme på kirkegården, ble kista for sikkerhets skyld ikke båret gjennom, men løftet over porten til kirkegården. Det forhindret spøkeri.

 

Så var det ned i jorda med kista. Selv ikke i døden ble man likeverdige. Jo finere man var, desto nærmere kirka ble man lagt i jorda. De aller fineste var så heldige å bli lagt innendørs, i selve kirka.

Så var det bare for den avdøde å håpe på at djevelen ikke hadde nappa sjelen ens, at man ikke måtte gå igjen på jorda og plage de etterlevende eller at man egentlig bare var skinndød.

 

Kilder: Livets høytider – skikker og tro fra vugge til grav, Per Holck, Cappelen 1995, Den store norske Begravelsesboka, Per Inge Torkelsen, Det Norske Samlaget, 1996.

Redaktør -