av Tor Halstvedt,
forfatter
I menneskerettighetsloven heter det i § 19. «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding…» Fram til 1. oktober 2015 hadde vi injurielovene, §§ 246 til 249 i Straffeloven, som i sin form gikk mot menneskerettighetsloven ved at en etter denne loven kunne ilegges opptil tre års fengsel, en klekkelig bot og det en hevdet kunne kjennes «dødt og maktesløse» om en skadet «en annens gode navn og rykte». Det var naturligvis en grunn til at injurieloven ble fjernet, nemlig at det anses mye viktigere at folk skal få ytre seg, skal få fortelle om sitt liv, enn at de som føler seg tråkka på av den grunn skal kunne stanse ytringene.
Men ytringsfriheten gjelder åpenbart ikke alle. I april fikk jeg gjennom to journalister i NRK, tilbud om å være med i et stort programkonsept om menn som ble misbrukt seksuelt i barndommen. Jeg hadde da nylig gitt ut bok Tabu! hvor jeg fortalte at jeg ble voldtatt rutinemessig i fire år, fra jeg var tre til sju, av mamma, etter hvert også av pappa, og at jeg i tillegg ble utsatt for grov vold og livstruende trusler.
Derfor ble jeg svært entusiastisk da jeg ikke tilbudet, jeg var mer enn villig til å stå fram og avdekke dette store samfunnsproblemet. Journalistene kom ens ærend opp fra Kristiansand for å forhåndsintervjue meg, jeg fortalte dem da min historie, etterpå var vi i regelmessig kontakt. Underveis hadde journalistene møte med noen i NRK som hadde med etiske vurderinger å gjøre. Disse sa at det var helt «uproblematisk» å sende intervju med meg. Så dro kona og jeg ned til Kristiansand, installerte oss på fint hotell, alt på NRKs regning, TV opptakene ble gjort, både journalistene og fotografene sa intervjuet var strålende, det gjorde et sterkt inntrykk, noen tårer ble tørket. Jeg leste også opp et dikt om overgrep som betyr mye for meg. Jeg fikk deretter beskjed om at NRK skulle sende intervjuet med meg og med tre menn fra organisasjonen utsattmann.no 5 – 9. desember.
Så ringte nylig en av journalistene. De hadde vært i kontakt med en jurist og en etikkekspert i NRK i Oslo. Disse hadde bestemt at intervjuet med meg ikke kunne sendes likevel.
Argumentasjonen har jeg ikke fra disse ekspertene, men ble framlagt for meg av en av de to journalistene. Jeg fikk da høre at intervjuet brøt med Vær Varsom plakaten, dog ikke mot en bestemt artikkel. Videre at ved en eventuell klage ville NRK bli dømt i Pressens faglige utvalg. Jeg leste i etterkant denne plakaten, og kan ikke for mitt bare liv skjønne at det jeg sier i intervjuet skulle bryte med noe som helst.
Videre fikk jeg beskjed om at det å sende intervjuet med meg, ville skade «saken», nemlig å få fram slike ting som at hver sjette gutt blir seksuelt misbrukt før han er 16. Jeg var altså dum nok til ikke å skjønne mitt eget beste. Dette var en merkelig påstand. Jeg har sett et halvredigert opptak av intervjuene med to av de andre mennene. Uten tvil er min historie den sterkeste, det har også journalistene sagt til meg. Jeg er overbevist om at om intervjuet med meg blir sendt, så vil «halve Norge» tørke tårene og omsider ta til seg at slike overgrep mot gutter skjer. De som ville sitte igjen med skjegget i postkassa er overgriperne og de som ser gjennom fingrene med at overgrep skjer.
Jeg ble dernest konfrontert med at det mangler vitner til det som skjedde med meg som barn, ei heller en dom. Hadde NRK giddet å sette seg inn i saken, kunne jeg da fortalt at jeg har gått til psykolog i oppunder ti år, jeg har vært innlagt på Modum Bad, jeg kunne gjerne gitt NRK navnet på psykologene, dessuten at jeg to ganger i ungdommen gikk ned til elva for å drukne meg, at jeg gjennom livet i perioder har gjennomlevd sterk angst og depresjoner, at jeg har hatt seksualangst, vært utslått av skamfølelse, av skyld, av mindreverdighetsfølelse, av sorg. Men dette var altså ikke interessant for NRK, for de forventet hard facts. Har du ikke vitner?
Enhver med et minimum av livserfaring bør imidlertid forstå at de som voldtar barn aldri inviterer TV fotografer inn. De hundre gangene mamma voldtok var det ALDRI vitner til overgrepene. En gang kom pappa luskende opp på sokkelesten for å titte gjennom nøkkelhullet, men som vanlig hadde mamma låst døra med en nøkkel.
Det er en totalvurdering som gjør at intervjuet med deg ikke kan sendes, refererte journalisten. Men det var en spesiell ting som gjorde utslaget.
Mamma visste naturligvis at voldtektene var ulovlig, i dag ville hun fått 21 års fengsel. Dessuten ville hun miste ansikt, noe som trolig var enda mer truende. Derfor var det to ting mamma gjorde for at ikke hemmeligheten skulle komme fram: hun trua meg på livet om jeg sa noe; og hun skapte løgner om meg, særlig hos pappa og den eldste broren min, men også ellers i familien, om at Tor var slem mot mamma, ja han var en skikkelig jævel, og Tor snakket bare tull, så han var ikke å høre på.
Disse løgnene svelga både pappa og den eldste broren min rått. På den mågen mistet jeg først pappa, så den eldste broren min, og til slutt de to yngste, for også de ble foret med løgnene. De lærte å hate meg, liksom mamma hadde hata meg helt fra første gang hun voldtok meg. Nå har jeg ingen søsken lenger.
Det var dette som slo ut hos NRK. Søskena mine fikk brev fra NRK om at intervjuet skulle sendes, men jeg fikk beskjed om at dette overhode ikke ga søskena mine rett til å stanse eller framlegge krav angående intervjuet. Like fullt svarte min eldste bror NRK på en slik måte at NRK fikk kalde føtter.
I dette TV intervjuet sier jeg ikke noe om mine søsken, det gjorde jeg heller ikke i Tabu! I intervjuet sier jeg derimot det samme som jeg sa i et TV intervju med God morgen, Norge 18. mai, det samme som jeg sa i et stort 6 siders intervju med Dagen, og som jeg sa i et NRK radio intervju med Mette Schau (sic). Og som jeg skriver om i Tabu! Da hørte jeg ikke noe fra PFU.
Det fins ingen lov i Norge som er overordna de norske Staffelovene. Og Vær Varsom plakaten er ikke ment som et diktat som gjør det umulig for media å bringe fortellingen om hva et menneske har opplevd i livet. Eller er det bare løgnerne som har ytringsfrihet?
Jeg anklager NRK! Det ledelsen der gjør oppfatter jeg som et grovt overgrep mot meg som menneske og forfatter, og den retten jeg har til å fortelle mitt liv.
Jeg er en vanlig arbeider og en ukjent forfatter, jeg har ikke råd til å gå til advokater for å forsvare mine rettigheter. For ytringsfriheten er en rett. Advokatene tjener mer i timen enn det jeg gjør i uka i Posten.
det eneste jeg kan gjøre er å be ledelsen i NRK endre sin feige beslutning, at de likevel sender intervjuet med meg. da kan folk der ute få avgjøre om jeg er en løgner, eller om jeg forteller sannheten om noe forferdelig som har skjedd – og som stadig skjer rundt om i de tusen hjem.
Svein Kåre Gunnarson