Lyse tider

I fjor var det nøyaktig 100 år siden Oltedal kraftstasjon skrudde på bryteren. Nå skulle lyset fra elektrisiteten ”ta bort alle lasaronhuler og alt demoraliserende mørke i vor by”, som viseordfører Oddmund Vik sa. Vi har sett nærmere på den kronglete historien som ledet fram til den interkommunale giganten Lyse Energi AS.

 

God kapasitet, dårlig økonomi

Økonomiske nedgangstider utover på 1920-tallet førte imidlertid til at mange elektrisitetsverk i Norge fikk store problemer med inntjening og nedbetaling av stor gjeld. Kapasiteten til kraftstasjonene var imidlertid god. Mens mellomkrigsårene ble en periode med god tilgang på elektrisitet i forhold til etterspørselen, ble det knapphet på vannkraft under andre verdenskrig. Mangel på energikilder som kull, koks, ved og petroleum førte til økende etterspørsel etter strøm. Selv om strømforsyningssituasjonen var vanskelig, gikk overskuddet til elektrisitetsverkene i været. Det var først og fremst elektrisitet til koking og oppvarming som tok seg opp under krigsårene.

 

Kaster blikket på Lysebotn

Overskuddet gjorde det mulig for elektrisitetsverkene å kvitte seg med mye av gjelden, og en stod dermed bedre rustet til større utbygginger etter krigen. Det passet godt. I motsetning til situasjonen med overskudd i mellomkrigsårene, var det nå underskudd på vannkraft. Flere utbyggingsalternativer ble vurdert, og nå dukket også utbygging av Årdalsvassdraget med kraftstasjon i Lysebotn opp som en mulighet. Elektrisitetsnemnda mente dette var den mest langsiktige løsningen for Jær-regionen. Men utbyggingen var for stor for Stavanger alene, og på slutten av førtiårene tok Maudal kraftlag initiativ til et utbyggingssamarbeid med Stavanger Elektrisitetsverk. I forlengelsen av dette oppstod også tankene om et felles kraftselskap for Rogaland sør for Boknafjorden.

 

Anbefaler større enheter

Et samarbeid mellom de to var ikke selvsagt. Den tyske administrasjonen hadde under krigen pålagt Stavanger Elektrisitetsverk å samkjøre strømleveringen med Maudal kraftverk. Denne ordningen ble videreført etter krigen, med det resultat at spenningsnivået på nettet i Stavanger var så lavt at byens fabrikker fikk store problemer. Motorer, heiser og bakerovner fikk rett og slett ikke nok strøm, og stoppet opp. Arbeidere måtte sendes hjem. Det var stort behov for å bygge ut mer vannkraft og et bedre overføringsnett. Situasjonen var vanskelig over hele landet. Regjeringen nedsatte derfor en elektrifiseringsnemnd som skulle redegjøre for hva som måtte til for å bedre situasjonen. Nemnda kom til den konklusjonen at mindre elektrisitetsverk burde danne større sammenslutninger. Rogaland ble av nemnda regnet som et av de fylkene som ikke hadde tilfredsstillende strømforsyning. Av fylkets 190 000 innbyggere manglet 15, 8% strøm. Det vil si rundt 30 000 innbyggere.

 

Åpning av Lyse kraftverk

Da Maudal kraftanlegg og Stavanger Elektrisitetsverk begynte å samarbeide om en utbygging i Lysebotn, var det derfor helt i tråd med føringene som ble gitt fra nasjonalt hold. Med parolen ”Ingen skal fryse med kraft fra Lyse” i første mai toget i 1947, var det nå utsikter til å få slutt på den forhatte strømrasjoneringen. Satsningen fikk høy prioritet, og både industridepartementet og NVE så potensialet et anlegg i Lysebotn hadde for utvidelser og strømeksport til Danmark, og kraftsamband mellom Østlandet og Vestlandet. Lyse kraftverk stod derfor ferdig allerede i 1953, og ble åpnet med stor festivitas. Det ble ikke noe av kraftsambandet mellom øst og vest i første omgang, og Rogaland fikk beholde Lyse-kraften for seg selv. Og det var nok vel så bra, fordi nok en gang steg forbruket av kraft langt raskere enn antatt, og Lyse kraftverk måtte stadig utvides med flere aggregat.

 

Slutt på restriksjonene

Vinteren 54/55 var det for første gang siden krigen ikke nødvendig med noen restriksjoner på bruken av elektrisitet. Hele 98 prosent av befolkningen var forsynt med strøm. Rogaland hadde fortsatt mange elektrisitetsverk, men alle kommuner som ønsket det kunne knytte seg til en felles kraftkilde i Lyse-fallene. De forskjellige deltakerne i Lyse-samarbeidet hadde hver sine grunnkvoter av strømmen. Stavanger Elektrisitetsverk og Maudal Kraftlag hadde førti prosent hver, og den resterende kraften ble fordelt mellom Dalane Elektrisitetslag, Jæren Elektrisitetsverk, Vestre Ryfylke Elektrisitetslag, og Midtre Ryfylke Elektrisitetslag.

 

Utbygging av Sira-Kvina

Mens Stavanger hadde hendene fulle med utbyggingen i Lysebotn, tok Vest-Agder initiativet til å se på mulighetene for utbygging av vassdragene Sira og Kvina. Staten, ved NVE, var en sterk pådriver i dette arbeidet. Stavanger kommune hadde råderett over 45 % av kraftressursene i Sira-Kvina. Denne andelen ble overført til Lyse Kraftverk. Sira-Kvina Kraftselskap ble konstituert i 1963, og med lån fra Hambros bank i London var halvparten av finansieringen i havn, og byggingen kunne ta til i 1965. I 1968 kom den første strømmen fra anlegget på nett. Etter forhandlinger med staten ble Rogalands andel i det nye kraftanlegget redusert, slik at eierforholdet var at staten ble sittende på 43,6 prosent, mens Rogalandsgruppen var nest største eier med 32,9 prosent. Vest-Agder Elektrisitetsverk hadde 12,2 prosent og Skienfjordens kommunale kraftselskap ble minste eier med 11,3 prosent.

 

Oljebyen

I 1965 stod Stavanger og Norge på terskelen til den eventyrlige oljealderen. På begynnelsen av tiåret hadde ikke Stavanger en økonomisk posisjon som samsvarte med at det var landets fjerde største by. Lønnsevnen i hermetikkindustrien var lav, og av norske byer lå Stavanger på 18. plass målt etter gjennomsnittlig inntekt. Da byen på 70-tallet virkelig hadde befestet sin posisjon som oljehovedstad, skjøt utviklingen virkelig fart både når det gjelder befolkningsvekst, økonomi og utbygging av både boliger, industri og infrastruktur.

 

Nettet blir en flaskehals

Utover på 60-tallet nådde Lyse Kraftverk full produksjon, og kunne levere tilstrekkelige mengder strøm til hele Sør-Rogaland. Kraftstasjonene i Oltedal og Flørli kom til å spille stadig mindre roller i forsyningen. Oljekrisen i 1973 førte prisen på olje i været, og forbruket av strøm steg ytterligere. Fra 1974 gikk Sira-Kvina forbi Lyse Kraftverk som største kraftprodusent for Rogaland. Produksjonen holdt tritt med etterspørselen, men den store byveksten stilte likevel nye krav til Stavanger Elektrisitetsverk. Fra å være en melkeku for kommunen, kom elektrisitetsverket nå på økonomisk etterskudd som følge av de store utbyggingskostnadene som fulgte med byveksten. I perioden 1965 til 1990 ble forbruket av elektrisitet tredoblet. Nettkapasiteten ble gang på gang en flaskehals, og elverket måtte nærmest kontinuerlig ruste opp høyspent- og lavspentanlegg, tranformatorstasjoner og nettstasjoner.

 

For mange e-verk

Selv om kommunesammenslåingen i 1965 hadde ført til en reduksjon i antallet e-verk i landet, var det fortsatt mange enheter spredd rundt i mange av fylkene. NVE og Olje- og Energidepartementet gikk derfor på 70-tallet inn for at enheter burde samles på fylkesnivå. Selv om opprettelsen av Lyse Kraftverk i 1947 hadde ført til et større regionalt samarbeid, var strukturen i elektrisitetsforsyningen spesielt oppsplittet i Rogaland. Lyse Kraftverk fungerte som et slags engrosverk som forsynte de seksten eierkommunene med strøm. De var igjen delt inn i seks fordelingsområder. Tanker om et utvidet samarbeid i Sør-Rogaland ble tatt opp flere ganger på 70- og 80-tallet.

 

Første sammenslåing

I 1974 oppnevnte derfor Rogaland Fylkeskommune et utvalg som skulle se på mulighetene for sammenslåing i større enheter. Utredningen forelå i 1980, og den foreslo at elverkene i Stavanger, Randaberg, Rennesøy, Kvitsøy kunne slå seg sammen til ett selskap. Tilsvarende skisserte den en sammenslåing mellom Sola, Sandnes og Gjesdal, og en for Klepp, Time og Jæren. Stavanger satte seg først på bakbeina, men med god ”smøring” på 20 millioner fra staten, ble fusjonen en realitet. Stavanger Ellag ble dannet i 1983. Kvitsøy var først ikke med, men kom med i 1986. To år etter ble navnet endret til Stavanger Energiverk, som i 1992 bare ble forkortet til Stavanger Energi.

 

Trege kommunale etater

Lover og regler ga klare retningslinjer for hvilke rettigheter og plikter produsenter og distributører av elektrisitet hadde. De hadde plikt til å levere strøm til sine kunder, og det som var til overs måtte selges til Statkraft. E-verkene var kommunale foretak med en innebygd treghet overfor forandringer. Denne tregheten ble kraftig utfordret med den nye energiloven som kom i 1991. Med denne loven skulle produksjon og salg av strøm eksponeres for de frie markedene. Premissene for hvordan det var rasjonelt å innrette seg mot framtiden ble derfor dramatisk endret.

 

Svingende priser

I hele etterkrigstiden og fram til den nye energiloven i 1991 var det tverrpolitisk enighet om at prisen på strøm skulle være lav, og ikke styrt av markedskreftene. Elverkene skulle ikke nødvendigvis gå med overskudd, det var tilstrekkelig at de gikk i balanse. Inntektene skulle dekke produksjon og overføring av kraft. Norge produserte hvert år et overskudd, og var derfor netto eksportør av elektrisk kraft. Med tørråret i 1996 endret det seg, og Norge måtte for første gang importere ”skitten” kullkraft fra Danmark og Finland og atomkraft fra Sverige. Tanker om alternative energiløsninger skjøt fart. Med den nye energiloven fra 1991 kunne prisene bli så lave at det ble en påkjenning for elverkene, eller de kunne bli så høye at det gikk ut over kunder og forbruk. Nå oppstod det virkelig et marked for energiøkonomiseringstiltak og bruk av alternative energikilder, og under vignetten ”Ren energi” gikk Stavanger Energi i 1993 inn som stifter av Environment Northern Seas (ENS).  

 

Prissamarbeid

Den nye energiloven førte til at kommuner og politikere måtte ta noen lange runder på hva de egentlig ønsket å oppnå med sitt kommunale eierskap i elektrisitetsforsyningen. Alt pekte i retning av større og mer slagkraftige enheter. Opprettelsen av Lyse Energi AS i 1998 markerte slutten på en lang prosess som hadde pågått i femten år. Fra nasjonalt hold hadde det kommet sterke føringer om å reorganisere hele bransjen slik at en helst fikk ett vertikaldelt energiverk i hvert fylke. Det var imidlertid ikke lett for elektrisitetsverkene i regionen å bli enige. Men i 1989 begynte en å se en konsentrasjon på produksjonssiden da elektrisitetsverkene sa seg villige til å overdra sine eierandeler i de forskjellige kraftverkene. Lyse kraft overtok for eksempel Oltedal, Oltesvik og Flørli. Noen år senere så vi også en tilnærming mellom aktørene i distributørleddet da Stavanger Energi gikk inn i et prissamarbeid med Sola Everk, Time Energi, Klepp Everk, Dalane Everk og Sandnes Everk.

 

Lyse Energi blir født

Effekten av den nye energiloven ble mer ustabile priser enn elektrisitetsverkene hadde regnet med. Dereguleringen i markedet åpnet også opp muligheten for at store multinasjonale konsern kunne komme inn og sikre seg både markedsandeler og oppkjøp av kraftselskaper. Den svenske giganten Vattenfall hadde for eksempel en stor appetitt på det norske kraftmarkedet. Det ble stadig mer påtrengende å legge nabokrangler til sides, og samles mot den ytre trusselen. I november 1996 ble det nedsatt et utvalg bestående av fem ordførere, samt styrelederne i Stavanger Energi og Lyse Kraft. Dette såkalte Ordførerutvalget skulle se på forutsetningene for å danne et stort interkommunalt energiselskap. Utvalget konkluderte med at de åtte energiverkene i Sør-Rogaland burde oppløses og samles i et nytt aksjeselskap. De fleste eierkommunene ga sin tilslutning, og 17. juni 1998 ble det avholdt stiftelsesmøte. Det nye barnet fikk navnet Lyse Energi, og ble en av de desidert største energiselskapene i landet.

 

Lyse i dag

Når vi trør inn i det nye kundesenteret til Lyse på Mariero, er det tydelig at dette er et selskap som har måttet orientere seg ut til kundene i et fritt marked. Det er ikke lenger mye som minner om de brune korridorene i et kommunalt e-verk. Friske farger og flørtende butikkinteriør skal få kunden til å forstå at det er han og henne det dreier seg om. Kommunikasjonsrådgiver Herbjørn Tjeldtveit er en av konsernets ansikt utad. Han understreker betydningen av at det er kommuner som står som konsernets eiere.

- Lyse er et kommunalt eid selskap, og det legger jo føringer på hvordan selskapet blir. Vi har en sterk forankring i regionen, og er opptatt av hvordan den utvikler seg. Det er vårt mandat. Vi har jo ansvaret for at regionen får strøm, og forsyningssikkerhet er et kjempeviktig oppdrag. Det er jo infrastrukturen som hele samfunnet er bygd på, minner Tjeltveit om.

 

Monstermaster langs Lysefjorden?

Og det er hensynet til forsyningssikkerheten som har ført til at enkelte aviser har foreslått at også vår region kan stå overfor en ”Monstermast-debatt” en gang i nær framtid. Hvis regionen fortsetter å vokse, må kapasiteten nemlig økes på strømlinjene inn til regionen, da er Lysefjorden ett av alternativene. 

- Vil vi få Hardangertilstander også her hjemme?

- I arbeidet med å vurdere hvordan en best kan forsterke energiforsyningen til regionen vil vi se på ulike løsninger, både fra nord, sør og øst. Med andre ord vil energiforsyning fra Lysefjorden være ett av alternativene det vil være naturlig å utrede. I dag er det tre kraftlinjer som følger og krysser Lysefjorden, så situasjonen er noe annerledes enn i Hardanger. Lyse ønsker å vurdere alle muligheter og ta hele regionen med på vurderingen. Dette arbeidet vil starte til høsten, forteller Tjeltveit.

Tjeltveit forklarer videre at Lyses engasjement i både biogass og fjernvarme har bidratt til å forskyve behovet for forsterkninger av strømforsyningen i tid.

- Bruken av gass og fjernvarme har gitt regionen mer tid. Fjernvarmenettet forplanter seg videre på Forus og utover mot både Sola, Sandnes og Stavanger. I tillegg eier Lyse 2/3 av LNG-fabrikken i Risavika. Der tar vi imot gass fra Kårstø og gjør den om til flytende form. Deretter blir den ført i spesialskip til kunder i Europa.

 

Alt i en boks

Det som kanskje mest av alt viser at Lyse har løftet seg ut av den tradisjonelle rollen som vannkraftprodusent og leverandør av strøm er satsningen på bredbånd. Dette er en hel historie for seg selv, og Tjeltveit tar oss med tilbake til tiden før historien begynte:

- Lyse hadde ledig kapasitet, og var på jakt etter nye forretningsområder. Vi spurte: Hva er vi gode på? Jo, vi er gode på infrastruktur, og det å håndtere store kundemasser. Basert på slike vurderinger ble det bestemt å gjøre et pilotprosjekt på bredbånd. Vi gikk i dialog med kundene, og spurte om de var interessert i bredbånd. Svaret var nei. Så spurte vi om de var interessert i bredbånd og telefon. Svaret var fortsatt nei. Til sist spurte vi om kundene kunne være interessert i både bredbånd, telefon og fjernsyn i ett. Da var svaret at ja, det hørtes interessant ut. Konseptet ble altså til i dialog med folk fra regionen. Nå kunne de få alt fra en leverandør.

 

Fiberoptikk

- Så begynte vi å vurdere hvilke teknologier som er mulige, og kom fram til fiberoptikk. Det var den teknologien som best kunne levere flere tjenester i en kabel. I dag er det store fiberkabler som brukes til datatrafikken i verden. Det som er nytt med Lyse sitt konsept er at fiberoptikken ikke bare går til basestasjonen, men helt hjem til kunden.

- Så da begynte gravearbeidet?

- Ja, skal kunden ha det helt hjem, så må vi grave. Denne kabelen har en bare så vidt begynt å bruke kapasiteten av. Når vi begynte var fem megabit den vanlige kapasiteten. I dag har alle ti megabit i hastighet, og opp- og nedlasting går like raskt. I sommer gikk vi ut og tilbudte 100, 200 eller 400 megabit. Det sier litt om hva som er mulig. På ONS hadde vi en internettkafe med linje på 1000 megabit.

- Og det er eksepsjonelt?

- Ja, noen land i Asia har kanskje noe tilsvarende. Men bare en liten del av denne ”muskelen” er i bruk i dag. Bredbånd blir jo bare mer og mer viktig som moderne infrastruktur. Vi ser jo en utvikling der TV og internett smelter sammen. HD krever for eksempel mye mer datakraft for å kunne overføres, og nå snakker en om en type 3D som vil kreve enda mer kapasitet. Da har vår region allerede en av verdens beste infrastrukturer for å transportere data, skryter Tjeltveit, og føyer til:

- Begrensningene i dag er datamaskinene i hver ende av fiberkabelen.  

 

På landsbasis

Lyse Energi AS består av mange datterselskap, alle med navnet Lyse: Lyse AS, Lyse Kraft, Lyse Handel, Lyse Neo, Lyse Elnett, Lyse Infra og Lyse Produksjon. For enkelhets skyld skal kunden slippe å forholde seg til andre navn enn salgsselskapet Lyse A/S. Altibox er også skilt ut som et eget selskap, men der er navnet Lyse tatt bort. Det er fordi Altibox har tatt steget ut av regionen. Tjeltveit forklarer:

- Når andre kraftselskap fikk høre hva Lyse holdt på med, var det mange som ble interessert. Etter hvert forstod vi at det kunne være mulig til å selge dette konseptet til andre. Lyse hadde gjort et utviklingsarbeid som det ikke var nødvendig at andre også skulle gjøre. Det betyr at Altibox i dag er organisert som en slags franchise, der vi har inngått samarbeid med andre selskap som tilbyr tjenesten over hele landet. I dag har Lyse gjennom Altibox flere kunder på bredbånd enn strøm, sier Tjeltveit, og avslutter:

- Ryggmargen til Lyse er fortsatt kraftproduksjon og strøm, men det er i ferd med å endre seg. Bredbånd og gass er viktig forretningsområder som i fremtiden vil gi enda større bidrag til våre eiere.

 

Kilde: ”Energiske Linjer” av Gunnar Nerheim og Kristin Øye Gjerde (Utgitt av Stavanger Energi i 1998.)

Redaktør -