Du er så gammel som du føler deg heter det.
Noen dager føler jeg meg som syv igjen. Om dette bare er en generell regresjon når livet går meg imot vet jeg ikke. De enkeleste sammenhenger blir uforståelige, jeg sutrer når jeg ikke får pizza til middag, og krangler om fjernkontrollen med min tre år gamle sønn. Dette går vel greit, for da er jeg bare barnslig. Verre er søndager i halv sekstiden om morgenen, når nevnte treåring har bestemt at det er på tide å stå opp. Dersom jeg da er så gammel som jeg føler meg, er det bare å ringe etter kisten, sette annonse i avisen, og håpe at de nærmeste sørgende dukker opp før frokosten vekker liv i liket igjen.
Mange, og særlig da de unge selv, ser på ungdomstiden som den beste. Sorry, unger, det er den ikke. Selv om kanskje folk over 25 ses på som idioter som venter på døden, så er fordelene med å komme over de verste ungdomsårene store. Bedre økonomi, slippe sjekkestress og usikkerhet i forhold til det annet kjønn, bli tatt alvorlig når du sier noe, færre kviser, slippe lekselesing – hvis du da ikke studerer på eldre dager, men da er du så sikker på hva du vil med det, så fagene blir interessante på en helt annen måte, og sist men ikke minst så slipper du de verste utslagene av hormonell styring. Du er igjen herre over din egen kropp. Er det da ikke noe bra med ungdomstiden? Jo da, du blir eldre. På samme måte som lønnen på mystisk vis er borte en uke før neste utbetaling, smyger årene seg på deg, og før du vet ordet er du i den perfekte alderen. Det vil si min alder.
Redaktør -