På Vigrestad tar foreldrene ungdommen på alvor. Hver lørdag patruljerer voksne sentrum av bygda for å sørge for at alt går godt for seg.

-Foreldre på banen kom i gang i 1999, og har som mål å redusere vold og kriminalitet blant ungdom under 18 år, forklarer Gunvor Herikstad, foreldrekontakt i gruppen.

 

Nå blir foreldre som har barn i 6. klasse på Vigrestad skule spurt om å være med for å patruljere gatene. Responsen lot ikke vente på seg, og i dag består foreldre på banen av rundt 80 foreldre. Herikstad mener at tiltaket harstor nytte for seg.

 

-Det er vanskelig å måle i statistikk, men det er liten tvil om at det hjelper å ha voksne til stede som kan trø til om det skulle oppstå problemer, sier Herikstad og påpeker at de unge også setter pris på tiltaket.

 

-Ungdommene liker at det er voksne de kan henvende seg til. Vi snakker med ungdommene, ikke til dem, understreker Herikstad, og inviterte Jærbuen ut i gatene en lørdagskveld i midten av november.

 

Stille i gatene

Når Jærbuen ankommer Vigrestad i 2100-tiden er det stille i gatene. Temperaturen ligger godt under frysepunktet. Heller ikke den stjerneklare himmelen med en måne som speiler seg i Nordsjøen trekker folk ut. Nå og da høres en og annen barnestemme i døra til Vigrestad Misjonshus. Men ingen ungdom er å se.

 

Foreldre som er på ”banen”, eller rettere sagt i gatene er Jonny Holen, Torbjørn Rugland og Inger Lise Viland. De har luer og hansker. Vinterjakker tyder på at de er kledd for en kald kveld. På kroppen har de en skinnende gul vest. ”Foreldre på banen” står det skrevet med svarte bokstaver. Holen har vært med i ”Foreldre på banen ” i et par år. Viland går sin tredje tur, mens Rugland har sin første runde i kveld.

 

Etter en titt på torget hvor alt er rolig, bærer det mot togstasjonen. Vi finner ingen ungdommer der heller.

 

-Kanskje er det litt tidlig ennå, undrer Jonny Holen, og rydder bort noen flasker med rusbrus, som er blitt plassert fint oppå en søppeldunk.

 

Ellers vitner også en ølflaske nede på skinnegangen om at det har vært folk her.

 

Holen og Viland fyrer opp en røyk og blåser kreftfremkallende kjemikalier ut i natta. Alle tre kveldsvaktene er enige om at de unge stort sett er greie. Men det verserer historier. Som den gang da det ble omsatt narkotika og brennevin fra en garasje. Det er det slutt på nå, eller ?

 

-Ja, jo, Holen drar litt på det. De er nå som andre ungdommer. Det er alltid noen utskudd vet du, men stort sett har vi veldig fin ungdom her, rekker han å si før både sør- og nordgående tog ankommer perrongen i henhold til rutetabell, 21.57.

 

Også her glimrer ungdommen med sitt fravær. Kun noen vektere og natteravner stiger av toget, og tar plass på nordgående tog. De nikker høflig, før de setter seg inn i en vogn uten passasjerer.

 

-Fortvilende stille

Så går vi tilbake til basen. Som i dette tilfellet er i underetasjen til Hå Folkebibliotek. Fanen til Vigrestad Husmorlag minner om at kvinnene har stått sentralt i de frivillige organisasjonene i bygda. Det samme har ”Saniteten”, som har fått takkebrev fra Det Kongelige Hoff.

 

Medbrakt kaffe brukes til å fylle kalde kropper med varme. Inger Lise Viland deler villig ut fra termosen.

 

-Fortvilende stille i dag, slår Holen fast, og fortsetter.

 

-Det var det vi ønsket oss, det er ikke det, men folk må komme seg ut og lufte seg litt, sier han, før han kommer på årsaken til stillheten.

 

Petra. Petra er grunnen til at Vigrestads unge befolkning har gått i eksil i nabobygda Varhaug. Aldergrensen er fri. Petra har erklært seg kristen. Gruppa byr på kristenrock for danseglade ungdommer. Arenaen er Varhaughallen, som denne kvelden huser, og gir varme i form av kristen rock til rundt 1000 Jærbuer. Det merkes i en bygd som Vigrestad. Kanskje frykter også folk kulden.

 

Men private fester holder ”Foreldre på banen” seg langt unna. Nå og da får de greie på at fester holdes, og kan slentre forbi noen hus for å forsikre seg om at alt er bra. Det skjer ikke i kveld.

 

Jonny Holen sjekker døra til ”Låffte”, ungdommens forsamlingshus. Døra er lukket. Stengt. Vi er igjen på torget. En hvit Ford Sierra spinner opp gata. Inntar parkeringsplassen til Handelslaget, og gjør noen piruetter. Sjåføren sitter bak sotete vinduer. Dunkende musikk høres, før bilen forsvinner nedover gata.

 

-Selv om det ikke er så lett å måle, føler jeg at ”Foreldre på banen” er forebyggende. Jeg ser nytten i å være til stede om noe skulle skje, sier Torbjørn Rugland.

 

-God tur

Turen går videre til togstasjonen. Klokken nærmer seg 2300. Lyden av brølende ungdom kommer nærmere. En flaske knuses. Noen skriker. Brølene blir kraftigere. Opp trappegangen kommer de hoiende. Syv-åtte stykker. En har en øl i hånden. En annen holder ølflasker i begge hendene. De er alle gutter i 16-19 års alderen.

 

De tar straks kontakt. Hilser høflig. En ung mann spør etter navnene til foreldrene, og prøver å gjette hvem barna deres er. Holen, Viland og Rugland, takler situasjonen med stoisk ro. Eller la oss si voksen ro. De småprater i vei. Spør om alt går godt, og hvor målet for kvelden er.

 

Gjengen skal til Nærbø, og når toget inntar perrongen, smeller den ene ei tomflaske ned på skinnegangen. Brune glassbiter fyker.

 

Ut av toget kommer vektere og konduktør. 

-Se nå, se nå ! sier den ene gutten og kikker seg nysgjerrig rundt.

 -En barnebillett, sier han, og spaserer fornøyd inn i toget.

 -God tur og ta det rolig i kveld, sier Holen til guttene.

 Inne i toget tar gjengen straks plass ved siden av noen jenter.

 

Ved en vindusplass har en guttunge i midten av tenårene funnet fram en hvit pose. Han holder den foran munnen. Kroppen brekker seg noen ganger og posen fylles med kveldens mageinnhold.

 

Så forsvinner toget med en drøss forventningsfulle passasjerer.

 

Få stiger av sørgående tog. En gjeng på to-tre stykker forsvinner nedover gaten. Holen kikker etter dem, bare for å konstatere at alt er i orden.

 

-Hadde vi ikke oppholdt guttene her, kunne de ha røket seg ut både på det ene og det andre. Vi fanger oppmerksomheten deres forklarer Holen i trygg forvisning om at det har foregått en del hærverk på stasjonen tidligere.

 

-Kvelden er over, er vi ikke enige om det. Når neste tog kommer, er vi ikke her likevel, sier Holen og ser på Viland og Rugland, som begge nikker bekreftende.

 

Holen noterer ” en stille og rolig kveld” på papiret og legger det i konvolutten som skal sendes til Hå Lensmannskontor.

 

-Joda, ungdommene er greie de. Det er alltid noen utskudd, men det går i bølger, sier Holen før vi forsvinner ut i den kalde novembernatta.

 

Av Tor Gunnar Tollaksen

Redaktør -