Jærmuseet jubilerer

Det er 25 år siden Høyland Bygdemusem i Sandnes tok initiativet til å starte Jærmuseet. I dag har institusjonen stor faglig tyngde, og med vitensenterene har et unikt stykke pionerarbeid sett dagens lys.

Det går neppe en ukedag uten at minst en skoleklasse er innom de to vitensentrene, og dagen vi er på besøk er intet unntak. Klassen vi møter har reist helt fra Moi for å besøke Vitenfabrikken i Sandnes. Før de slippes løs i utstillingen har de laget et papirdiagram over stjernebildene. Det kan de vri på sånn at de ser hvilke stjernebilder som viser på hvilke tider av året.

- Når kan vi se Orion? På vinteren eller sommeren?

Barna vrir på diagrammene sine.

- På vinteren, foreslås det fra barna.

- Riktig, slår senterets formidler fast, og så bærer det inn til planetariet for en videre studie av stjernene.  

 

Skjønner sammenhenger

I foajeen i første etasje møter vi Helle Kristiansen. Hun forklarer litt om metodikken ved vitensenteret.

- Det handler om interaktivitet, og å lære ved å gjøre. Mange kan få aha-opplevelser her som de ikke får på skolebenken, og skjønner sammenhenger. De skjønner det kanskje ikke på papiret, men forstår det når de ser det i praksis. Det ligger mange tanker bak hver av installasjonene i utstillingen. Det begynner kanskje som et ”lekeapparat”, så skal det lite til før de begynner å stille spørsmål og ser sammenhenger, forklarer Kristiansen. Hun sier videre at senteret har undervisningsopplegg for skoleelevene i ukedagene, og ta det er litt mer fritt når barnefamilier besøker senteret i helgene.

 

Tid til refleksjon

Opplegget i planetariet er over, og gjengen slippes løs på apparatene. Kine og Aleksandra sitter i hver sin rullestol, og svinger på hjulene til de blir røde i toppen. På en skjerm foran seg kan de se hvem det er som ruller fortest. Kine vant, og de løper til neste apparat. Kevin står og drar i en snor som får en stor ball i et sylinderformet rør til å løfte seg. Når ha slipper så faller den store ballen ned, og en liten ball spretter opp i taket.

- Vet du hvorfor den lille ballen hopper mot taket?

- Eh, nei, sier Kevin, og løper videre.

Ikke alle har tid til refleksjon, men kanskje minnet om denne installasjonen kan bli koblet inn i en fysikktime som handler om lufttrykk, og så går det opp et lys for Kevin. En av klassevenninnene til Kevin stiller seg opp, klør seg litt i hodet, og lurer på om dette kan ha noe med lufttrykk å gjøre.

 

Vann og bæsj

Eilin og Alida står og pumper mens de funderer over hvorfor vannet kommer ut av kranen. Ved siden av får Reynir seg en god latter når han drar en kjempebæsj opp av toalettet. På plansjen under står det at dette er så mye et menneske bæsjer i løpet av et år. Lille Synniva står også og studerer et toalett. Det er saget opp på langs, og viser hvordan vannet beveger seg når hun trekker i snoren.

- Har du noen gang lurt på hva som skjer i toalettet når du trekker i snoren?

- Eh, nei, sier Synniva beskjedent.

Alise står og studerer et kart på et bord. På kartet er det mulig å strekke en snor for å finne raskeste vegen mellom to punkt.

- Hva har du lært i dag?

- Jeg har lært om stjernebildene. Jeg visste ikke når vi kunne se de forskjellige stjernebildene. Jeg visste om Karlsvogna fra før, og så lærte jeg navnet på noen andre stjernebilder også.

- Hvor liker du best å være, her eller i klasserommet?

- Her!!!, sier Alise uten å nøle.

 

Vil utvide

Tone Haugen forklarer bakgrunnen til Vitenfabrikken:

- Tidligere var det Sandnes Museum som lå her. Vi er fortsatt museum, men nå er det et vitensenter i tillegg. Alt skal inngå i dette bygget som ble reist i 2008. Vi skal ta vare på og formidle Sandnes sin historie og den regionale industrihistorien. Vi er veldig fornøyd med å være kanskje den største avdelingen på Jærmuseet. Men vi skal bli ennå større med byggetrinn nummer to, der vi skal fokusere på den historiske delen. Vi har løpende kontakt med departementet, og håper at vi i løpet av den neste femårsperioden skal få finansieringen på plass, sier Haugen optimistisk.

- Utvidelsen vil ikke vise utvendig sånn som det ligger i dag. Vi vil utvide inn i Solavegen 10, men det trengs en rehabilitering i den nordre fløyen. Vi skal også ha vitenpark der som parkeringen er i dag.

 

Godt besøkt

Det er realfagene som står i sentrum i Vitenfabrikken.

- Ja, vi skal være et kompetansesenter på realfag og astronomi, og har veldig mye undervisning i både matte, fysikk og kjemi. Det vi er mest kjent for er våre interaktive utstillinger. Det er lek og moro, og vitenpedagogikken gjennomsyrer hele museet. Vi tar imot mange skoleklasser i løpe av et år.

- Hvordan er besøkstallene?

- I 2009 hadde vi sytti tusen besøkende.

- Så det har vært en suksess?

- Ja, en kjempesuksess. Det er også mange besøkende i helgene, både turister og lokalbefolkning. Det er også mye gjenbesøk, og mange har årskort, sier Haugen fornøyd.  

 

Supplement til skolen

- Du snakket om ”vitenpedagogikk”. Hva er det?

- Det går på at du skal konkretisere realfagene som jo ofte er abstrakte. Vi gjør det veldig konkret ved å knytte det til historien, og du får eksperimentere med kjente ting. På den måten så lærer du både matematikk, fyikk og kjemi på en annen måte enn i klasserommet. Dette gjennomsyrer hele Jærmuseet, sier Haugen.

- Vitensentrene ble opprettet som et supplement til skolene fordi en så at det stod dårlig til med realfagene i skolene. Vi fik to priser i fjor for god pedagogikk (sjekk på hjemmesiden). Ellers så er det sånn at vi på Vitenfabrikken tar oss av det urbane og industrifaglige, så har Vitengarden fokus på landbruket og det rurale.

- Finnes det noen undersøkelser som viser den pedagogiske effekten av vitensentrene?

- Ja, Kunnskapsdepartementet har en undersøkelse som viste at en av fem valgte realfag på videregående som en følge av inspirasjon fra et vitensenter.  

 

Gigantisk brettspill

På Kvia i Hå kommune ligger Vitengarden, Jærmuseets hovedkvarter. I dag har garden fått besøk av en niende klasse fra Nærbø ungdomsskole. Det er noe ganske annet enn landbrukshistorie de skal få oppleve i dag. Det nyeste innslaget på Vitengarden er nemlig et brettspill av enorme dimensjoner. ”Ei verd på spel” skal gjøre verdens urettferdighet høyst levende for elevene. Lærerne har allerede prøvd det ut, og neste uke skal elevene ha internasjonal uke. Formidler Magne Hognestad samler elevene på midten av det 250 m2 store brettspillet, og instruerer om spillets gang. Elevene blir delt inn i fire lag, oransje, rosa, blå og rød. De får hver sin kjempebrikke, triller en svær terning, og skal så bevege både seg og brikken rundt på de åtte feltene, som hver og en representerer FN sine såkalte tusenårsmål. De forskjellige oppgavene er laget slik at dersom laget triller en svart terning, og dermed blir et U-land, vil betingelsene for å løse oppgaven være langt hardere enn dersom de får hvitt på terningen, og dermed er et I-land.  

 

Terning og tilfeldigheter

En liten kule med digitale tall teller ned, og lagene får 20 minutt og 15 sekund til å løse oppgavene. 2015 er nemlig året FN har satt som tidspunkt for å nå tusenårsmålene. Oransje lag starter, og stiller seg opp foran et kart av Afrika. De får en rekke spørsmål på en skjerm, og skal trykke på rett alternativ på kartet. Det går veldig fort unna, og laget sikrer seg et poeng. Så henter de en liten bit av et puslespill, og henger opp på sin tavle, triller terningen, og beveger seg til neste felt. Elevene er helt oppslukt, og det går unna i en voldsom fart. De bygger skoger, pleier spedbarn, bygger hus som så blir rammet av jordskjelv, stopper epidemier, fanger flyvende ”mat”, forsyner sykehus med vann, og fører kloakken gjennom slummen til elven. Lærer Hanne Cecilie Ellingsen betrakter det hele, og er kjempefornøyd med opplegget.

- Her får de virkelig kjenne det på kroppen når de må gjøre alle disse oppgavene, sier hun.

 

Alvoret i spillet

- To minutt igjen! Ett minutt igjen! Tretti sekund! Tjue sekund! Ti! Stopp!!!

Hognestad stopper spillet, og beordrer alle lagene tilbake til startpunktet i midten. Tjue minutt og femten sekund har gått, og en av elevene uttaler:

- De tjue minuttene var raske!

På de fire tavlene begynner det å avtegne seg fire bilder. Hognestad forklarer:

- Hva ser dere på den grønne tavlen?

- Et klasserom?

- Ja, det er et klasserom i et U-land. På bildet ved siden av ser dere at det er nitti elever og en lærer i det klasserommet. Et av målene til FN er at alle skal få en skikkelig skolegang, forklarer Hognestad, mens elevene følger oppmerksomt med.

Han går videre gjennom de andre tavlene. Den oransje tavlen viser en gutt som henter vann fra en brønn. De hygieniske forholdene rundt brønnen er ikke tiltalende, og Hognestad forklarer at mange mennesker bor i slummer, altså byer som ikke er planlagte, og ikke har skikkelig vannforsyning. Den blå tavlen viser et lite barn som får vaksine, og på den rosa tavlen kan vi se nærbilde av et målebånd rundt armen på en underernært seksåring.

 

Den yngre landbrukshistorien

Mens elevene får fordøye opplevelsene av spillet, går vi opp til administrasjonen i Jærmuseet.  Der møter vi institusjonens leder Målfrid Snørteland. Hun har vært med helt fra starten, og kan derfor forklare inngående hvordan det hele startet:

- Jærmuseet ble etablert som et fellesprosjekt i 1985. Drivkraften var Høyland Bygdemuseum i Sandnes. Dette var det eldste og største museet, opprettet i 1931, og det var det som hadde mest muskler. Det var avgjørende at femtenåringen Stein Sægrov kom inn i styret. Han er i dag avdelingsdirektør i Kulturdepartementet. Han og noen kamerater var opptatt av å gjøre noe med den nyere landbrukshistorien, altså den mekaniserte historien som var knyttet til det moderne landbruket. I regi av Rogaland fylkeskommune begynte en da med en innsamling av gamle landbruksmaskiner, som traktorer, såmaskiner, treskerverk, og grunnlaget for en samling som pekte ut over de snevre grensene til bygdemuseene ble lagt.

 

Samling som startkapital

- Det var på denne tiden en del diskusjoner om museumsvesenet i Rogaland. Du hadde Stavanger Museum, Dalane Folkemuseum, Karmsund Folkemuseum, og Ryfylke Museum kom på begynnelsen av åttitallet. Det var altså regionmuseum i alle de fire andre regionene, og Jæren ønsket derfor også et regionsmuseum. Når fylkeskommunen ble opprettet, var det naturlig å få et regionmuseum. Det var som sagt Høyland Bygdemuseum som tok initiativet, og samlingen av gamle landbruksmaskiner ble gitt til det nystartede Jærmuseet som en startkapital. Helt fra starten var det en diskusjon om museet bare skulle dekke landbrukshistorien, eller om den skulle dokumentere den generelle kulturhistorien på Jæren. På stiftelsesmøtet ble det bestemt at vi skulle starte med landbruket, så kom jo det andre etter hvert, forklarer Snørteland. Det er kommunene Randaberg, Sola, Sandnes, Gjesdal, Klepp, Time og Hå som står bak Jærmuseet, og institusjonen er organisert som en stiftelse.

 

Stor reform

- Allerede i begynnelsen av samarbeidet ble det etablert en tanke om at de forskjellige kommunene skulle ha en fordeling, med sjøfart i Randaberg, industri i Sandnes, og håndverk i Gjesdal. Når vi fikk sammenslåingen av museer for ti år siden, så var det naturlig at den nye avdelingen i Sandnes skulle ta seg av industrihistorie. Og når vi nå legger nye planer for Tungenes, så er det naturlig å bygge opp et maritimt vitensenter med et fokus på sjøbruk og kystkultur.  

- Hva mener du med ”sammenslåing av museer for ti år siden”?

- Staten pleier jo med jevne mellomrom å lage utredninger. For femten år siden så kulturpolitikerne at museumsstrukturen var lite hensiktmessig. Det var mange små museum.  Dersom en skulle få mer profesjonelle museum, så måtte vi få større enheter med mer kompetanse. Derfor ble museumsreformen lansert i 1999, og en har brukt omtrent ti år for å gjennomføre den over hele landet, forklarer Snørteland.

- Jæren var tidlig ute, og Sandnes og Hå tok initiativ til at Jærmuseet skulle overta driften av flere små museum i både Sandnes, Gjesdal, Klepp og Randaberg. Nå står vi på trappene til å overta de siste museene i Sola kommune. Jærmuseet har altså fått stadig nye avdelinger i regionen det siste tiåret. En stortingsmelding i fjor oppsummerte at den store strukturreformen var over for denne gang. Tallet på norske museum var da redusert fra fem-seks hundre til rundt sytti, altså de som mottar støtte fra Kulturdepartementet.

- Har reformen bidratt til forbedring?

- Ja, i all hovedsak. Noen sammenslåinger kan nok diskuteres, spekulerer Snørteland, uten at hun vil gå mer i detalj.

 

Pioner på vitensenter

De to vitensentrene skiller seg ut fra resten av Jærmuseet både i størrelse og innhold.

- Hva er egentlig et vitensenter?

Snørteland svarer på spørsmålet ved å gå en del år tilbake i tid:

- På slutten av nittitallet fikk vi gjennomslag for å bygge en ny utstillingshall. Vi drev da en gard her med mye aktiviteter. Utfordringen var å få aktivitet også inn i utstillingen. Se på hvordan et museum ofte er: Et nokså dødt sted der du går rundt og leser tekster, og ikke må snakke for høyt. Vi ville ikke ha det slik, og lanserte noen tanker som var ganske nye på den tiden. Vi reiste rundt i Sverige og i Europa og kikket på det som heter Science Center, eller teknologi og vitenskapssenter i Sverige. Vi så at det gikk an å kombinere utstillinger med aktivitet og eksperimenter. Dette var nokså nytt i Norge, og for så vidt også i Europa. Et vitensenter er i utgangpunktet et populærvitenskaplig opplevelsessenter med interaktiv formidling. Publikum gjør eksperiment der de får forståelse for fysiske lover og realfagsfenomen. Men de vitensentrene vi besøkte var ikke spesielt forankret i sin region, med unntak av senteret i Luleå nord i Sverige, der de hadde tatt utgangspunkt i gruvedrift, trevareindustri og vannkraftproduksjon. Ellers var vitensentrene ofte bygd på løsrevne eksperimenter. Vi fant ut at vi ville bruke vitensentermetodikken, og kombinere det med å fortelle historier om Jæren. Vi sendte en søknad til Kulturdepartement i 1998 der vi presenterte pilotprosjektet, og det falt i god jord. Derfra fikk vi elleve millioner kroner til å bygge vitensenteret, forklarer Snørteland.

 

Teorien om læring

Flere teoretikere innen pedagogikk har påpekt at vi er forskjellige med tanke på hvordan vi tar til oss lærdom. Snørteland trekker blant annet fram amerikaneren Howard Gardener som er kognitiv psykolog. Han er mest kjent for sin teori om at vi har forskjellige typer intelligens, og derfor følgelig lærer på forskjellige måter. Et annet sentralt navn er John Dewey som er viden kjent i pedagogiske kretser for utsagnet ”learning by doing”. Det fulle utsagnet til den amerikanske filosofen og psykologen var egentlig ”learn to know by doing and to do by knowing”. For Dewey var det av grunnleggende betydning at undervisning ikke skulle være belæring av døde fakta, men at ferdigheter og kunnskaper skulle integreres i elevenes liv som personer, medborgere og mennesker.

Per i dag er det åtte vitensenter i Norge som får støtte fra Kulturdepartementet. Vitensenteret i Bergen, Vilvite, har sekretariatsansvar, og lederen i senteret, Svein Anders Dahl, er leder for Foreningen for vitensenter i Norge. 

Redaktør -