Brusand har, etter vår mening, Jærens flotteste strand.
Riksvei 44 er den jærske livsnerven. Som en hovedpulsåre gir den liv til hele Jæren. Bilene blir røde blodlegemer som frakter folk, fe og varer – de motoriserte transportbærerne frakter oksygenet som gir befolkningen både kroppslig og åndelig føde. Vi kjørte RV 44 fra Klepp til Ogna for å finne ting av interesse. Vi fant mer jo lenger sør vi kom.
CD-spilleren er ladet med siste favorittplaten. ”System of a Down” skal trollbinde oss på veien sørover. Så snart vi passerer grensen mellom Sandnes og Klepp, møtes vi av et reklameskilt for bilbeltebruk.
- Hmm, så fint, her er det en kommune med omtanke, tenker jeg i mitt stille sinn.
- Æ é sulten, vi må ha nokka å spis, sier kollega Hanne. Jeg blir imponert over hennes rake kommunikasjon. Kvinner pleier vanligvis ikke være så direkte. Hint som ”lurer på om de har kaffe der?” går mannen hus forbi, han blir bare sittende og lure på hvor enfoldig kvinnen han har ved sin side egentlig er; det er da klart at de har kaffe på en veikro. Nok om kvinnelige og mannlige egenheter. Et par kilometer inne på Kleppsiden finner vi et skilt. Turistinfo om 900 meter. Vi svinger inn, og finner en masse campingvogner. Et skilt er gjemt bak en stor, brukt vogn, som i dag er på tilbud til 239 000 kroner. Det virker som om skiltet har blitt glemt. Informasjonen er gammel, og så utvasket at det nesten er uleselig. Ikke noe godt førsteinntrykk for Klepp. Inn i bilen, full fart sørover. Vi passerer et bilutsalg.
Mat mat
Magen murrer, og Klepps skyline vokser stadig høyere, og gir løfter om sivilisasjon og spisesteder. Vi passerer et bilutsalg. Etter å ha kjørt gjennom nesten hele sentrum, og bare lagt merke til en Elvisfigur utenfor en speilbutikk, ender vi opp på Klepp konditori. Horn med rekesalt til meg og frokostbrød med ost og skinke til Hanne. Maten serveres på papirposer og skylles ned med lunket vann. Bordene ser ut som de står litt tilfeldig plassert. De passer ikke helt med lampene, som er montert med tanke på en annen møblering. Støy fra kjøleskap gjør at vi forter oss videre. Misforstå meg ikke, maten var god.
Maten er for øvrig det mest bestående minnet fra Klepp. Før vi aner det, er vi i Time, og kjører raskt forbi både golfbanen ved Bryne Kro og Hotell og M44. Vi passerer to bilutsalg. Stanser og fyller diesel. Inn i bilen. Hanne er lei av metal, og vi setter på P1. Engwall Pahr-Iversen har gjettelek. Vi slår fort av, og kjører videre i stillhet. Passerer et nytt skilt, og plutselig er vi i Hå. Er i grunnen litt skuffet over både Klepp og Bryne.
Landet
Det blir en ny følelse. Det virker som om pulsen går ned. Det blir lenger mellom husene. Solen titter frem, himmelen er høy. Her kan du kjøpe Kerrs pink rett fra bonden, et skilt viser veien til Kaffiholen – har du hørt et stiligere stedsnavn? Det skulle være Salte. En vei går ned til Orre. Hanne mener at det skal være en nudiststrand der, men det er kaldt, og kikkerten ligger hjemme, så vi kjører videre. Passerer et bilutsalg. Etter en kort stopp blir vi blir enige om at Njærheim Engros fortjener en egen artikkel. Vi kjører forbi Nærbø, ser hvordan vinden har pinet og bøyd trærne. En mann står og fisker i elven. Lurer på om han får noe. Her er mulighetene mange dersom vi tør å bevege oss litt bort fra den brede vei. Hå gamle prestegård og Jærmuseet er blant jærske høydepunkt. Vi holder oss på den smale sti, og tar ingen lengre utflukter fra hovedveien. Skiltet til Ånestad gir en ufortjent frysning på ryggen. Jeg har ikke gjort noe galt, men tanken på fengselet gjør meg allikevel ille til mote.
Skit
Noen av jordene er mer brune enn grønne. Hønseskiten setter fart både i veksten og bilen. Vi blokkerer luftinntaket og gir litt ekstra gass. Må snart bremse. Det er brunt også på asfalten, og det ser glatt ut. En traktor med spreder kjører foran. På Varhaug sørger en bris fra sjøen for en friskere odør. Havet ligger stille. En seilbåt i det fjerne gjør idyllen komplett. På en rasteplass treffer vi Hansjürg og Rita Aebi fra Sveits. Det er første gang ekteparet er i Norge. Bobilen skal gi opphold og transport i tre uker. Jæren ses på som en transportstrekning.
- Vi har ikke noe forhold til dette området. Skal bare kjøre gjennom. Vi skal nordover og se fjordene, sier Hansjürg på en engelsk som er dårligere enn både Hannes og min egen. De er to av få utlendinger vi treffer på, men så er det ennå tidlig i juni. Den europeiske invasjonen ventes senere.
Mange i Hå har funnet ut at det er penger i gjestelag. Så snart du nærmer deg slutten av Jæren, er det stadige skilt. Her kan du ha store gjestebud. Mest kjent er nok Jærgarden Kvalbein.
Geografibytte
Brusand er, i min oppfatning, Jærens fineste strand. Her er lyset unikt. Mange kunstnere har blitt inspirert av den flotte stranden. Sanddynene ved campingplassen ligger litt oppe i terrenget og gir en fantastisk utsikt. Campingplass er vel en sannhet med modifikasjoner. Det er noen plasser for forbifarende, men ellers er det mange med flotte terrasser og gigantiske fortelt. Her kan man bo nesten hele året, det er jeg sikker på. Nede på sletten langs havet står en rekke steiner, satt dit under krigen for å hindre en alliert landsstigning. Hitlertennene pirrer nysgjerrigheten. Her må mange ha jobbet mye for å sette opp Hitlers steiner som beskyttelse mot invasjon. Geografien bytter karakter. Med ett føles det nesten som å være på den svenske vestkysten. Knauser og skog. Mot havet ligger det strender med store steiner og svaberg. Det var lenge siden vi så et bilutsalg. På Ogna er det både leir og golf. At slike aktiviteter overlever på en slik plass, belønnes med en egen artikkel.
Fiskevær
Vi ser ingen Tjetjeniere som vil slåss. Det er stille i Sirevåg. Hanne, med aner langt nord fra, får nesten hjemlengsel.
- Her va det koselig. Æ like slike stea så dette, bare synd det er så stille. Her kunne de fådd til en masse ting, konkluderer jenta fra det kalde nord. Sirevåg dykkerklubb pirrer også. Kanskje sender vi nordlendingen en tur under overflaten i et senere nummer. Etter litt leting finner vi en parkeringsplass med severdighetsmerke. Her er informasjonen bedre enn i Klepp. Hitler lekte ikke bare tannlege på Jæren. I Sirevåg bygde han et imponerende festningsverk. Til tross for at vi er nysgjerrige, nøyer vi oss med parkeringsplassen. Vi vil ikke gå for langt fra hovedveien, viker ikke, og særlig ikke til fots. På parkeringsplassen er det spor etter svidd gummi. Her har nok den lokale ungdommen testet hestekreftene. Hanne og jeg ser på hverandre, snur bilen, og setter nesen nordover, overraskete over at riksveiens beste tilbud var i sør.
Av Sjur O. Anda
Redaktør -