Julen – det handler om å gi

Vi har akkurat bikket over i desember måned. Datoen viser første desember når vi trør inn i Frelsesarmeens Kafé William på Bryne. En håndfull sjeler har slått seg ned ved noen av de få bordene i lokalet.

De aller fleste opplever julen som en fin tid: Samvær med familien, god mat, gaver, levende lys, fyr i peisen. Men like årvisst som julen selv, får vi også historiene om de som opplever julen som den tøffeste tiden i året. Rusmisbrukere, sosialklienter, syke, fattige, ensomme. Vi bestemte oss derfor for å se om det finnes noen spesielle tilbud til denne uensatrede gruppen rundt julehøytiden. Frelsesarmeen var det naturlige førstevalget å kontakte. Det er derfor vi befinner oss på Kafé William. Det er derfor vi slår oss ned sammen med en mann som har et like fyldig skjegg som nissen selv. I motsetning til den verdslige julens hovedperson så har Frode Landro fyldige tatoveringer på et barbert hode, rikelig med feite ringer på fingrene, og et par fortenner han kan vippe ut i festlig lag. Ved siden av Landro sitter kompisen som, selv om vi protesterer, insisterer på at han faktisk heter Lucifer. Han har hettegenser som han trekker over hodet når vi tar bilder av kompisen. Ikke alle ønsker å stå fram.

 

Et varmt måltid

- Hva synes du om julen?

- Det er greit nok. Jeg har jo ingen barn, så det blir meg og far. Jeg har fikset opp litt i leiligheten, sier Landro som er fra Bryne. Men han har flyttet mye rundt.

- Kommer du ofte hit på Kafé William?

- Jeg pleier å være her hver torsdag. Her er det godt selskap og mange koselige folk. Men jeg har hatt en liten periode der jeg har vært litt nedfor. Jeg har nemlig sluttet med stoff, og kuttet ut hele det miljøet. Men jeg er ikke normal i dag, har nemlig ikke fått ADHD-medisinen min, sier Landro, og gjør det klart at ”medisinen” er alkohol. På kafé William får de besøkende seg et varmt måltid, og når de går derfra får de med seg en pose med dagligvarer. Bare det aller mest nødvendige, og kanskje litt ekstra nå når det er jul.

 

På stedet hvil

Vi treffer også på Øistein Tønnesen ved et av bordene. Med jobbjakke med firmalogo og skitne hender ser han ut som en arbeider som har lunsjpause.

- Skalkeskjul, sier han og ler.

- Jeg har vært arbeidsledig siden…, ja, lenge… Jeg har jo hatt noen strøjobber, men de siste femten årene har det vært inn og ut av fengsel.

- Turbulent liv, altså?

- Ja, det har stort sett vært biltyveri og stoff, sier Tønnesen. Når han forklarer at han har stjålet biler over en lav sko, ofte bare for å komme seg fra ett sted til et annet, så er vel betegnelsen notorisk småkriminell på sin plass. Tønnesen er preget av den litt eplekjekke holdningen til en amfetaminbruker som ennå ikke har kommet helt til det punktet der han ønsker å komme seg ut av det. Men det skinner likevel igjennom at ting ikke er som det burde ha vært: 

- Jeg har ikke tenkt å slutte med amfetamin og hasj, men det kommer nok. Hvorfor skal jeg oppta en behandlingsplass? Jeg klarer meg godt. Jeg har lite penger, men det er jeg vant til. Men nå er jeg 35 år, og alle de jeg hang med før har blitt voksne, mens jeg står på stedet hvil.

 

At de gidder

En fra betjeningen kommer med en pose dagligvarer til Tønnesen. Han ser oppi, salami, smør, kaffe.

- Vi er heldige som får noe. Medmenneskelighet er ingen selvfølge. At de i det hele tatt gidder å holde på med dette er stort, slår Tønnesen fast og tar med seg posen ut til en kompis som venter i en bil utenfor.

Solveig Schøld Varland er leder for kafé William, og har vært ansatt siden i mars.  

- Vi har åpent hver torsdag fra tolv til to, og så har vi kveldsåpent fra sju til ni siste tirsdag i hver måned. (Ring og sjekk om det stemmer!!) Her får de middag servert, og så får de en pose mat med seg hjem. Vi pleier å starte med noen sanger, noen ord fra bibelen og bønn, sier Schøld Varland. Hun understreker at kaféen er godt besøkt.

- Det gir meg så mye å jobbe med disse menneskene, de er noen perler. Jeg er alltid så glad når jeg går hjem. Her får vi så mange livshistorier. Vi er hele tiden på tilbudssiden, og føler oss aldri truet. Vi vil bare være gode og være til stede, sier hun. Schøld Varland sier videre at mange av de besøkende sliter med rus og økonomiske problemer, og hun understreker at kaféen er et lavterskel tilbud, hvilket betyr at de ikke avviser noen selv om de er ruset.

 

Slår på stortrommen

Mens noen tålmodig og taktfast slår på de små trommene gjennom hele året, velger andre å virkelig slå på stortrommen en gang i blant. Og hvorfor ikke slå på stortrommen nå rett før jul? må Randi Time ha tenkt. Vi løper litt for å lure oss inn i heisen i første etasje på høyhuset Forum Jæren. To andre sjeler smetter inn før oss, og vi rekker det akkurat. Det viser seg å være mr. Høyhus selv, Harald Gudmestad, og en ung kvinne som trykker på knapp atten inni heisen. Når Gudmestad sier at det er over hundre gjester i restauranten, blir kvinnen lettere nervøs og lurer på om hun bare skal ta heisen ned igjen. Men Gudmestad insisterer på at hun må bli. I hvert fall gjøre et forsøk. Oppe i restaurant Vidsyn synger Tor Ivar Braut og Jens Budsberg, alias Tommy og Tigeren, på siste verset av en slager fra Bjørn Eidsvåg:

- ”Hvis eg ber på mine kner, hvis eg love deg solskinn og strålande ver, hvis eg gir deg alt du vil ha, vil du då bli glad, vil du då bli glad? Hvis eg love å ver snill, hvis du alltid får lov te å gjør så du vil, hvis eg gir deg alt du vil ha, vil det då bli bra?”

Tommy og Tigeren bukker andektig, og den store forsamlingen på Jærens tak klapper begeistret. Langbordene fyller hele restauranten, og de er dekket til fest. Det lukter pinnekjøtt og stearinlys. Ikke en stol står tom. Bak dresser, slips og flotte kjoler skjuler det seg rusmisbrukere, fattige, sosialklienter og andre som ikke er vant til å bli invitert på flotte julebord.

 

Litt høydeskrekk

En av de mange som har funnet sin plass ved et av langbordene er Eileif Moberg. Han har alltid hatt lyst å komme seg opp på toppen av Forum Jæren, og hadde det ikke vært for dette ønsket, så hadde heller ikke kveldens tilstelning sett dagens lys. Men mer om det litt senere.

- Er det første gang du er her på toppen?

- Ja, det er kjempeflott. Du har jo utsikt over hele Jæren herfra, sier han begeistret.

Moberg bor i kommunal bolig på Klepp Stasjon. Han ble kjent med Randi Time da hun var sykepleier ved Engelsvoll Psykiatriske senter på Kleppe. Det er Randi Time som er primus motor bak hele kveldens arrangement.

- Hva driver du med ellers?

- Jeg jobber tre dager i uken i treningsavdelingen på Kverneland fabrikk, og så liker jeg godt å gå på kaffebaren på M44.

- Hva synes du om julen?

- Jeg liker all den gode maten, og så er det kjekt å pakke opp gaver, sier Moberg, og får inn i en bisetning at tanten og onkelen driver som keramikere her på Bryne. Han skryter av arrangøren:

- Randi har gjort et veldig godt arbeid. Her er det jo over hundre gjester. Det er imponerende. Jeg håper dette blir et fast arrangement hvert år, sier Moberg som innrømmer at han har en smule høydeskrekk.

 

Maten er servert

På kjøkkenet er det høyt tempo, nesten som på kjøkkenet i en italiensk restaurant i en mafiafilm. Serveringen kommer i gang. En oppskrudd Gudmestad dirigerer med begge hendene, og betjeningen begynner å bære ut tallerkener med pinnekjøtt. Ventetiden for sultne mager er over, og skuldrene til en rørt Randi Time senker seg. Det er så vidt vi får hilst på den festkledde damen som har trommet sammen til dette unike julebordet, og vi blir derfor bare enige om å ta en prat på telefon i morgen for å høre hvordan det hele kom i stand. Vi lar derfor julebord være julebord, finner heisen, og forlater Jærens tak for denne gang.

 

Møteplassen på Klepp

Dagen etter trør vi inn i lokalene Møteplassen i Kleppekrossen. Dette er et treårig prosjekt, og et lavterskeltilbud til rusavhengige. Her er det åpne dører to ganger i uken, tirsdag og fredag fra 11:00 til 13:00. Prosjektleder Liv Wenche Malmin viser oss rundt i lokalene. Inne på et lite verksted som oser av jul sitter Kristian Undheim i dyp konsentrasjon når han skal lime på små stjerner på en liten pyntelykt. Det er akkurat så rotete som det skal være i et kreativt juleverksted. Vi setter oss ned i sofaen i møterommet.

- Dette er et kultur- og fritidstilbud for mennesker med ulike rusproblemer. Det er en friplass der de kan møte hyggelige mennesker for en god drøs og litt god mat. Siden vi er tilknyttet frivillighetssentralen har jeg rundt elleve frivillige som er med og viser omsorg og medmenneskelighet, forklarer Malmin. Hun understreker at det er brukerne selv som fyller stedet med innhold:

- Det er viktig å få med at alt det vi har av kurs, treff og arrangement er basert på deltakernes egne ønsker og interesser.

 

Luft under vingene

Gjennom Mental Helse har Møteplassen nylig fått innvilget en søknad på støtte for et toårig prosjekt de kaller Luft under vingene. Fra Extrastiftelsen har de fått 147 000 kroner til disposisjon for neste år. Dersom prosjektet viser gode resultater, ser ikke Malmin bort fra at de kan få innvilget støtte også neste år.

- Luft under vingene. Hva er det?

- Prosjektet skal handle om kultur, kunst, fritidsaktiviteter og selvhjelpsgrupper, og deltakerne skal selv få være med å utvikle innholdet. Nå skal vi sette sammen en arbeidsgruppe med frivillige og deltakere som skal utarbeide aktivitetene. Det kan være alt fra bowlingkvelder, kurs, håndverk til fisketurer. Vi har også fått støtte for det året vi allerede har holdt på, men det har vært flere småbeløp. Vi har hatt både fotokurs, malerkurs, kurs i kortlaging, og så har vi vært på kjekke turer. Med det store beløpet vi nå har fått innvilget, kan vi virkelig videreføre dette arbeidet, og utvikle Møteplassen enda mer, sier en optimistisk Malmin.

- Ingenting er foreløpig bestemt, men vi kan jo for eksempel velge å utvide åpningstidene, alt etter hva gruppen ønsker.

 

Gir utrolig mye

Malmin mener Møteplassen er et unikt tilbud på Jæren, og en fin plass for rusavhengige å bygge opp et sosialt nettverk. Siden de frivillige ikke er fagutdannede, er kommunen inne med folk fra rusteamet. Men det er de frivillige som bidrar med det aller viktigste: omsorg og medmenneskelighet:

- De frivillige er fantastiske! Hadde det ikke vært for den store innsatsen deres, så hadde ikke dette tiltaket vært mulig, slår Malmin fast.

Berit Sæland er en av de frivillige. Vi lurer på hvordan hun ble engasjert i Møteplassen.

- Jeg var på frivillighetskonferansen i Haugsund i fjor. Der fikk jeg høre om dette prosjektet, og så begynte ballen å rulle. Det er helt utrolig! Jeg får tilbake mye mer enn jeg gir.

- Har du noe erfaring fra slikt arbeid?

- Jeg har jobbet i psykiatrien. Men jeg lærer mye her, og det er et helt utrolig samhold her. Vi knytter sterke bånd som bare blir sterkere og sterkere, sier en begeistret Sæland.

 

Stort nettverk

Dagen etter vårt besøk på Forum Jæren ringer vi til Randi Time i håp om at hun nå har anledning til å fortelle om bakgrunnen for det flotte julebordet i restauranten Vidsyn.

- Jeg har alltid synes det er kjekt å hjelpe andre. Jeg jobbet som sykepleier i syv år før jeg ble flyvertinne. Han Eilef som du snakket med i går traff jeg igjen en gang helt tilfeldig på en kafé på Bryne. Vi satte oss ned ved samme bord, og drøste om livet. Han sa at han hadde så lyst å være i øverste etasje i høyhuset, og jeg sa at det må vi vel få til, forklarer Time. Og det var sånn snøballen begynte å rulle:

- Jeg er så heldig at jeg kjenner mange på Jæren, også mange i næringslivet. Jeg kunne derfor bare ta en runde og samle inn over femti tusen kroner. Vi satte bare datoen, og så booket jeg oss inn på Vidsyn på Forum Jæren. Da jeg hadde fått inn beløpet, laget jeg invitasjoner, og kjørte rundt med dem. Jeg visste hvor mange av de jeg ville invitere bodde, og spurte folk i kommunene og tidligere kollegaer om de kjente til andre som kunne trenge en arm, forklarer Time engasjert. Bare etter en kort samtale med henne, så forstår vi at dette er en dame det ikke er lett å si nei til.

 

Dette skal bli en tradisjon

Responsen på tiltaket oversteg forventningene til Time med rimelig god margin:

- Jeg tenkte at i den restauranten skal vi i hvert fall klare å få inn åtti gjester. At det kom 120 stykk hadde ingen trodd. Det var en fantastisk kveld! Dette skal bli en tradisjon, slår Time så bestemt fast at vi ikke er i tvil om at øverste etasje i høyhuset også kommer til å fylles neste år.

- Når jeg har bestemt meg for noe, så gjennomfører jeg, om jeg så må betale det selv. Neste år har jeg til og med tenkt å dele ut julegaver, sier hun. Listen over bedrifter og privatpersoner som har vært med og bidratt er så lang at vi i denne omgang bare skal nøye oss med å si at på listen finner vi profilerte gründere, dagligvarebutikker, bakere, blomsterhandlere, tidligere fotballproffer, banker, hønsefarmer, motedesignere og IT-bedrifter bare for å nevne noen.

Time ser for seg at det på sikt kan være aktuelt å etablere et fond slik at et tilsvarende arrangement hvert år kan få skinner å gå på.

 

Jul hos Røde Kors

Så var det selve julaften da. Den er det Røde Kors som tar seg av. Vi treffer derfor Alf Sigurd Kvia og frivillig Svend Møller ved Røde Kors huset på Bryne.

- Folk som ikke har et sted å gå på julaften kan komme her på huset. Det begynner klokken 16:00 og varer til 20:00. Vi har en vertsfamilie som er med og tar imot gjestene, så blir det god middag sponset av to hotell her på Bryne, samt noe underholdning.

- Så går vi rundt treet, og alle får en liten gave, legger Møller til.

- Dette året er det også barn påmeldt, så vi finner gaver som er tilpasset alderen. Det er positivt at det kommer to familier med fem voksne og seks barn som vil feire jul her, sier Kvia. Han sier videre at terskelen for å feire julaften i Røde Kors huset er lav.

- Vi er en organisasjon som ikke skal si nei, og tar stort sett imot alle. Det er sånn Røde Kors er organisert.

De to sier videre at fristen for å melde seg på er satt til den attende desember, men at de ikke vil holde dørene stengt for de som måtte stille opp uten å være påmeldt.

- Er julaften på Røde Kors huset et populært tiltak?

- Dette året er det flere påmeldte enn noen gang før selv om vi ennå ikke har hatt annonse i avisen, sier Kvia fornøyd. 

Redaktør -