Magnhild Bjørkeland har med seg hunden Balder, som kanskje skal brukes i avl. Hunden øyelyses av Dagny Spanne Kjær for å avdekke eventuelle arvelige sykdommer.
12.000 dyr får behandling hos Tu dyreklinikk hvert år. Veterinærene har hjulpet alt fra «slappe» taranteller til «elektrifiserte» hunder siden oppstarten i 1970.
Magne Haaland har besøk av en shetlandsheepdog med seks valper når Kleppmagasinet er innom. Hundeeier Olav Sævareid har tatt turen helt fra Etne for å øyelyse hunden. Øyelysing er en teknikk de færreste dyreklinikker utfører. Men på Tu er det faktisk to veterinærer som har kompetanse på dette.
– Vi bruker øyelysing for å avdekke arvelige sykdommer hos hunden, forklarer Magne Haaland, mens han demonstrerer utstyret som brukes. Også katter og hester kan øyelyses. Tjenesten etterspørres stort sett bare av oppdrettere.
Det er så få øyelysere i Norge at folk kommer langveisfra for å ta denne type kontroll av kjæledyret. Veterinærene reiser også til andre deler av landet for å ta imot firbente pasienter.
– Sist var jeg i Harstad. Da hadde jeg 19 hunder innom i løpet av en dag, sier Dagny Spanne Kjær, som driver dyreklinikken sammen med Magne Haaland.
Først i Rogaland
Det var Haaland som etablerte klinikken i 1970.
– Den gang var vi de første i Rogaland som drev egen klinikk for selskapsdyr. Men etter hvert er det kommet mange konkurrenter på banen, forteller Haaland, som har en stab på 7 veterinærer og 6 assistenter.
Dagny Spanne Kjær startet opprinnelig som assistent, men jobbet seg opp i gradene.
– Hun er gull verdt for bedriften. Jeg var aldri i tvil om å tilby henne en andel i bedriften, smiler Haaland.
– Man må være genuint interessert i dyrehold for å bli en god dyrlege, mener Dagny Spanne Kjær, som har vært borti det meste siden hun ble utdannet veterinær i 1996.
Mange skjebner
Veterinærhverdagen innebærer både lyse og mørke stunder.
– Dette er et takknemlig yrke. Vi gjør dyr friske og får jevnlig feedback fra dyreeierne om at vi gjør en god jobb. Jeg har aldri hatt en kjedelig dag på jobb, smiler veterinæren.
Samtidig er det tunge dager. Spesielt når man må avlive dyr som folk er glad i.
– Jeg har sittet mange ganger sammen med dyreeiere som gråter når vi må avlive dyret. Av og til er det vanskelig å forklare at vi gjør det til dyrets beste. Dersom vi ikke kan helbrede dyret, kan avliving være eneste utvei. Det er tungt.
Det gjelder å finne balansen mellom å være medmenneske og doktor.
– Folk knytter seg til dyrene sine. Spesielt enslige mennesker finner stor glede i å ha et kjæledyr, sier Spanne Kjær.
Enkelte kommer innom for å kvitte seg med nyfødte kattunger, eller så vil de avlive kjæledyret før sommerferien.
– Vi liker ikke å avlive friske dyr. Derfor forsøker vi ofte å skaffe et nytt hjem til dyrene i stedet for å ta livet av dem, sier Magne Haaland.
Genuin interesse
Tu dyreklinikk har alt av utstyr et ordinært sykehus kan tilby.
– Forskjellen er bare at vi som jobber her må håndtere alle situasjoner, fra å ta blodprøver til å gjennomføre kirurgiske operasjoner, forklarer Spanne Kjær.
Ved dyreklinikken har man opparbeidet seg kompetanse innen de fleste felt. Øyelysingen er allerede nevnt. Men man har også en veterinær som er utdannet innen tannpleie, og en annen som har spesialisert seg på gnagere.
– Det minste dyret vi har hatt til behandling, var en dverghamster. De er utrolig små, forteller Spanne Kjær, og demonstrerer med fingrene: 5-6 centimeter. Da er det greit å ha kompetanse på denne dyregruppen.
Vekket fra de døde
Veterinærene ved Tu dyreklinikk kan fortelle mange utrolige historier om dyr og dyreskjebner. Mange ganger opplever de å få inn fødende hunder som ikke får ut alle valpene på egenhånd. Oftest dør valpene som blir liggende igjen i livmoren. Men ikke alltid. Gleden er like stor hver gang en hundevalp kan reddes.
En gang fikk de inn en tarantell som eieren mente var død. Den lå der inni terrariet sitt, slapp og livløs. Eieren hadde ikke fått med seg at taranteller skifter ham.
– Vi foreslo for eieren at vi skulle se inni huset til tarantellen. Og der lå den. Med ny ham, smiler Spanne Kjær.
En annen gang stod veterinærteamet overfor et mysterium med en yorkshire terrier valp som var veldig slapp og kastet opp støtt og stadig.
– Den virket stinn i magen. Vi tok røntgen av magesekken og oppdaget noe som kunne se ut som stålull. Da vi åpnet magen var den full av kobbertråder. Valpen hadde tygget på ledninger og fått i seg mengder av kobberbiter. Vi opererte ut alt, sydde igjen og det gikk bra. Valpen overlevde…
Harald Anvik