Fanger sitter alene i cella døgnet rundt og stirrer angrende i golvet. En fangevokter drar batongen langs gitteret og smiler ondskapsfullt. I en celle blir det laget intrikate fluktplaner, mens stygge ord og trusler blir slengt mellom cellene som skarpe dolker. En samtale med en ekte fengselsdirektør avliver effektivt de fleste populærkulturelle forestillingene om livet i et fengsel.
- Hender det at du ser fengselsfilmer?
- Ja, det hender, men jeg prøver å skjerme meg for fengsel som underholdning, sier Ståle Olsen som er øverste sjef for Åna fengsel.
Vi møter ham i andre etasje i Hvitgata 4. I Hvitgata ligger det fire store hvite hus. Her holder ledelsen og administrasjonen til. I Rødgata ligger det bare røde hus. Her hadde opprinnelig fengselsbetjentene sine boliger. Nå er de fleste gjort om til soningslokaler. Husene og gatene er organisert i ryddige og rette linjer, og det hersker fred og fuglekvitter inne på det grønne og godt beplantede området.
- Jeg lurer mange ganger på hva det er som gjør at folk får sånne stereotype oppfatninger av fengsler. For eksempel at fanger skal sitte 24 timer i døgnet i en låst celle og se i gulvet og angre sine synder. Mange tror også at forholdet mellom fengselsbetjenter og fanger er skikkelig tøft, men det er snarere tvert imot. Det er et hyggelig og jovialt forhold mellom de ansatte og de innsatte.
- Det store flertallet av fangene er stort sett som alle oss andre, med de samme behovene. De er i de fleste tilfellene like greie å ha med å gjøre som våre egne naboer, insisterer Olsen.
Tvangsarbeidsleir
Det var ”Lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskap” av 31. mai 1900 som la grunnlaget for byggingen av det som den gang ble hetende Opstad tvangsarbeidshus.
- Den gang var det ikke et fengsel, det var den tids behandlingskollektiv for hjemløse alkoholmisbrukere.
- Ble folk tvunget ut her?
- De som kom her ble sendt mot sin vilje. Det var en måte samfunnet ryddet opp på gatenivå, omtrent sånn som de i dag prøver å bli kvitt narkomane fra plata i Oslo.
Institusjonens første direktør skriver dette om valget av sted: ”Hvor en slik anstalt ligger inde i eller i nærheten av en større by, med dens mangehaande tillokkelser – saasom den lette adgang til drikk og fruenttimmer, (…) er rømning det hvorom tankerne stadig kretser. De store vidder som omgir Opstad synes derimot at virke beroligende paa gemytterne.” Institusjonen åpnet i 1915.
- Det var nok at du ble observert beruset, uten fast bopel og uten arbeid tre ganger i året. Da ble du sendt til Opstad i 18 måneder. Dette var nokså strengt tatt i betraktning at det i datiden ikke ble vurdert som en straff, sier Olsen.
- Men det opplevdes nok absolutt som en straff for de som ble sendt hit. På gaten i de store byene kunne polititjenestemenn true byens uteliggere med at dersom de ikke skjerpet seg så ville de bli sendt til Opstad.
Olsen forklarer at det er nettopp derfor institusjonen har skiftet navn.
- ”Opstad” var et såpass negativt ladet navn at det var naturlig å bytte det etter hvert som institusjonen fikk nytt innhold, sier Olsen.
Det var i 1970 at institusjonen fikk navnet Åna kretsfengsel.
Den største garden på Jæren
Ståle Olsen kommer fra Sauda. Han kom til Jæren og Nærbø i 1974, og bodde da i nærheten av fengselet.
- Jeg var forferdelig nysgjerrig på denne institusjonen. Jeg bare måtte inn og se hva det var. Det var jo et fengsel, altså noe helt utenom det vanlige. Mitt første møte med Åna var som sommervikar her i 1976. Da var jeg student. Jeg ble veldig interessert i historien til stedet, forklarer Olsen, som har tatt hovedfag i både samfunnsfag og historie.
- I 1981 fikk jeg fast jobb her. Da stelte jeg med opplæring av fengselsbetjenter, og så har jeg hatt ulike stillinger etter det. I 1993 gikk jeg over i stillingen som underdirektør.
- Hvordan er fengselet bygd opp i dag?
- Hele eiendommen er på 3600 dekar. Det er den desidert største garden på Jæren.
- Det er altså en gard?
- Ja, vi har hundre melkekyr og like mange ungdyr. Av de 3600 målene er en tredjedel dyrket. Alt det du ser av dyrket mark har blitt ryddet av tvangsarbeidere med enkle redskaper.
- De la vekt på at det skulle være skikklig gjort. Bare se på steingardene. Hver stein er nøyaktig tilpasset. Det er ikke mange som tar seg tid til sånt steinarbeid i dag, sier Olsen, og sikter til steingardene som følger veien gjennom markene og opp mot selve fengselet.
Få som rømmer
- Hvor mange fanger har dere, eller kaller dere det fortsatt ”fanger”?
- Ja, en fange er en fange. Det var en tid, særlig åttitallet, at det var moderne å bare bruke ordet ”innsatte”. Men i dag er disse synonymer.
- Vi har totalt plass til 219 fanger. Av disse er 195 i den lukkede delen av fengselet, og så har vi i tillegg 24 i en relativt ny åpen avdeling. Vi må hele tiden foreta en streng vurdering om hvor fangene skal bo. De som får anledning til å arbeide, eller bo ute i en åpen avdeling, de er vi rimelig sikre på ikke vil gjøre skam på tilliten ved å prøve å rømme. Når vi tenker på hvor mange som går relativt fritt inn og ut av de forskjellige driftsbygningene, så er det relativt få som rømmer i løpet av et år, og de som gjør det regner vi sjelden eller aldri med utgjør noen fare.
- Men det er fanger som rømmer?
- Ja, ikke fra den lukkede avdelingen, vel det hender det også. Vi har noen som har klart å hoppe over gjerdet i luftegården. Ellers så skjer det fra tid til annen at noen fanger faller for fristelsen til å legge på sprang når de er ute og arbeider. I de fleste tilfellene klarer vi å innhente dem.
- Det er altså ingen gjerder eller murer rundt garden?
- Nei, det er ikke det.
- Så det er ingen vanskelig sak å rømme?
- Nei, men de fleste holdes i sjakk av tanken på konsekvensene. For det første mister de muligheten til å sone såpass fritt, de risikerer at søknaden om prøveløslatelse ikke blir innvilget, og så kan de også faktisk få straff for det. Vi anmelder regelmessig rømning fra fengselet.
Stort tilbakefall
- Hvordan er det med statistikken blant de som har vært her?
- Alle fengsler har en dårlig statistikk når det gjelder gjeninnsetting. Den ligger på en plass mellom 70 og 75 prosent. Men vi arbeider målrettet og bevisst med å bedre fungeringsevnen til de som er inne til soning, sånn at de ikke skal komme tilbake igjen. Særlig har vi forventninger til den nye åpne avdelingen som legger maksimal vekt på opplæring og arbeidserfaring og i stor grad også anledning til å arbeide utenfor fengselet, eller såkalt frigang. Vi har til enhver tid et visst antall fanger som jobber daglig i bedrifter ute i lokalsamfunnet. Den nye avdelingen vår gjør at vi kan vektlegge sånne tiltak mer enn tidligere. Her inne får de en pedagogisk startpakke med faglærer for byggfag, og anleggsgartnerfag. Innen begge disse områdene er det stort behov for arbeidskraft. Vi ser at de som deltar aktivt i dette lettere får arbeid ved løslatelse, sier Olsen.
Avdelinger legges ned
Åna fengsel har problemer med å få tak i nok folk, og har fått instrukser fra Justisdepartementet om å legge ned to avdelinger.
- Generelt så opplever vi at det utdannes for få fengselsbetjenter. Vi konkurrerer i tillegg i et stramt arbeidsmarked. En del av personalet ønsker å prøve seg i andre yrker. Disse to faktorene gjør at vi ikke får tilstrekkelig med etatsutdannede søkere når vi lyser ut stillinger, sier Olsen, men understreker samtidig at stengningen først og fremst skyldes ombygginger:
- Over halve belegget er firemannsrom. Både fangene, de ansatte, ledelsen og justisministeren har sagt at dette må ta slutt. Vi har ikke hatt anledning til å gjøre det før fordi vi har måttet ta unna en lang soningskø. Det å bo sammen med tre andre når du soner er ikke gunstig. Det oppstår lett konflikter og gnisninger.
- Er det en del stygge hendelser?
- Ja, og det skjer i tider på døgnet vi ikke har tilsyn. Det ønsker vi å få bukt med, avslutter fengselsdirektøren.
Redaktør -