Jærske ørkener

De Jærske strendene utgjør et rikt mangfold av både planter, dyr og ikke minst insekter. Med tillatelse fra ornitolog Tore R. Nielsen gjengir vi her hans artikkel fra Stavanger Museums årbok fra 1994: ”Fargerikt liv i jærske ørkener”.

Sandstrendene våre er Jærske ørkener. De er noe ”mildere” enn tropiske ørkener, men like fullt byr de på ekstreme levekår for planter og dyr. Sandoverflaten kan være brennende varm, 55 grader celsius er målt på varme sommerdager, og enkelte år må plante- og dyrelivet overleve lange perioder uten nedbør. Forholdene forverres ytterligere av vind og salt fra havet, som begge virker uttørrende, og av sterk ultrafiolett stråling. Som om ikke dette var nok, er sanden i stadig bevegelse, flytter og begraver, og i perioder som et flygende sandpapir som pusser, filer og plager alt levende. På tross av dette: Kom ut og opplev sanddynene en soldag i juni- juli, en Jærsk ørken i overflod av farger og vellukt. Da stemorsblomst, maure og erteblomster blender oss med hele regnbuens spekter, og da sommerfugler og gresshoppesang er deler av et rikt dyreliv.

 

Overlever med fikse triks

I kriser er det bare de beste som overlever. Sandstrendene på Jærkysten gir bare livsrom for speisalistene, de som på en eller annen måte mestrer de harde levekårene.

Tørkeproblemet: Marehalmen er på mange måter en pioner i sanddynene. Den trives best ytterst mot havet, oppe på sanddynene, der vind og flygende sand rusker den i håret. Men røttene dens er lange. På utraste sanddyner kan vi se dem som flere meter langt skjegg som når helt ned til grunnvatnet. På marehalm-bladene finner vi ”pustehullene” (spalteåpningene) gjemt bort i smale renner på undersiden, og i tørke-perioder gjemmes de ytterligere bort ved at bladene rulles sammen på langs som lange rør. Derved slipper vanndampen i bladene ikke så lett ut. ”Vann-tanker” er en annen mulighet. Bitterbergknappen er eksempel på planter som lagrer vann: Bladene ligner på runde små ”bær”, og de fungerer som reservetanker i kriseperioder. Ytterligere tilpasninger til tørke er voks på bladene (strandreddik, strandtorn, m.fl.) eller små hår på blad og stengel (hårsveve). Begge deler nedsetter fordampningen i plantene. Insektene takler tørkeproblemet på flere måter. Ytterst er kroppen deres forseglet av en lett og vanntettt hud a kikin. Ved å drikk doggdråper og plantesaft får de erstattet væsketapet, og urinen deres (den er nesten kremaktig) består av mye urinsyre, som krever lite vann for å skilles ut av kroppen. Under sterk hete søker også insektene skjul i vegetasjonen og unngår derved ekstra oppvarming og uttørking.

 

Vinden kan brekke og knekke

Planter som vokser ytterst i sanddynene må tåle vindens bevegelser. Vi ser derfor gjerne at det er de tøyelige, føyelige og elastiske artene om vokser her ute: Strandreddik og grassortene strandkveke, marehalm og strandrug. Sommerfugler og andre insekter unngår å fly i sterk vind, og kryper heller fra blomst til blomst.

Vinden begraver: Hvem trives godt med sand oppover ørene? Marehalmen skyter enda flere skudd, og det er på de ytre, sandblåste dynene at vi ser marehalmen frodigst. Det samme kan sies om strand-skolmen, den sterkt rødblomstrete erterplanten som kryper i sanden på innsiden av stordynene.

Vinden river opp: Særlig planter i forreste rekke, ute i stordynene, har et stort og velutviklet rotsystem som hindrer plantene i å bli revet opp og vekk fra voksestedet. Og insektene ”henger” godt. Føttene deres er utstyrt med både klør og sugeskåler som fester dem effektivt til vegetasjonen.

Saltet virker uttørrende og kan også være en gift for mange planter. Noen kvitter seg med saltet ved å skille det ut fra egne saltkjertler (tangmelde, o.a.). Andre planter (f. eks. saltsiv) samler saltet i bladspissene og lar disse falle av. Den ultrafiolette strålingen mestrer plantene ved å ha tykk, farget hud eller ved hjelp av voks og andre (”solfaktor”-) stoffer på overflaten. Insekter og en del andre smådyr har hud og overflater som stanser eller reflekterer UV-strålingen. For plante- og dyrelivet er sandstrendene et risikofylt og farlig sted å etablere seg. Flygende sand og ekstreme miljøforhold ellers (bølger, tørke, salt, sterk UV-stråling) setter noen av artene på harde prøver, og enkelte år kan disse bestandene være direkte truet. Men kort livssyklus (gjerne flere generasjoner per år) og stor formeringsevne gjør at mange arter greier seg nettopp i ”katastrofe- områder” som dette. Og det er vel nettopp derfor at det er de små dyreformene som er vanligst ytterst ved havet.

 

Mangfoldet øker innover

Levekårene er verst på den sandete strandflaten nærmest havet. Få planter greier seg i sand som beveges og flyttes på av bølgene, men mellom steiner i sjøkanten kan du finne tangmelde og østersurt. Nede på den tørre strandflaten, foran sanddynene, ligger det ofte plankebiter og trestykker som er slengt opp av bølgene. Snu på noen av disse. I neste øyeblikk vil du se små krepsdyr sprette omkring og lynraskt grave seg ned i sanden. Dette er strandlopper (slektninger av reker) som om dagen skjuler seg for dagslyset og tørken, og som reagerer spontant på lysforandringen. Om natten er de oppe på sanden og beiter på tang- og tarerester.

På oppskylte tangvaser ser du brunsvarte tangfluer. De er noe trege i bevegelsene og flyr ikke fort opp som andre fluer. Dette kan være en tilpasning til vinden, og dermed faren for å bli blåst bort fra levestedet. De hvite larvene nede i taremassen er en viktig matressurs for trekkfugl langs Jærkysten.

 

Store sanddyner

Stordynene domineres av marehalmen og den rankere, lyst blåbladete strandrugen. Begge disse grasartene er avgjørende for å bygge opp og sikre dynesystemet og artsmangfoldet her. Foran dyne-toppene står ofte frodige tuer av strandreddik, en lys lilla korsblomst med sterk honnninglukt. Men variasjonen er større på baksiden av stordynene, med gullgule skjermsvever, åkerdylle og rødlilla strandskolm.

Sjelden og eksotisk er strandtornen. Med sine lyseblå, tornete blader – og hele planten er formet som en halvkule – minner den sterkt om en kaktus. Strandtornen har flere ”triks” som gjør den godt egnet her ute: Planten er stiv og hard, dette hindrer den i å brekke i vinden, rotsystemet er velutviklet for å holde den fast og til å sikre vanntransporten, og de kulerunde frøhodene triller lett av gårde med vinden og sikrer at planten får spredt seg til nye områder. Strandtornen har sin nordgrense i Europa på sandstrendene i Rogaland.

Noen få dyr er knyttet til de ytre dynene. Helt spesiell er den centimeterstore, svarte sanddyne-snutebillen som med breie fotblad tar seg fram på løse sanden. Arten er bare kjent fra et fåtall steder i Norge. En nattsommerfugl, strandrugflyet, er strågult og kamuflerer seg godt når det med slanke vinger sitter langsetter stråene i dynevegetasjonen. Larven, lys og ubeskyttet mot sterke solstråler, lever underjordisk på røttene av strandrugplanten. Også strandedderkoppen er en mester i sitt fag. På kunstferdig måte lager den en loddrett sjakt, tapetsert med ”duk” av edderkopptråd, i løse sanden. Her gjemmer den seg om dagen, og herfra drar den ut på jaktturer etter mørkets frambrudd.

 

Bak dynene

Bakdynene er sandstrendenes blomsterhage. Her inne, i ly av stordynene, ligger sanden i ro, og her kan moser, lav og blomsterplanter kle dynene i bladgrønt og farger: Bitterbergknapp, gulmaure og tiriltunge med tepper av gull, rosarøde klynger av strandnellik, stemorsblomst i fiolett, gult og hvitt, blåklokker, fargevarianter av gjeldkarve i hvitt eller rødt, svever i orange og gult. Og mellom dynen en søt ange av honning som lokker sommerfugler og fargerike humler og blomsterfluer.

I juni-juli svirrer himmelblå sommerfugler, blåvinger, mellom bakdynene. Men følg også sandgras-sommerfuglen et stykke når den plutselig letter fra bakken foran deg. Flukten er ofte kortvarig, etter noen meter daler den ned igjen og er borte. Gå varsomt nærmere. Er du heldig vil du oppdage den, men de gråspraglete undervingene gir den effektiv kamuflasje, og i tillegg: Den stiller de høye vingene sine opp mot sola for å kaste minst mulig skygge fra bakken. Se også etter de fargeglade bloddråpesvermerne. I juli flyr de tallrikt over strandengene og bakdynene, bl.a. på Brusand. Med metallgrønne og blodrøde vinger blir de lagt merke til, og de er lite sky og derfor lette å studere på nært hold. I blomsterhavet flyr tallrike humler. Lett kjennelige er den svarte rusbrune åkerhumla, den gul- og hvitstripete jordhumla, og steinhumla som er helsvart med rød ”hale”. Alle tre har bolet sitt i bakken.

Bare få fugler holder til i dynelandskapet sommerstid. En og annen heipiplerke kan ha reiret sitt i den korte bakdynevegetasjonen, men den er vanligst på grasmarkene lenger inne. Men bakdynene har også nattevandrere. Vannrette hull i dynene avslører de små skogsmusene. Ikke alle gangene er bebodd, noen er fjorgamle med edderkoppspinn eller spirende planter i åpningen, andre er ”aktive” og viser små fotavtrykk i den ferske sanden foran åpningen. Har du tålmodighet nok, kan du vente til nattelivet begynner. Utpå kvelden vil små hoder stikke fram i åpningene, og gråbrune nøster piler ivrig omkring mellom sanddynene på jakt etter plantekost eller insekter. Skogsmusene har få fiender i sommerhalvåret, men om høsten er de bytte for tårnfalk, spurvehauk og jordugler på trekk. I ly av nattemørket vil også haren komme ut fra skogbrynet lenger inne.

 

Trekkgjester sørfra

Et kjent og kjært fenomen langs Jærkysten er fugletrekket. Mindre kjent er det vel at enkelte insekt-arter også kommer til landet vårt fra Sør-Europa og Nord-Afrika. Admiralen og tistelsommerfuglen, begge store og fargeglade sommerfugler, dukker opp i slutten av mai, noen fillete og utslitt etter den lange turen. Eggene legger de på brennesler og tistler, og fra disse blir det nye sommerfugler som i august-september kan ses både langs sandstrendene og innover i landet. Med til trekkende sommerfugler hører også det grå gammaflyet, og de 10-12 cm store ”jetjagerne” dødningehode og vindelsvermer som med stor fart flyr til Norge på få dager. Dødningehodet har vepsefarger i mørkebrunt og gult, og med en karakteristisk skalletegning oppe på ryggen. Vindel-svermeren er tegnet i grått og rosa. Også to blomsterfluer, dobbelbåndet blomsterflue og hvitflekket engblomsterflue, flyr inn sørfra. Begge opptrer tallrikt i dynelandskapet utover sommeren.

 

Kuriositeter

Bringebærspinneren er en lodden 2,5 – 3 cm stor sommerfugl. Hannen er brun, hunnen grå, og begge kjønn har to lyse tverrstriper over framvingene. Mens selve sommerfuglen er forholdsvis sjelden, er de orangeflekkete, sterkt hårete larvene desto mer iøynefallende og lette å oppdage. Fra sist i august og utover høsten sitter de på kvistene av krypvier på markene bak sanddynene. Maresvermeren er en eksotisk storsommerfugl du må ut om kvelden, omkring solnedgang, for å se. Den er en utholdende og rask flyger. Når den med flotte farger i olivengrønt, svart, hvitt og rødt ”surrer” i lufta foran en blomst, kan du tro det er en kolibri du har foran deg. Flytid: juni og juli. Minst like eksotisk er larven til mauresvermeren: Olivengrønn eller rødbrun med store, gule flekker langs kroppssidene, og med et stort buet ”horn” bakerst på halen. Næringsplanten er gulmare, og larven er fullvoksen (ca 6 cm lang) i månedsskiftet august-september. Det svartvingete kystflyet er en sjelden, silkesvart nattsommerfugl som synes å være knyttet til milde, atlantiske kystområder. De første funnene av denne arten i Norge ble gjort i sanddynene på Orre-Reve i 1949-50. Mosehumla, med gullgul og orangerød pels, er en av de flotteste humleartene våre. Den finnes bare ute ved kysten.

 

Tekst og foto: Tore R. Nielsen

Redaktør -