Fugl vs. Kite

Når ornitolog Alf Tore Mjøs skal vise Jærbuen fuglefredningsområdet ved Revtangen, får vi førstehånds kjennskap til konflikten mellom fritidsinteresser og vernehensyn. Et knippe kitere skremmer bort trekkfuglene, og Mjøs er ikke begeistret for at kiteforbudet bare gjelder i vinterhalvåret.

Vi møter Mjøs ved parkeringsplassen. Med høystøvler og et par kikkerter tar vi fatt på en lang strak traktorveg ned mot et av de viktigste fugleområdene i Norge. Mjøs er fungerende avdelingsleder for Zoologisk avdeling ved Stavanger Museum. Stavanger museum har drevet stitt forskningsarbeid på Revtangen siden slutten på 1930-tallet.

- Hvorfor er det så mye fugl akkurat her?

- Revtangen består av to små rullesteinsnes, og her samler det seg mye tang og tare, spesielt i viken mellom nesene. I disse tangbeltene er det mye næring, og det er spesielt mye tareflue. Taren utgjør veldig gode oppvekstvilkår for larvene. Trekkfuglene bruker tid her på å spise og få energipåfyll før de tar fatt på sin lange reise, forklarer Mjøs. Han sier videre at dette er et samlingssted både for trekkfugler som kommer fra den sibirske tundraen, og fugler som kommer lenger vestfra. Det gjør at artsmangfoldet er spesielt stort akkurat her.

 

Ikke kiteforbud

Over sanddynene der framme ser vi et stort og fargerikt seil som beveger seg i raske buer fram og tilbake.

- Er det lov å kite her?

- Ja, uheldigvis. Det er kun i vinterhalvåret det ikke er lov å kite og surfe i fuglefredningsområdene.

- Hvorfor ikke hele året?

- Godt spørsmål. Etter min mening er det helt feil. Her er det mye fugl hele året, og på denne tiden er det faktisk spesielt mye, sier en litt oppgitt Mjøs.

- De digre skjermene skremmer bort fuglene. Det har vært en del diskusjon om det med kiting. Det er et stort forvaltningsmessig problem.

Vi bestemmer oss for å slå av en prat med kiterne når vi kommer ned til stranden. Så sant de ikke er på sjøen.

 

Nyinnvandret rovfugl

En liten flokk vadefugler blir skremt opp fra åkeren ved siden av oss.

- Hva var det slags fugl?

- Brushaner, ungfugler av året. Det er en vadefugl som raster her på dyrket mark, sier Mjøs, og fortsetter.

- Det er viktig å få med seg at Jærstrendene bare er en del av et større system. Ofte bruker de samme fugleartene også dyrket mark og ferskvannsreservatene innenfor, som Orrevatnet. Det er viktig å ta vare på hele arealet som fuglene bruker, ikke bare hekkeplassene.

Mjøs peker på stranden, lar hånden gli over den dyrkede marken, og videre bakover.

- Hvert av disse områdene har sin funksjon for fuglelivet, strand, kulturmark og ferskvann. Og funksjonen endrer seg året rundt. Om våren er for eksempel kulturmarken viktigere for rastende vadefugler enn strendene, sier Mjøs, før han sperrer opp øynene.

- Se der! En sivhauk, sier han, og peker på en halvstor svart rovfugl som jakter lavt over sanddynene foran oss.

- Det er en nyinnvandret hekkefugl. Det er tre-fire par av den til sammen her på Jæren. Den jakter mest på mus, frosk og store insekter.

Vi går gjennom et gjerde og ut av vegen, og Mjøs sier at det er her grensen for landskapsvernområdet og fuglefredningsområdet går. Han peker på planter, og prøver å navngi dem, men understreker at han ikke er noen botaniker. Han kan imidlertid fastslå at det botaniske mangfoldet er vel så stort som det fjærkledde. Sanddynene er voksested for mange spesialiserte og sjeldne arter. Området er derfor også er plantereservat.

 

Unødvendig forstyrrelse

Vi nærmer oss selve Revtangen, og de store fargerike seilene. Mjøs kommer inn på verneforskrifter.

- I verneforskriftene for fuglefredningsområdene heter det at ”Fuglane, herunder reira og egga deira, er freda mot alle former for skade, øydelegging og unødig forstyrring”. Vi må altså skille mellom nødvendige og unødvendige forstyrrelser. Dersom bonden for eksempel må bruke traktoren til noe her nede, så er det nødvendig. Men ingen skal fortelle meg at de må kite akkurat her. Vannsport er en fritidsaktivitet, og må derfor defineres som unødvendig forstyrrelse, slår Mjøs bestemt fast.

- Jeg har prøvd å snakke med kiterne, og husker at jeg snakket med en dame. Hun forstod det jeg sa, men trodde ikke at den harde kjernen kom til å bry seg om det. De oppsøker de områdene der vinden til enhver tid er mest gunstig. Når det blåser fra nordvest, vil det ofte bety at de kommer her til Revtangen. De vil ikke innse at det skader verneformålet alvorlig. De fleste kjenner ikke en gang til problemet.

 

Livlig i taren

Vi kommer fram til selve Revtangen. Som Mjøs sa så er det bare to ganske små rullesteinsnes med en liten vik imellom.

- Se der. Det er ingen fugler som sitter på steinene der, sier Mjøs, og peker på det sørlige neset nærmest kiterne. 

- Normalt så er det masse fugl der, både måker, ender, ærfugl og skarver. Dette er viktige hvilesteder for fuglene, sier Mjøs, før han tar opp kikkerten og retter blikket mot tarebeltet som ligger helt inne i viken. Der går småvaderne, og de er ifølge Mjøs ikke så sky, så det går an å komme tett inntil dem. Det er så mye fugl der at det er nesten som om tangen lever. Ved første øyekast kan ornitologen observere følgende arter:

- Myrsniper, sandlo, rødstilk, steinvender, polarsnipe og strandsnipe.

Mjøs er ikke så bekymret for disse, de lar seg ikke så lett forstyrre. Men på nordre neset observerer han noen stokkender og et par ærfugl, og slår fast at kiterne effektivt har tømt halve lokaliteten for disse større og mer sky artene.

 

Liten forståelse

Vi beveger oss mot kiterne, og møter Helge Bjørnstad og Bjørnar Knutsen som er i ferd med å sette opp et kamera for å forevige luftige svev på sjøen. Vi presenterer oss, og spør om de kjenner til hvilken grad av vern dette området har. Det gjør de ikke. Mjøs er tidlig ute med å understreke at de ikke gjør noe ulovlig, men sier at det nok burde vært et forbud her.

- Kitingen vår har ikke noen særlig betydning for fuglene her, mener Bjørnstad.

- Jo, Søndre Revtangen er helt tom for fugler, sier Mjøs.

- Det er jo masse fugl der borte.

- Vil du bli med bort og se, spør Mjøs.

- Nei, det gidder jeg ikke. Vi driver med helt andre ting her, sier kiteren.

De to partene går inn i en heftig diskusjon om effekten kitingen har på fuglelivet, og det melder seg et helt åpenbart spørsmål til kiterne: 

- Dere prater med en ornitolog som bruker hele arbeidsdagen sin på å studere fuglelivet her. Er det ikke litt dristig av dere å komme med motpåstander om effekten dere har på fuglelivet?

- Jeg respekterer hans ståsted, men jeg tror ikke vi er en så viktig faktor. Dessuten har vi noen faste steder vi pleier å kite, og det er ikke ofte vi er her. Han gir bare uttrykk for sin interesse, sier Knutsen, og da blir Mjøs lettere provosert.

- Det handler ikke om oss ornitologer og våre interesser. Det handler om at dette er et fuglefredningsområde, og at hensynet til fuglelivet bør komme først. Det sier også verneforskriften, understreker Mjøs bestemt overfor kiterne.

Knutsen og Bjørnstad er oppgitt over det de opplever som trusler om innskrenkninger på deres lidenskap. De tror det bare er snakk om tid før det kommer et forbud. Det er åpenbart at partene ikke kommer til enighet, og at det er sterke følelser i sving på begge sider. Før vi går medgir Knutsen at han ikke har faglig kompetanse til å uttale seg om fuglelivet, men at vi bør ta kontakt med surfernes interesseorganisasjon for å få en balanse i saken.

 

Folk skjønner ikke

Vi vender oss mot Revtangen igjen.

- Blir du nedtrykt etter en slik diskusjon?

- Nei, jeg visste jo at det var det de ville si. De nekter for at det er et problem. Se, nå flykter fuglene igjen, sier Mjøs, og peker på søndre tangen idet en av kiterne nærmer seg.

- Hva forventer du vil skje her?

- Jeg håper og forventer at det vil komme et forbud mot kiting og vindsurfing på den delen av Jærstrendene Landskapsvernområde som også har status som fuglefredningsområder. Ikke fordi jeg ikke unner kiterne å drive med sin hobby, men fordi jeg mener det er nødvendig. Jærstrendene er den viktigste rasteplassen for vadefugler i Sør-Norge, og det pålegger oss et ansvar for å ta skikkelig vare på disse naturverdiene, sier Mjøs, og legger til:

- Det som provoserer meg er at de får det til å høres ut som om vi ornitologer bare argumenterer for våre personlige interesser. Dette er for fuglenes del. De må få ha sine friområder. Men man kan kanskje ikke forvente at folk skal forstå at det å skremme fugler faktisk er et problem. De tenker at fuglene kan jo bare flytte seg, og være en annen plass. Det er jo fugler. De flyr jo. Det er det fugler gjør. Men når de hele tiden blir skremt, opplever de fysiologisk stress, de får mindre tid til å ta til seg næring, og de forbrenner fortere. Og det er summen av alle forstyrrelsene som er problemet. Selv om akkurat disse kiterne ikke er på

Revtangen så mange ganger i løpet av sesongen, så er de ikke alene. Det er ofte kitere her på Revtangen. Så lenge brukergrupper her ute ikke selv innser at deres virksomhet er skadelig i forhold til verneformålet , så må forvaltningen ta tak og sørge for at verneverdiene blir sikret, skjønner, konkluderer Mjøs, før han tar et godt tak i taren på bakken og vender den opp ned.

- Her ser du hvorfor fuglene trives så godt her.

Tett i tett med hvite og næringsrike larver som skal gi fuglene nok energi til å krysse store hav.

Redaktør -