Samlingsplassen på Nærbø

Representanten fra regjeringen nektet å tro at Nye Loen kun hadde kostet 63 millioner kroner å bygge. Ekstremt effektivt dugnadsarbeid gjorde det mulig. Det er tre år siden kompaktanlegget stod ferdig, og det har blitt et samlingspunkt for hele Nærbø.

Nye Loen – idrettens rugekasse

Vinterferien er akkurat over, og vi står utenfor Nye Loen på Nærbø. Det er tirsdag, og klokken er seks. Parkeringsplassen er nesten full. Foreldre kommer på rekke og rad og slipper av sine håpefulle små. De har treningsdrakter på og gympose i hånden.

 

Rett ved inngangen har et tjuetalls barn satt seg for å vente på at treningen skal begynne.

- Er det noen her som spiller ishockey?

- Ja, sier en enkel sjel og rekker opp hånden.

Vi tar fram kameraet, og barna blir veldig nysgjerrige og ivrige.

- Er det noen her som spiller håndball?

- JA!!!, roper en god porsjon av gjengen, og rekker opp hendene.

- Hva med håndball.

- JA!!!, roper like mange, og vi spør om å få tatt noen bilder.

- Ja!!, sier de og spretter opp og klynger seg sammen. Levenet fra over tjue barn som kjemper seg fram til linsen blir litt for mye, og vi fisker fram en stemme fra dypet:

- Oppfør dere som folk.

- Hørte dere hva han sa?, spør vi.

Det blir roligere i forsamlingen, og lysluggen som spiller ishockey gjentar:

- Oppfør dere som folk!

Gjengen tar oppfordringen, og klarer til en viss grad å oppføre seg som folk under en kort fotorunde. Så tar vi fatt på vår lille runde i Nye Loen.

 

Dommerkurs

På døren inn til administrasjonen henger det en lapp med påskriften ”dommerkurs”. Vi går inn. Elleve ungdommer sitter benket foran dommerutvikler Trond Egir. Han snakker om målvakten sine linjer på banen, og spør kursdeltakerne om vi kan tråkke på denne linjen under frikast. Hele ishallen er synlig gjennom det store vinduet i den ene enden av rommet. Det er full aktivitet på isen. I kurslokalet sitter tre jenter i boblejakke og gir med kroppsspråket uttrykk for at kurset nok har vart litt lenge. Det skal visst vare en stund til. Vi lar kursdeltakerne være i fred, og går inn i den ene idrettshallen. Der legger A-laget til Nærbø håndball inn en heltmodig treningsinnsats for å hindre nedrykk.

 

En glimrende samlingsplass

På benken sitter oppmann Ove Håland og følger treningen.

- Hva har Nye Loen betydd for idretten på Nærbø?

- Den har betydd veldig mye. Vi har fått flere lag, og det er bedre treningsmuligheter. Tidligere var det nesten vanskelig å få til en trening i uken. Flere treningstimer gir bedre håndballspillere, slår Håland fast.

- Hvordan ligger det an med A-laget nå?

- Ikke så bra. Vi kjemper mot nedrykk. Vi har slitt litt denne sesongen, men det er fortsatt en liten mulighet, sier Håland. I etterkant skulle det imidlertid vise seg at det ble litt for tøft for Nærbølaget. På benken sitter også A-lagsspilleren Atle Gudmestad. Han understreker også hvilken stor betydning Nye Loen har for idretten.

- Det er mange barn som går her hele dagene. Det har blitt en samlingsplass, og det er glimrende for idretten. Jeg har selv gått her siden jeg var seks år. De fleste som er her har vært her siden de var små, sier han. De andre lagkameratene på benken nikker samtykkende. 

På andre siden av banen sitter Henrik Underhaug med en kontrollkonsoll som styrer mål- og klokketavlen på veggen. Han røk korsbåndet i august i fjor.

- Jeg håper på å være skadefri i sommer. Det er frustrerende å ikke være på banen, sier han.

 

Framtidens håp

Bak det ene målet finner vi inngangen til hall nummer to. Vi går inn der, og havner midt i rugekassen for framtidige A-lagsspillere: Jenter 11 år har stasjonstrening. Anne Kathrine Edland har overoppsynet med treningen, og delegerer instrukser ut til andre undertrenere på banen. På Nærbø vet de å være effektive.

- Vi har fire lag med til sammen 28 spillere. Det er egentlig litt for få spillere til å fylle opp lagene. Lagene er ikke faste. Jentene rullerer i forskjellige grupper.

- Hvorfor?

- Du vet hvordan jenter er. De kan jo bli litt ”klikkete”. Det er for å få dem litt mer sammensveist. De er jo fra forskjellige skoler, forklarer Edland. Hun sier videre at i denne aldersgruppen så er treningene i ferd med å gå litt fra lek til alvor.

- Det blir mer fokus på teknikk nå. Det er jo nå når de blir tolv år at de kan begynne å spille i serien, sier hun, og henvender seg til undertrenerne:

- Hver sin ball nå! Halvparten der, og halvparten der, roper hun, og peker med armene.

Trenerne på banen organiserer jentene etter Edlands instrukser, og snart står de på rekke og rad for å øve inn kast.

- Snart drar vi til Kristiansand på avslutningsturnering. Da skal vi bo på en skole, som sild i tønne, sier hun og ler.

- Vi er veldig opptatt av at alle skal få mye spilletid.

- Hva synes du om Nye Loen som treningsanlegg?

- Som idrettsinteressert innflytter så er det jo helt fantastisk. Det har blitt et samlingspunkt, og det er rom for mye trening. Jeg ser absolutt for meg at noen av de på banen her kommer til å bli A-lagsspillere, sier Edland optimistisk.

 

Gøy på isen

Det er på tide å ta seg inn i kulden. Den kalde hallen som tilfeldigvis ble en realitet som en følge av at fire ekstra millioner kom på bordet rett før byggestart. Ikke en sjel på Nærbø hadde tenkt at Nye Loen skulle få ishall. I dag er isdekket delt på to i midten. De første vi støter på er tvillingene Vilde og Thea Lærbrekk. I fullt ishockeyutstyr, og med Nærbø Farmers på brystet. De to seks og et halvt åringene kan fortelle at de begynte å spille i fjor, og så understreker de at de har bursdag om tre dager.

- Hvor er ishockeykøllene?

- De er hjemme. De er for store for oss.

- Så dere trener mest på å gå på skøyter nå?

- Ja.

- Men hvor er resten av laget?

- De har gått nå. Treningen er slutt.

- Men dere er her fortsatt. Er det fordi det er så gøy?

- Ja, samstemmer de to tvillingene bak gitteret i hjelmene.

 

Spilte ikke ishockey før

Mads Haugeng er knapt synlig bak alt utstyret. Ingen er bedre polstret enn målvakten i ishockey. Det er attenåringen Tarjei Lode som er keepertrener, og instruerer den unge målvakten. Lode spiller på A-laget til Nærbø Farmers, og har vært keeper i to sesonger. Han kan takke ishallen for at han i det hele tatt begynte med ishockey.

- Jeg spilte ikke ishockey før Nye Loen ble laget. Det var på grunn av denne ishallen at jeg begynte. Det er et veldig bra anlegg, og godt tilrettelagt for all sport, sier Lode.

De to fortsetter den individuelle treningen, og Lode viser hvordan målvakten skal legge seg foran målet for fange den svare pucken. På den andre banehalvdelen har trenerne lagt ut små svarte dekk, og instruerer noen litt eldre håpefulle om å kjøre slalåm mellom dekkene. Et fint lag med ispulver virvles opp idet kvasse skøyter runder dekkene. En etter en. Ingenting å si på innsatsen til Nærbø Farmers.

 

Fortsatt dommerkurs

Før vi går, stikker vi på ny hodet inn til dommerkurset. Det pågår fortsatt.

- Har dere noen gang som spillere vært oppi situasjoner der dere har opplevd dårlig kommunikasjon mellom dommerne?

- Ja. Når de blåser så er de gjerne litt forsiktige med fløyten, og så er de usikre i ansiktet, sier en av deltakerne. Instruktørene nikker anerkjennende, og fortsetter:

- Dømming er også et lagspill. Dere kjenner sikkert hverandre bedre nå enn første gangen dere dømte sammen, sier veileder Trond Egir. Deltakerne nikker samtykkende.

- Da tar vi ti minutter pause, sier Egir, og ingen er uenig i det.

Egir forklarer hvordan de jobber:

- Vi prøver å få til et kurs i halvåret her ute, i tillegg til dommersamlinger.

- Spirer og gror det blant dommerne i distriktet?

- Ja, det er ekstra mange som vil være dommere nå i forhold til før. Nå drar vi snart på turnering til Kristiansand, og da satser vi på å ha med en gjeng sammen med veiledere. Foruten Egir er også dommerutvikler Njål Idsøe og regionsansvarlig Kjell Magne Stangeland med på dagens kurs.

 

Trodde ikke det var så billig

Vi var også på besøk i Nye Loen en uke tidligere. Midt i vinterferien. Det lukter svidd i gangen som følge av vedlikeholdsarbeid som blir gjort nå når det er lite aktivitet på senteret. Vi blir mottatt av daglig leder i Nærbø IL, Oddbjørn Austad, og markedssjef Sigbjørn Lerbrekk. Sistnevnte er også leder i Nye Loen AS. Austad minnes tiden rett etter at anlegget stod ferdig. En representant fra regjeringen hadde vært på befaring, og simpelthen nektet å tro at hele herligheten bare hadde kostet 63 millioner kroner. Det skulle ha vært langt dyrere.

- Han måtte få prisen bekreftet på tomannshånd fra kultursjef Ragnvald Riis etter at han hadde vært her og sett anlegget. Det var når de to satt sammen i bilen etterpå at Riis sa at det virkelig stemmer at prislappen var på bare 63 millioner, forklarer Austad.

Vi benker oss ned i et møterom i Nye Loen i sentrum av Nærbø.  

- Akkurat her vi sitter nå var sekstenmeteren på den gamle fotballbanen. I utgangspunktet var den gamle grasbanen trukket mye lenger denne vegen. Dessuten var det en parkeringsplass og en liten skog her. Ellers var dette stort sett bare et åpent område, forklarer Austad.

Han snakker om tiden før Nye Loen. På bordet foran oss står det en et fruktfat med både frukt, grønnsaker og twist. Det stammer fra et møte som var kvelden før.

- Og hvordan kom Nye Loen i stand?

- Ønsker du den lange historien?

- Ja takk.

 

Fire millioner ekstra

Vi hopper noen år tilbake i tid.

- Håndballen hadde i tjue år hatt bruk for en hall nummer to. Vi lagde en plan, og hallen skulle bygges i 2011. Det var fokuset den gangen. Det var aldri snakk om noen ishall. Vi hadde laget ferdig tegningene, og var i ferd med å bearbeide ting. Så dukker det opp noen ekstraordinære stimuleringsmidler.

- Noen hva for noe?

- Altså ekstra tippemidler. Førtiåtte millioner kroner ble øremerket til tolv haller rundt om i landet. Det var egentlig det som startet diskusjonen om en ishall. Det dukket altså opp helt ut av ingenting. Ingen hadde tenkt tanken om en ishall før dette kom opp. Men nå hadde vi altså fått fire millioner ekstra i tillegg til de rundt seks millionene som vi hadde fått i tippemidler, minnes Austad, og fortsetter:

 

Ishall fra Stavanger?

- Vi visste at Stavanger lenge hadde tenkt å rive den gamle ishallen og bygge opp en ny i forbindelse med ONS og Stavanger Forum. Vi var i kontakt med dem, og gjorde en intensjonsavtale om at vi skulle rive hallen for dem, og flytte den ”gamle skiten” ut til Nærbø. Der skulle vi montere den opp igjen. Det var vel i 2004 eller 2005. Vi begynte byggingen den 15. september i 2006. Da hadde vi allerede kommet langt med planene om en idretthall nummer to. Vi hadde allerede innkalt til et stort møte med alle potensielle samarbeidspartnere for å presentere planene. Så dukker altså dette med ishallen opp bare noen dager før. Vi snakket med arkitekten og hørte om han kunne tegne inn ishallen fra Stavanger. Han var helt fortvilet, og ville ikke ha den forferdelige betongklossen inn i det han hadde tegnet. Det var fæle diskusjoner, og det kom på NRK Lokalen, minnes Austad.

- Det ble også hevdet at det ikke gikk å flytte hallen. Dragerne var på 43 meter, og det ville være vanskelig å få dem gjennom rundkjøringene. Men de fant ut at det ville gå, og begynte å planlegge flyttingen. Heldigvis var det en gammel politimann som satte seg ned og regnet litt. Han fant ut at forskjellen i pris på å flytte ishallen fra Stavanger kontra å bygge nytt bare var på noen få hundre tusen. Da var valget lett, og arkitekten ble veldig glad da det ble bestemt at vi heller skulle bygge nytt, sier Austad.

 

Variert tilbud

- Hva består Nye Loen av i dag?

- Ishallen med curlingbane er kanskje det mest kjente. I tillegg så kommer ekstra idrettshall med fjorten garderober. I tillegg så er det kafé, administrasjon, flotte treningsrom, felles kontorlokale for tillitsvalgte og trenere, og selvsagt ny fotballbane med undervarme. Den har vi hatt spesielt god nytte av i år. I tillegg så har vi et del-anlegg for friidrett, med 110 meter tartandekke. Vi har egentlig alt unntatt rundbane på 400 meter, samt kastedisiplinene slegge, diskos og spyd, sier Austad, og legger til at det er kunstgraset som utelukker kastedisiplinene.

- Det vi har ramset opp nå er det som kom til etter byggingen. I tillegg kommer jo svømmehallen. Den er riktignok kommunal, men den er en del av anlegget. Så har vi jo selvsagt den gamle hallen som har stått der de siste tretti årene. Den har vi bygd vegg i vegg med det nye anlegget. Ungdomsskolen og samfunnshuset er også knyttet til anlegget, sier Austad. Han tror at mye av suksessfaktoren skyldes at de på en god måte har klart å knytte det gamle sammen med det nye:

- Det er liksom ingen som kan peke og si at det er nytt og det er gammelt.

Lerbrekk legger til:

- Det har nok betydd mer at noen kan beskrive at vi fikk dette samlingspunktet i forhold til hvordan det var. Tidligere var liksom fotballen en ting og håndballen en annen. Nå er det mye mer knyttet sammen. Samt at vi har fått opp hockey, kunstløp, curling og kjelkehockey.

De to er enige i at denne sammensmeltningen har vært en stor styrke for Nærbø Idrettslag samlet.

 

Effektiv dugnadsinnsats

Før vi sier takk for samtalen, nærmest insisterer Austad på å gi oss et innblikk i jærsk dugnadsånd. Dugnad var nemlig et av stikkordene for at prosjektet ble så billig at (..?..) ikke trodde det var sant.

- Det var jo ikke sånn at vi bare ringte og bestilte to haller og en fotballbane. Vi har aktivt gått inn for å finne gode og billige løsninger. Samtidig inngikk vi veldig gode kontrakter med lokale firma. Dessuten er det lagt ned rundt førti tusen dugnadstimer i prosjektet, sier Austad stolt, og forklarer videre hvordan dugnad og gunstige såkalte rammeavtaler presset prisen ned.

- Rammeavtalene var nok en viktig suksessfaktor. Firmaene som var med garanterte for en makspris, og så fikk vi anledning til å jobbe denne maksprisen ned ved bruk av dugnadstimer. Vi hadde tusen mann i dugnadsbasen, både med formelle og uformelle ferdigheter.

- Hva mener du med det?

- La oss si det var 25 elektrikere med fagbrev. For hver time de jobbet, kunne vi skrive av en time på fakturaen, og da satte vi prisen høyere på de med formelle ferdigheter. Når det ikke var elektrikerarbeid å gjøre, brukte vi ikke elektrikerne. Dessuten utstyrte vi fagfolkene med ”håndlangere” som kunne løpe og hente utstyr. Når fagfolkene kom var alltid alt utstyret på plass. Dermed fikk vi utnyttet dugnadstimene utrolig effektivt, samtykker de to. 

 

Mange gråt under åpningen

- Er det en helt spesiell dugnadsånd i Hå?

- Jeg tror jærbuen generelt er kjent for god dugnadsånd. Når du i tillegg får den stemningen som oppstod i dette prosjektet, så blir det unikt. Den siste uken før prosjektet var ferdig var det en del småplukk som gjenstod. Da sendte vi ut en sms og sa at alle som hadde anledning var hjertelig velkomne til å delta. To hundre mann var da i dugnad hver dag i en uke. Dette var altså etter tolv måneders hardkjør, når andre ofte opplever at det bare er tre mann igjen. Det var nok også derfor det var så mange voksne på Nærbø som gråt under åpningen. Da var det mange stolte Nærbøbuer, slår Austad fast.

Lerbrekk legger til:

- SR-bank har vært en viktig støttespiller i dette, og de sa at de slett ikke hadde vært sikre på å gå inn i et slikt prosjekt dersom det ikke hadde vært på Nærbø. Folk vet at SR-bank ikke kaster penger etter folk, så når de kom inn fikk prosjektet et kvalitetsstempel.

Redaktør -