Grensesprengende samarbeid

Vi forventer daglig reint vann i springen, og at søppelet regelmessig blir kjørt bort til faste tider. At det de siste femti årene nærmest har skjedd en teknisk og organisasjonmessig revolusjon på området, tenker vi kanskje ikke så mye over.

Noen kilometer sør for Ålgård ligger Langevatn. Der ligger renseanlegget som forsyner hele Jærregionen med reint drikkevann. Utenfor kontoret til Jone Bakke henger det bilder fra en militærøvelse ved anlegget.

- Er det militærøvelser her fordi dette anlegget er et potensielt militært mål?

- Nei, det er nok mer fordi anlegget på andre måter egner seg fint til slike øvelser, sier Bakke som nettopp har avsluttet et møte med noen tyskere som har vært på besøk. Bakke tar oss med rundt i ”nye” Langevatn som ble åpnet i 1999. Det gamle ligger bare et steinkast unna. Langevatn er bare ett av magasinene Bakke og mannskapet har sugerør nedi.

- Vi henter også vann fra Storavatnet, Stølsvatnet og Romsvatnet, forklarer Bakke mens han geleider oss forbi store tanker som tilsetter vannet CO2. Han tar oss videre inn til en hall med store fliselagte basseng fulle med vann.

- Her blir vannet renset gjennom et tjukt lag med marmor som ligger i bunnen. På den måten filtrerer vi bort organisk materiale, og vi får tilsatt kalsium som gir et mer nøytralt vann. Det tærer mindre på rørsystemene.

 

UV-lys

Bakke tar oss videre med til stedet der vannet vårt blir gjennomlyst av UV-stråler. Inni rørene på dryge meteren i diameter er det montert lysstoffrør som dreper sporer og bakterier, og Bakke kan forsikre oss om at ”drapseffekten” er meget bra. Han sier videre at en av utfordringene IVAR står foran er stadig mer farge og lukt på kildevannet.

- Mengden humusstoffer øker for hvert år, og det gjelder for hele landet. Derfor må vi stadig se på hvilke rensemetoder vi skal velge for framtiden, sier Bakke, og tar oss videre med til en imponerende liten teststasjon. Rør, ventiler, koblinger, display, slanger og brytere er montert i et salig kaos. Eller kanskje heller sirlig orden?

- Dette er et småskalaanlegg der vi tester ut forskjellige rensemetoder. Når vi i framtiden skal bygge ut, så må vi gjøre det riktig. Det er store investeringer som skal til, og da må det bli så bra og så kostnadseffektivt som mulig, understreker Bakke. I følge Statistisk Sentralbyrå forventes det en vekst på rundt 100 000 innbyggere de neste tjue årene, og det gjør at IVAR må strekke sugerørene ennå lengre. To vann utpeker seg: Store Myrvatn og Byrkjelandsvatnet. Bakke vil helst dypt ned i førstnevnte vann der temperaturen er lav og stabil. IVAR er altså langt fra ferdig utvokst. Og for å få et innblikk i hvordan han i sin tid ble unnfanget, må vi forlate Bakke og Langevatn, og ta noen lange steg bak i historien:

 

Tanker om samarbeid

Tankene om et felles vannverk oppstod allerede i 1937. Da var vannsituasjonen for de fleste kommunene på Jæren dårlig, og til tider helt prekær. Dette gjaldt spesielt for Hetland. Madla for sin del hadde ikke noe vannverk, og var henvist til brønner og takvannsbeholdere. Det var daværende ordfører i Hetland, Olav Tveteraas, som tok initiativet til en felles komité bestående av representanter fra Stavanger, Sandnes, Høyland og Hetland kommune. Madla og Sola kom med i 1947. Komiteen avsluttet sitt arbeid i 1951, og avga da sin innstilling. Sandnes, Høyland og Sola trakk seg ut av samarbeidet. Den 21. mars i 1952 ble det holdt konstituerende møte i Interkommunalt Vannverk (I.V). Det første det nye selskapet tok fatt på var å finne en felles vannkilde for eierkommunene. De kastet først blikket på Svihus/Seldalsvatnet, men da Sandnes/Høyland trakk seg ut av samarbeidet, stilte saken seg i et annet lys.

 

Anlegget ved Langevatn

Etter omfattende utredninger kom I.V. fram til at Figgenfeltet sør for Ålgård var ideelt. Der fikk en tilgang til store vannressurser, og det var mulig å ta i bruk flere vannkilder etter hvert som behovene endret seg. Dermed var planene klare, og de fire eierkommunene Stavanger, Hetland, Madla og Sola kunne ta fatt på anleggsarbeidene. Den første november i 1959 var det offisiell åpning av renseanlegget ved Langevatn. De samlede kostnadene kom på 38 millioner kroner. Anlegget var ganske spesielt fordi selve renseanlegget var bygget som en del av damkonstruksjonen. Hovedvannledningen ble ført ned til Tjensvoll, og kommunene overtok der vannet forlot hovedledningen.

 

Vokser kontinuerlig

Stavanger Aftenblad skrev at vannbehovene var sikret for flere generasjoner fram i tid. Det skulle imidlertid vise seg å ikke stemme. Bare få år etter åpningen, startet en kontinuerlig utbygging. Det hadde to årsaker: Vannbehovet økte raskere enn antatt, og det interkommunale samarbeidet viste seg så vellykket at kommunene i hele Jær-regionen kastet seg på. Det anlegget som stod ferdig i 1959 hadde en kapasitet på 1000 liter i sekundet, noe som utgjorde 25 millioner kubikkmeter i året. (Hvor mye i dag?) Nye pumper, nye rør, nye vannkilder, ny teknologi gjorde at IVAR kontinuerlig utviklet seg og vokste. I 1979 ble det inngått kontrakt med et dansk firma som baserte seg på Hewlett Packard-maskiner, og IVAR tok steget ut i dataalderen.

 

Flere medlemmer

Det var altså bare nåværende Stavanger kommune og Sola kommune som var med på driftsstarten i 1959. De resterende kommunene i regionen vurderte individuelle løsninger først, men kom én etter én fram til at IV var det beste alternativet. Grunnleggende forhandlinger om inngangssum kom forut for hver kommune som kjøpte seg inn i IVAR. Klepp var først ute og ble medeier i 1961, og koblet til ledningsnettet året etter. Til da hadde Klepp sin vannforsyning fra en brønn med liten kapasitet i Kleppekrossen. Randaberg og Gjesdal kom med i 1965. Sandnes ble tilsluttet i 1970, men en leveringskontrakt hadde sikret kommunen suppleringsvann fra IV helt siden 1960. Forhandlingene med Sandnes, som tidligere hadde meldt seg ut av samarbeidet, var langdryge. Det var nok litt som et ekteskap som hadde endt i skilsmisse, og som nå skulle repareres igjen.  

 

Skilleveg

Nå kom IV til en skilleveg. Alle kommuner som naturlig kunne tilkobles systemet var nå medlemmer. I 1972 kom Hå kommune i den situasjon at de måtte utbedre vannforsyningen, og det ville kreve store investeringer for IV å innlemme kommunen i sør. Time kommune på sin side hadde en langt bedre vannforsyningssituasjon, og var mer betenkt i forhold til medlemskap. Hå ble medlem i 1976. Dette skapte komplikasjoner for IV fordi forsyningen til Jæren i stor grad var basert på forsyning også til Time. IV valgte imidlertid å bygge ut med tanke på at også Time på sikt ville bli medlem. Det ble de også i 1978.

 

Kloakken rett i sjøen

Regionen hadde altså nå tatt mange trinnvise steg inn i et omfattende samarbeid på vannforsyningssiden. Men hva med den andre siden, altså avløpssiden? Her tvang det seg også fram et samarbeid. La oss først ta et langt tilbakeblikk: Det første kloakkrøret i Stavanger ble lagt i Nygaten i 1896. I Sandnes ble den første røret lagt fra Krossen, gjennom Gjesdalvegen og til elven. Et avløpssystem tok gradvis form, men med økende kloakkmengder tiltok ulempene. Tiltakene mot dette gikk i første rekke ut på å flytte på utslippsstedene. Etter hvert som vannforsyningen i nyere tid ble lagt inn til boliger og industriområder, ble avløpsvannet fortsatt bare ført korteste vegen ut til vassdrag eller sjø. Kommunene bygde etter hvert hver sine rørledninger som førte kloakken ut til sjøen. Ved planleggingen av stadig større avløpsanlegg ble det mer og mer aktuelt å søke løsninger for større geografiske områder, og det ble interessent å tenke interkommunalt. Sandnes, Time, Gjesdal og Klepp hadde samtaler om felles løsninger. Det ble imidlertid med samtalene.

 

Felles anlegg

I forbindelse med utbyggingen av industriområdet på Forus i begynnelsen av syttiårene måtte avløpsløsninger avklares. Et fagutvalg under Forus Industritomteselskap AS utredet flere alternative løsninger som også omfattet framtidige avløpsløsninger for sentrale deler av Stavanger, Sandnes og Sola. Nå var det også snakk om mekanisk rensing, eller såkalt sedimentering, og senere også kjemisk rensing. Utvalget anbefalte et felles renseanlegg plassert i fjell under Tastaveden, og utslipp til Byfjorden. De tre berørte kommunene vedtok å legge denne prinsippløsningen til grunn for framtidig planlegging og utbygging av avløpsanlegg. Dermed var grunnlaget for interkommunalt samarbeid også lagt for avløpsvann.

 

Søppelfyllinger

Hvordan var så utviklingen av avfallshåndteringen? I femtiårene innførte Stavanger og Sandnes offentlig organisert innsamling og deponering av avfall, og i løpet av sekstiårene hadde alle kommunene på Jæren ulike varianter av offentlige renovasjonsordninger. Måten å håndtere avfallet på var å tømme det på forskjellige lokale deponi, eller mer folkelig og ærlig kalt søppelplasser. Lokaliseringen av søppelplassene var bestemt av transportavstand og grunneierforhold. En tiltakende avfallsmengde, forurensning rundt fyllområdene, lukt og måkeskrik gjorde det vanskelig å fortsette denne avfallshåndteringen, eller manglende håndtering om du vil. Igjen kom initiativet fra det mest befolkede området i nord. Kommunene Hetland, Madla og Stavanger foreslo å bygge et komposterings- og forbrenningsanlegg for avfall, og bystyret gjorde i 1967 et vedtak om å bygge et slikt anlegg. Det skulle imidlertid vise seg vanskelig å enes om lokaliseringen. Forståelig nok. Etter mye tautrekking landet en på et myrområde ved Selekanalen. Det var først og fremst Stavanger som var interessert i å ta i bruk Sele fordi Tasta fyllplass var i ferd med å bli full. Randaberg og Sola viste også interesse. De øvrige kommunene hadde egne fyllplasser. I august 1982 var første etappe av Sele avfallsplass klar for drift.

 

Tre alternativ

Tilbake til avløpsvann: I 1972 bestemte kommunene i IV seg for å sette i gang tiltak mot vannforurensning i forbindelse med avløpssystemet. Kloakk rett i sjøen harmonerte dårlig med aktiviteter knyttet til friluftsliv langs sjøen. Samtidig ble mulighetene for en felles avfallshåndtering i regionen utredet. Begge disse utredningene for henholdsvis avløp og renovasjon forelå i 1977, og kom til behandling i kommunene omtrent samtidig. Regionen stod da mellom tre organisasjonsløsninger: 1. Tre atskilte interkommunale selskap for henholdsvis vann (IV), avløp (AI) og renovasjon (RV). 2. To interkommunale selskap for henholdsvis vann og avløp (IVA) og renovasjon (RV). 3. Ett interkommunalt selskap for vann, avløp og renovasjon (IVAR). Ordføreren i Stavanger, Arne Rettedal, som også var styreformann for IV sammenkalte til et møte om saken den andre november 1977. Den politiske og administrative ledelsen i alle åtte Jærkommunene var til stede på møtet. Selv om noen tekniske etater satte seg imot, gikk alle kommunene inn for opprettelsen av IVAR, og den første oktober 1979 var selskapet en realitet. 

 

Fjernvarme

Allerede samme året som IVAR ble etablert dukket tankene om å forsyne deler av Sola/Forus-området med fjernvarme fra et tenkt interkommunalt avfallsforbrenningsanlegg på Forus. I 1982 anmodet IVAR Sandnes kommune å regulere et område på Bærheim som tomt for et slikt forbrenningsanlegg. I dag står anlegget fullt operativt, men det klarer ikke å ta unna alt restavfallet som i dag ikke lenger har adgang til Sele bossplass. Den 16. juli i fjor, etter 27 års drift, ble Sele nemlig stengt for mottak av restavfall. Da hadde anlegget tatt imot totalt 2,7 millioner tonn deponert avfall. Overkapasiteten ved forbrenningsanlegget blir provisorisk løst ved at avfallet blir kjørt til Sverige. Når en ny forbrenningslinje står klar den første oktober i 2012 vil forhåpentligvis trailerlassene til Sverige opphøre.

 

Ledende i landet

For å få et innblikk i dagens situasjon tar vi en tur til Mariero. Der er IVAR samlokalisert med interkommunale kompis Lyse. Vi treffer administrerende direktør Kjell Øyvind Pedersen. Han gir oss først noen overordnede perspektiv:

- IVAR skal utvikle og utvide tjenesteleveransen i regionen. Vi skal være superkostnadseffektive, og ligge lavere enn konsumprisindeksen. Det er en tøff målsetning. Vi jobber også med at merkevaren IVAR skal ha et godt omdømme. I fjor hadde vi en omsetning på litt over 350 millioner. Vi leverer 55 millioner kubikkmeter vann, og tar imot 50 millioner kubikkmeter med avløpsvann. I tillegg mottar vi 110 000 tonn avfall i året, sier Pedersen.

- I tillegg skal IVAR tilby samarbeid tilpasset den enkelte kommunens behov. For noen år siden var det en diskusjon om de elleve eierkommunene skulle starte selskapet ROVER, altså overlate alle disse kommunale tjenestene til ett selskap. Det ble ikke noe av. Men kommunene kan gå til IVAR og be om de tilleggstjenestene som det er behov for, sier Pedersen, og trekker fram øy-kommunene i nord som eksempel:

- På Kvitsløy og Rennesøy har IVAR tatt over de oppgavene som kommunene ellers har, slik tanken var med ROVAR. Det er fortsatt kommunene som eier nettverket, men det er vi som drifter det.

 

Fordeler kompetansen

Pedersen understreker også IVAR som et koordineringssenter for kompetanse:

- IVAR skal ta initiativ til å gjøre det samlede kompetansemiljøet i regionen tilgjengelig for kommunene. Det finnes mange gode ingeniører, og vi skal være en samlende koordinator. På den måten kan vi bygge opp totalkompetansen i regionen, og dele det med de kommunene som mangler kompetanse. Pedersen trekker fram lekkasjesøking som et eksempel:

- Sandnes og Stavanger har nesten usannsynlig mye lekkasjer i systemet sitt. Stavanger har gjort lekkasjesøking til en spesialitet, og har et godt team på området. Da sier vi at ok, Stavanger er gode på det, da behøver ikke vi å bli så flinke der. Så kan Stavanger tilby lekkasjesøk til hele regionen, og vi kan koordinere arbeidet, sier Pedersen.

 

Store utfordringer

- Hva er de store utfordringene for IVAR framover?

- Ifølge prognoser fra Statistisk Sentralbyrå kommer befolkningen til å stige med rundt 100 000 innbyggere på tjue år. Det betyr at langtidsplanen vi la i 2003 ikke holder mål. Da bygde vi på prognoser som forutsa mindre vekst, sier Pedersen, som tilskriver det tidens lavkonjunktur.

- Jeg tok over stålverket på Jørpeland i 2002, og da holdt det på å gå konkurs, minnes han.

- I tillegg endres jo statlige og offentlige regelverk hele tiden. Deponiforbudet sammen med nye EU-krav gjorde at vi måtte legge ned deponiet på Sele. Derfor er vi i gang med en ny forbrenningslinje på Forus. Den vil stå ferdig i oktober 2012. I mellomtiden må vi sende avfall til Sverige, sier Pedersen.

Utfordringer står også i kø når det gjelder biologisk husholdningsavfall. Kapasiteten på Hogstad har vært sprengt en god stund, og alternativene for en løsning ligger i et biogassanlegg i Hå eller en utviding av biogassanlegget på Mekjarvik. Alternativet i Hå ser ut til å måtte legges på is. Ifølge Pedersen har myndighetene nemlig ikke maktet å få på plass rammebetingelsene i tide.

- Myndighetene har altså ikke prioritert det?

- Nei, de snakker i store ord, og alle synes planene i Hå er flotte, men det hjelper ikke så lenge rammene ikke er på plass, sier Pedersen, og legger til at anlegget på Hogstad opererer på lånt tid.

- Vi har ikke tid til å vente lenger. Derfor ser det ut som vi må satse på Mekjarvik.

 

Mer vann

Så tilbake til vann:

- Vi har sett på kapasitetsgrensene. I juni i fjor og i juli året før hadde vi tørkeperioder. Da var vi på grensen av hva vi kan levere. Vi har nå satt søkelyset på hva slags flaskehalser det er i systemet, og hvordan vi skal håndtere det. Har vi gode nok kilder, god nok råvannskvalitet? Har vi rett behandlingsanlegg? Er nettet riktig dimensjonert. Og hvordan ønsker vi at kvaliteten på vannet skal være? Vil vi bare holde oss innenfor forskriftene, eller skal vi legge lista høyere og være enda bedre? Det er et politisk spørsmål. Svaret fra styret på det spørsmålet er ja, så dermed har vi fått et mandat til å gjøre noe med det. Det er en utfordring for oss. Med de vannkildene vi har i dag, der inntaket er på 20-25 meter, så er det for nært overflaten. Vannet er for varmt om sommeren, sier Pedersen.

 

Nye kildevann

Som Bakke ved Langevatn gjorde oss oppmerksom på så er det Store Myrvatn i Gjesdal og Byrkjelandsvatnet i Bjerkreim som er alternativene. Begge har sine fordeler og sine ulemper: Store Myrvatn har bedre kvalitet, og en kan gå dypere for å hente vann. Dermed kreves det mindre av et renseanlegg. Men avstanden til vannet er stort, og det vil følgelig kreve store investeringer. Byrkjelandsvantet er geografisk mer tilgjengelig, men vannkvaliteten vil kreve mer investeringer i renseanlegget. Pedersen viser oss en graf som forteller noe om forventet befolkningsvekst. Grafen viser at år 2020 er kritisk med tanke på dagens anlegg, da vil kapasitetsgrensen være nådd. Men, som han sier:

- Vi kan ikke sitte og vente til 2020. Et annet interessant spørsmål er hvor kommer alle disse 100 000 nye innbyggerne til å bo? Vi må jo legge overføringssystemene til der folk kommer til å bo. Visse føringer har vi jo i for eksempel Sandnes øst og bybåndet sør. I tillegg må vi også vite hvor den framtidige næringsutviklingen kommer.

- Hvordan er økonomien i selskapet?

- Den er strengt tatt grei. Vi har hatt som mål en prisutvikling lavere enn konsumprisindeksen, og det har vi klart. Men om vi klarer det i framtiden…, vel, den som lever får se. Vi kommer jo som sagt til noen milepæler som vi må løfte. Hvordan vi skal finansiere det klarer jeg ikke svar på nå, avslutter Pedersen.

 

Endestasjonen

Vår historie startet ved Langevatn, altså der vannet starter sin vandring gjennom regionen vår. Hva er da mer naturlig enn å avslutte på Mekjarvik? Der finner vannet nok en gang tilbake til naturen. Thore Jan Vistnes er seksjonsleder ved anlegget.

- Vi mottar avløpsvann fra pumpestasjoner på Figgjo, Sandnes, Lura, Forus og Grannes. Vannet pumpes inn på en tunnel som går fra Bjergsted og ut her. Den tunnelen er 3,5 meter i diameter. Der kan vi kjøre inn store maskiner for inspeksjon og vedlikehold. Vi har også en linje som går fra Tananger og Kvernevik som kommer innpå tunnelen lenger ute.

- Hvor mye avløpsvann mottar dere?

- Rundt 40 millioner kubikk. Det som skaper mest variasjon er nedbørsmengde. Det er jo mange plasser overflatevann og avløpsvann går i samme system. Det blir gjort et stort arbeid i Sandnes og Stavanger for å skille ut overflatevannet, som jo ikke trenger rensing. Det er nok en jobb som vil pågå en del år. Kommunene vil tjene en del penger når dette er utført. Da slipper de å betale IVAR for det volumet de klarer å skille bort, sier Vistnes.

 

 ”Sauer” i maskineriet

- Hva inneholder avløpsvannet?

- Det folk slipper i toalettene. Alt som går i kloakken fra husholdninger og fra industrien som er knyttet til nettverket. Det vi har opplevd de siste årene er at det er veldig mye fiberdannelser. Klumper med fiber binder seg sammen, og det utgjør et problem for pumpestasjonene. Det kan være et nytt produkt som har dukket opp, noe som familier kjøper, noe til å tørke babyer med, kanskje, spekulerer Vistnes.

- Det er veldig vanskelig å identifisere. Det er svære lenker og baller. Vi kaller det for ”sauer”. De kan tette innløpet på pumpene. Vi prøver å oppfordre folk til å kaste kun det som skal i toalettet. Toalettskålen brukes nok til litt for mange ting, sukker Vistnes.

- Så har vi også et annet problem. Alt det med sand som kommer inn i systemet. Det sliter på prosessutstyret vårt, og blir akkurat som en slipepasta. Det stammer nok mye fra strøingen i vinter.

 

Reint vann ut i fjorden

- Hva er det som skjer med avløpsvannet her?

- Først går det over noen grovrister for å ta bort fiber og ristgods. Det samles i konteinere og blir kjørt bort til forbrenning eller deponi. Så tilsetter vi fellingskjemikalier, for å få det organiske materialet til å binde seg. Det danner et slam som vi kan trekke ut. Vi har åtte sedimenteringsbasseng der vannet kan roe seg. Slammet synker til bunns der et skrapeverk samler det i en slamlomme for så å pumpe det inn i biogassanlegget. Når vannet er renset så renner det ut i Håsteinsfjorden utenfor Tungenes på åtti meters dyp.

- Er det da like reint som da det ble hentet ut ved Langevatn?

- Nei, men det er i henhold til de krav vi har fra myndighetene. Men det ser jo reinere ut enn i mange av de landene vi reiser på ferie til, sier Vistnes.

 

Pellets og gjødsel

Det er på området biogass utviklingen på Mekjarvik skjer nå.

- Tidligere brukte vi biogassanlegget kun til å drifte vår egen kjele. Men nå har vi begynt å selge biogass til Lyse. Vi har oppgradert anlegget og tilsetter propan for å få samme kvalitet som det er på nettgassen til Lyse. Vi produserer rundt 450 kubikk gass i timen, og har en kapasitet på 600 kubikk. Blir det mer enn det, så må vi sette fyr på det.

- Fyre for kråkene, altså?

- Ja, men vi har en mulighet for å utvide anlegget dersom det viser seg at framtiden bringer mer stabile råstoffleveranser. I slutten av prosessen sitter vi igjen med ”råtneresten”.
Den går til sentrifugering, og så får vi ut så mye tørrstoff som mulig. Det blir til pellest som blir brukt av et firma i Grimstad som igjen bruker det til jordforbedring. Vi planlegger også en gjødselfabrikk. Vi kan blande inn urea og kalium og få et fullgjødselprodukt som kan brukes i produksjonen av korn på Østlandet, spekulerer Vistnes.

 

Langt inn i fjellet

Vistnes tar oss med inn i fjellet. En lang tunnel fører oss inn til de store bassengene han snakket om. Lukten er ikke akkurat behagelig, men langt fra så ille som en kanskje skulle trodd. Et par basseng står tomme på grunn av vedlikehold, og gir derfor et godt inntrykk av dimensjonene. Det er åtte basseng til sammen, og de er fem meter dype. Store tanker med jernklorid står langs fjellveggen. Vi går videre gjennom anlegget, og kommer til et vindu. På andre siden av glasset skimter vi en foss inni fjellet. Det er vannet som i sin tid startet sin vandring i anlegget ved Langevatn. Så har det passert gjennom dusjhoder, runnet i vannkar, gått gjennom kroppene til dyr og mennesker, vasket biler, blitt kokt supper på, traktet kaffe med, lekt vannkrig med, varmet kalde tær, spylt, renset, tisset, før det altså på ny entrer det store kretsløpet og blander seg med havet.

Redaktør -