Christian Sjøthun skriver her fra livet på Lauvås Landhandel. Hans minner fra svunnen tid blir presentert i en serie i de neste utgavene av Bryggeposten. Dette er del 14 iserien.
Den gangen kom kunden til disken, og var der flere inne som ventet på å bli ekspedert, så var det å vente til det var deres tur.
Bak disken stod ekspeditøren, som fant frem varene etter hvert som kunden fortalte hva hun/han ønsket å kjøpe. Og etter hvert som ekspeditøren fant varene, noterte hun/han prisen på hva dette kostet på en kladdelapp, gjerne på brødrullen eller en kladdeblokk på disken, alt ettersom hva som lå klart til å bli skriblet på.
Når så kunden hadde fått sine varer, regnet ekspeditøren sammen med blyant hva dette kostet (blyanten hadde ekspeditøren gjerne bak øret), tok imot penger fra kunden og slo dette inn på kassaapparatet eller førte beløpet inn i den ”stora boga” som alltid lå fremme ved disken.
Mange handlet på bok den gangen. Kunden fikk med seg varene og betalte i slutten av uken. Når far i huset fikk lønningsposen på fredagen, da var det å gå bort til butikken å betale det en skyldte. Stort sett gikk dette greit.
Når jeg nevner kassaapparat, var det som regel så enkelt som en skuff i disken som ble brukt til dette, uten noen form for kontroll. Vi hadde skuff i disken på Lauvås Landhandel frem til 1952, da vi kjøpte kassaapparat.
Ingen varer kom ferdig innpakket til butikken, bortsett fra margarin pakket i halvkilosstykker, eller to mark (ett mark er 250 gram). Meierismør kom i løs vekt, pakket i pappkartong på 10 kilo. Kjøttdeig kom innpakket i papir som en stor ball, og som igjen lå i en pappeske.
Sukker og mel, rosiner og svisker, salt og kaffe – ja, stort sett det meste, kom i sekker og kasser og måtte veies opp.
Tomme mel- og sukkersekker var veldig etterspurte av kundene, det var hvite tøysekker som kunne sys om til både klær og duker.
Innenfor disken hadde vi noen store vippeskuffer som stod på gulvet, og som rommet 50 kilo og som lett kunne vippes frem. Her tømte vi hele mel- og sukkersekker oppi, og når kunden skulle ha mel eller sukker, så var det å vippe skuffen frem, øse opp og veie ut i poser på vekten som stod godt synlig på disken.
Disse øsene som vi brukte, kjøpte vi av drosjeeier Peder Paulsen Hommersåk, som hadde et lite verksted i kjeller hvor han laget øser og andre ting. Husker han var så grei å be om å slipe skeiser til skolebarna.
Bildet denne gangen er fra Li Landhandel, og viser hvordan disker og innredning var på de gamle landhandlerbutikkene før selvbetjenings- og supermarkedstiden startet. Mange småbutikker måtte etter hvert gi opp og legge ned, noe som svært mange har savnet i ettertid – spesielt på landsbygda der det er langt til nærmeste butikk. Derfor en sterk oppfordring: Støtt opp om butikkene i nærmiljøet. De trenger deg som kunde for å overleve disse tider.
Bildet viser min svigermor, Ellen Lie, som her blir ekspedert av Ragnhild Berge på Li Landhandel.
Li Landhandel hadde eget bakeri hvor der var ansatt en fast baker, utenom Endre Berge, som selv var utdannet baker og som bakte både brød og kaker. Vi andre som drev butikker i Riska fikk brød fra Stavanger, som var stuet opp i store kasser (såkalte landhandlerkasser) som tok bortimot 50 brød. Brødet var ikke innpakket, det gjorde vi på disken. Skulle kunden ha flere brød, la vi disse sammen med et enkelt papir og en hyssing rundt det hele, og brødpakken åpen i begge ender. Ja, slik var det den gang.
Kunden tok gjerne hele brødpakken under armen når han gikk, og mistet han ut brødet fra pakken, var det å ta det opp fra veien og putte det inni pakken igjen.
Før krigen og de første år i krigen kom melken i store spann på 30 og 50 liter, som igjen ble målt ut til kundene (med spesielle liter- og halvlitermål) i spann, som kunden hadde med seg. Ja, der var til og med små 1 litermål.
Senere kom melken på glassflasker, og da måtte kunden ha med seg tomflasker og levere inn når han skulle ha melk. Melken kom i kasser, med 12 flasker i hver kasse.
Parafin kom i store fat på 200 liter, og ble pumpet opp i måleglass og fylt på i medbrakte parafinspann. Mange brukte parafin til lys, varme og koking i de tider.
Li Landhandel, som hadde eget bakeri, kjørte faste brødruter både her i bygda og til Bergsagel, Sviland og Høle. Husker godt fra evakueringstiden under krigen når Endre Berge kom til Lauvås med brødbilen og rykende ferske brød og jødekaker.
Endre og Ragnhild Berge var et koselig ektepar som var godt likt, og som vi på Lauvås Landhandel hadde god kontakt med gjennom årene vi handlet. Endre Berge kjøpte koks fra Lauvås Landhandel i mange år, og jeg måtte alltid innom på bakeriet og ha en prat med ham før jeg kjørte videre.
På Li var der to butikker i 1920, den andre butikken var det Hulda og Martin Tendeland som eide og drev frem til midten av 1950-åra.
Redaktør -