Prosjektkoordinator Nils-Thomas Økland
Sandnesavisen tok en liten tur innom Kinokino. Foran en av videoskjermene kunne vi slå fast at videokunst kan være svært irriterende. Hva er det egentlig som skjer her?
En mann løper opp en snødekt skråning bak en hund i bånd, han faller, stønner, og kommer seg opp til slutt. Så begynner loopen en gang til, og slik fortsetter det. En annen skjerm viser et hus som brenner, og på en tredje ligger en kvinne halvegs slengt oppå en seng. Hunder bjeffer i bakgrunnen, og vi lurer på om noe kommer til å skje. Men kvinnen rører seg ikke av flekken. Er det en sammenheng mellom filmene? Ligger kvinnen i det huset som kommer til å brenne. Løper mannen med hunden opp bakken for å redde henne? Hva er dette?
Stol på egne opplevelser
I kaffebaren Benk møter vi prosjektkoordinator Nils-Thomas Økland. Han stiller seg spørrende til hvorfor publikum nærmest forlanger at kunsten skal bli forstått.
- Kan vi ikke bare la kunsten virke inn på oss, og akseptere det som skjer med oss? Jeg tror det handler litt om å åpne seg opp for å opplevelsen. Vi må ikke sammenligne dette med den typiske narrative historien vi får i en langfilm. Videokunst spiller på helt andre strenger enn den tradisjonelle filmen. I stedet for å forstå må du stole på egen referanser, ideer og følelser. Jeg mener at alle har forutsetninger for å se og oppleve kunst. Noen har større kunnskaper og flere referanser, men sånn vil det være med alle uttrykk, sier Økland.
Ikke vær ”detektiv”
- Med å presentere kunst og film i mange forskjellige varianter, håper vi å skape nysgjerrighet. Med flere forskjellige innfalsporter ønsker vi å se på video, kunst og film, og se hvordan de forholder seg til hverandre, sier Økland.
Han sier videre at Kinokino selvsagt ikke ønsker å irritere folk, men legger til:
- Hvorfor du blir irritert er kanskje et interessant spørsmål. Ligger irritasjonen i kunsten eller hvordan du oppfatter den? Psykiateren Tor K. Larssen har skrevet et fint innlegg om dette i avisen vår, sier Økland, og holder opp første eksemplar av senterets avis.
- Han stiller seg kritisk til å møte kunsten som en ”detektiv”. Dersom en da ikke finner noe, at det ikke oppstår en dialog mellom verket og deg, hvem er da en bløff? Du eller verket? Er det fordi du egentlig ikke helt stoler på din egen opplevelse, og derfor blir irritert og heller vil distansere deg? Dette er i hvert fall slik jeg forstår ham, sier Økland, og kommer med en oppfordring:
- Dersom irritasjonen din ligger i at kunsten ikke er narrativ, slik du er vant med i en film, så synes jeg du skal ta en runde til, og oppleve det på dine egne premisser, avslutter Økland
Redaktør -