Tatoveringskunstner Trond Kjørkleiv er i gang med å dekorere overarmen til Robin Sandberg
Tatoveringskunstner Trond Kjørkleiv har ikke så mye til overs for Miami Ink og LA Ink, de nye amerikanske realityseriene om tatovering. Hverdagslivet i bransjen er ikke sånn. Og hva har skjedd med det å ta en tatovering bare fordi den ser kul ut? Alt trenger ikke ha en historie.
Vi møter Kjørkleiv i et av avlukkene i tatoveringsstudioet Leading Light i Langgaten. Han er i full gang med å dekorere armen til Robin Sandberg. De to unge mennene har omtrent like lite opprinnelig hudfarge igjen på armene.
- Practice what you preach, sier Kjørkleiv når vi kommenterer de uttrykksfulle armene.
- Hvorfor begynte du å tatovere?
- Det var ingen plan i utgangspunktet. Det var bare noe som skjedde. Jeg gikk på tegning form og farge på Bergeland, og prøvde også å selge noen av tegningene mine til blant annet Leading Light i Stavanger. Noen i klassen drev og tatoverte, og de tjente penger på det. Jeg fikk ikke solgt noen av tegningene, men jeg fikk jobb, minnes Kjørkleiv som for ni år siden begynte som tatovør i Stavanger. I Sandnes har han vært siden slutten av 2001.
Aldersgrense atten
En stor drage er i ferd med å ta form på den venstre overarmen til Sandberg. Den deler plass med et fullspekket galleri på resten av armen.
- Når begynte du å tatovere deg?
- Når jeg var seksten.
- Er det lov å begynne så tidlig? Er det ikke en aldersgrense på tatoveringer?
Kjørkleiv svarer:
- I utgangspunktet så er aldersgrensen atten år, men så er det de som klarer å snike seg til tatoveringer enten med på lyge på alderen eller å bruke falsk id.
- Hva gjorde du Robin, løy på alderen eller falsk id?
- Hehe, det vil jeg ikke uttale meg om.
Mer og mer i skuddet
Kjørkleiv mener at tatoveringer har fått et oppsving de to-tre siste årene, og at nye reality-serier som Miami Ink og L.A.Ink har bidratt til det. Han er imidlertid ikke særlig begeistret for innholdet i seriene.
- For oss artister er disse programmene lett gjennomskuelige. Det skal liksom være så sentimentalt. Hva har skjedd med det å ta en tatovering simpelthen fordi den ser kul ut? Må det ligge en eller annen stilig historie bak hver tatovering? Dessuten er ikke dagliglivet til en tatovør så jævlig interessant som det framstår der, understreker Kjørkleiv.
- Men det er jo underholdning, og da må de vel ha en god historie. Du kan vel ikke lage god TV uten gode historier, spekulerer Kjørkleiv, mens han møysommelig fører nålen med blekk over armen på en tålmodig Sandberg som ikke sier ”au”.
- Det som har vært positivt med disse programmene er at det har gjort tatovering mer dagligdags. Dessuten er det ikke lenger bare kinategn, delfiner og såkalte tribal-tatoveringer folk skal ha. Artistene rundt forbi har også fått et høyere nivå, og de lager mer selv. Folk har også fått mer spesifikke ønsker, og det er kjekt.
Angre?
- Hva med det å angre på tatoveringer du skal bære resten av livet?
- Folk tenker ikke så mye på det lenger. Hvorfor skal du tenke på hva som skjer senere i livet, hvorfor ikke bare leve nå?
- Tror du at du vil tenke sånn også om ti år?
- Ja, egentlig. Jeg føler at sånn som jeg er nå kommer jeg til å fortsette å være, jeg kommer ikke til å forandre meg så mye, spekulerer den unge tatovøren.
- Jeg er jo bare 27 år, men uansett så har jeg et yrke som tillater meg å være litt sånn ungdommelig. Jeg vil ikke være så blodseriøs, fastslår Kjørkleiv.
Stadig bedre utstyr
- Kan du fortelle litt om hva som skjer her?
- Ja, jeg dypper tubestykket ned i blekk. Gjennom den går det noen nåler som blir drevet av to magnetpoler, og de blir stukket inn i huden. Så kan vi bruke forskjellige typer blekk. Blekket er spesiallaget, og det er store firma som står bak. Tatovering er jo millionbedrift. Det blir brukt mye tid og penger på å forske på hva som passer å ha i huden.
Redaktør -