Keramiker Stein Emanuel Simonsen
Pottemaker Stein Emanuel Simonsen representerer det gamle Sandnes: Keramikk og teglstein. Han mener at det er ingenting som er helt typisk for Sandnes i dag, og at det heller ikke er noen som arbeider for at byen skal få en identitet. Han er heller ikke sikker på om det er nødvendig.
- Du kan spør hvor det ble av damplokomotivet, svarer Simonsen, når vi spør ham om hvor det ble av ”Sykkelbyen Sandnes”.
- Saken er at ting går i bølger, og det er en helt naturlig prosess. Hvor ble det for eksempel av sverdsmedene? Det er slutt på sverdene. Dersom du viser deg på Ruten med sverd, så blir du tatt. Alt til sin tid. Men det er jo synd at ikke sykler kan lages her. Eller at det ikke kan lages tegl og potterivarer i stor skala, sier Simonsen ettertenksomt.
- Det er marked og behov som bestemmer. Det passer ikke lenger med produksjon av noe som helst i Sandnes sentrum. Jeg er den eneste som fortsatt produserer og selger i samme bygg i Langgaten, sier han, og minner om at nærmest alle husene langs Langgaten hadde en eller annen form for produksjon bak i butikken.
- Det er vanskelig i dag å kombinere et sentrum med noen som helst form for produksjon, slår pottemakeren fast.
Kulturlivet seiler opp
Simonsen understreker at selv om det ikke er noe som er typisk for Sandnes lenger, så skyldes ikke det mangel på driftige folk, og han trekker fram den biokjemiske industrien på Hanabryggene som ett eksempel. Han stiller seg videre spørsmålet om det virkelig trengs at noen er pådrivere for å bygge identitet rundt byen.
- Det må komme fra den enkelte som har lyst å prøve seg på noe, og så spørs det hvor suksessrike vedkommende er. Men det som faktisk begynner å seile opp i Sandnes er kultulivet. Og så har politikerne også ganske nylig oppdaget at det finnes en fjord. Til nå har det vært en oppfatning at havnen liksom er noe primitivt. Du trenger ikke pynte på den, det står jo bare containere der. Men se på havnen i det gamle Alexandria. Den var fin allerede for 2-3000 år siden, minner Simonsen om.
Tilflyttere med makt
Simonsen tillater seg å spekulere litt på hvorfor byen ikke før nå i de siste årene har sett mulighetene rundt fjorden.
- Mange av politikerne i Sandnes har vært tilflyttere, for eksempel fra Jæren, og de har aldri vært opptatt av sjø. Hvis du spør en jærbu om han vil ha krabbe, så kan han svare: ”Nei, eg ede ikkje troddl.” Og på Jærkysten er det ikke havner, så du kan ikke bruke sjøen på samme måten som innover fjordene. For oss som vokste opp ved fjorden var det noe helt annet, sier Simonsen, og sikter til oppvekstårene på Norestraen.
- Folk fra sentrum hadde kanskje vært et par ganger nede ved sjøen, mens folk på Austrått knapt hadde vært ved fjorden. Vi på Norestraen rodde til og med når vi skulle på kino. En mengde med folk som har bodd i Sandnes, og hatt innflytelse, har ikke vært opptatt av båtlivet. Men nå ser vi en endring, og det blir lagt til rette for båt og atspredelse. Noen har plutselig oppdaget fjorden, og det kan jo gjøre at Sandnes kommer til å vise litt mer igjen, spekulerer Simonsen, men understreker også:
- Det blir litt sånn ”velkommen etter, Sandnes”.
Germanersyndromet
Det er en tradisjon Simonsen mener Sandnes har vært flinke til å ta vare på, og den strekker seg langt tilbake i tid. Han kaller det bare ”Germanersyndromet”.
- Hva er det?
- Jo, det er herjingene som har pågått i uminnelige tider. Vi herjet jo nedover i Europa, og det har aldri tatt slutt. Nå herjer vi på Ruten, kaster søppel rundt omkring og ramponerer. Det er akkurat som en flokk bøfler som går rundt i området. Jeg husker noe adjunkt Berntsen ved Sandnes Høyere Allmennskole sa. Kommunen hadde satt opp to skulpturer med noen knelende kvinner ved Roald Amundsens gate. Det gikk ikke lenge før noen hadde slått av nesene på de to kvinnene. Da sa Berntsen: ”Dette er en helt naturlig germansk reaksjon på en skulptur.” Sånt sett ble jeg ikke overrasket når ulvene på Ulvanuten forsvant med en gang. Dette er typisk for vandalene, sier Simonsen, og mener oppveksten generelt byr på to stadier av ramp.
- Først er de små og tagger, så vokser de opp og drikker seg fulle fordi de ikke finner kvinnen de vil ha.
Park og vitensenter
Simonsen tar seg i å fokusere på det negative, og retter oppmerksomheten mot to kvinner som har bidratt særs positivt i utviklingen av hjembyen.
- Jeg synes parksjefen i Sandnes har gjort en svært god jobb med opparbeidingen av parkområdene i byen. Og så vil jeg også trekke fram Gro Persson og hennes arbeid med Vitensenteret. Dette er svært positive utviklingstrekk, understreker Simonsen, og legger til med et smil at det nok er et skikkelig ”damevelde” byen trenger.
Redaktør -