Geir Sandnes er leder for Tempoklubben.
En imponerende del av byens motoriserte historie er samlet på låven på Varatun gård. Mopeder og motorsykler av merket Tempo fra minst sju tiår står på rekke og rad. Alle produsert på Øglænd AS.
I den gamle traktorinngangen møter vi Tempoklubbens leder Geir Sandnes.
- Er det noe system i utstillingen?
- Ja, litt, sier Sandnes, og tar oss med inn i lokalene.
- Vi har bygd opp forskjellige miljø. Her ser du en campingplass, med gamle telt og annet utstyr. Det teltet der har faktisk aldri vært brukt, sier Sandnes, og peker på et tipiformet telt fra riktig gamle dager. Ellers i den avgrensede utstillingen finner vi gamle taburetter, en trekasse med gamle Tau-flasker, en grammofon, en gammel radio, og selvsagt gamle motorsykler.
- Var det vanlig å dra på campingtur med motorsykkel i gamle dager?
- Ja, faktisk mer vanlig enn mange tror. De reiste selvsagt ikke så langt. Folk kunne gjerne bo på Hinna, og dra på tur til Bergsagel. De kunne ta med hele familien i en trehjuler. Familien ble plassert på lasteplanet, og så tok de gjerne en presenning over seg for å skjule det for politiet, sier Sandnes og ler.
- Den gangen gikk jo alt.
Liv i gamle ”rostholker”
Klubblederen tar oss videre til neste post, en bensinstasjon. Der står det en gammel bensinpumpe av merket BP, samt en kjeledress med samme logo. Og motorsykler selvsagt. Videre har klubben bygget opp et lite miljø som viser forsvarets bruk av syklene fra Øglænd.
- Forsvaret var en god handelspartner for Jonas Øglænd. Det ble kjøpt inn rundt 600 motorsykler til forsvaret, og dette er den klassiske militærsykkelen, sier Sandnes, og peker på den militærgrønne sykkelen som er plassert sammen med mye annet gammelt utstyr fra forsvaret. I neste hjørne gir Sandnes oss et innblikk i syklenes miljø før de blir funnet av Tempoklubbens medlemmer. Gamle ”rostholker” som står side om side med høyballer og annet utrangert utstyr.
- Det er slik vi ofte finner syklene. Og så restaurerer vi dem.
I utstillingen ser vi også et påbegynt restaureringsobjekt, og en ferdig restaurert sykkel. En del av syklene i utstillingen er verken vrak eller restaurert. De er simpelthen bare godt tatt vare på. Sandnes peker på en virkelig gammel ”knallert”.
- Den der er helt original. Jeg kjøpte den for tusen kroner, fylte på bensin, og kjørte av gårde. Da hadde den stått helt ubrukt siden 1971, sier Sandnes. Han viser videre hvordan en gammel sykehusseng har blitt brukt som restaureringsstativ. Den kan nemlig løftes opp og ned. Ingenting å si på klubbens oppfinnsomhet.
Trøsykkel med motor
Sandnes viser oss videre en oppstilt motor som det går an å se inn i.
- Slike motorer brukte Øglænd for vising. Du kan dra ned starteren her, så ser du alt som beveger seg inni motoren, sier han, og demonstrerer.
- Bak veggen der har vi også en kino. Der viser vi gamle reklamefilmer fra Jonas Øglænd.
Vi går videre, og kommer til det som tilsynelatende ser ut som en gammel trøsykkel. Men den har en motor som er montert over bakhjulet.
- Denne er fra 1951, og det er forløperen til mopeden. Det er en trøsykkel med motor. Det var nemlig sånn at etter krigen så var det rasjonering på alt, og det var også dette som ga støtet til produksjonen av mopeder, sier Sandnes.
Selv om de fleste kjøretøyene har to hjul, går den klassiske trehjuleren igjen i hele utstillingen.
- Alle kjøpmenn og bedrifter med respekt for seg selv hadde en trehjuling. Før var det vanlig å kjøre ut varer til folk. Det var jo ikke så vanlig å ha bil. Mange har kjære minner fra denne tiden, sier Sandnes, og legger til at de som kjørte trehjulingene ofte ble kalt ”visergutter”.
Blankpolert fartsglede
Ved inngangen til låven finner vi den mest blankpolerte delen av utstillingen.
- Dette er en Tempo Sport fra 1959, og her har du en Tempo Cross. Dette var noe av det gjeveste du kunne få tak i den gangen. Topplokket på denne er faktisk produsert av Georg Pollestad, han på Jæren som lager munnspill, sier Sandnes engasjert.
- Her har du Tempo Fighter. Den skulle konkurrere mot japanerne når de gjorde sitt inntog på midten av sekstitallet. Og så har du Sving og Taifun. De var typisk ”gubbesykler” som ble brukt til og fra jobb. Jeg kjenner til en slik sykkel som er kjørt tre hundre tusen kilometer. Det er ganske langt for en slik sykkel, sier Sandnes før vi kommer til den siste sykkelen på vår runde.
- Dette er en Tempo Corvette. Denne modellen kom først i 1972 eller 73, og den ble produsert helt fram til 1994. Der borte har du en variant av samme modellen, og det var en av de siste som ble produsert, sier Sandnes og peker på en modell iført såkalt ”kåpe” som skulle beskytte føreren mot dårlig vær. Avslutningsvis så kan Sandnes fortelle at Øglænd hadde sin storhetstid på 50- og 60-tallet. Da var ikke kjøpekraften så veldig stor, og Øglænd kunne tilby noe som var tilgjengelig for mange.
Redaktør -