Den tunge vegen

Funkishuset er et pustehull for de tyngste rusmisbrukerne i Sandnes. Der kan de få både rådgivning, helsestell og noe varmt å bite i. Hvis de er motiverte kan de bli loset inn i behandling. Noen steinkast unna, på Crux, kan de komme seg på beina når de er rusfrie.

Den tunge vegen
Funkishuset representerer et lavterskeltilbud for rusmisbrukere i og rundt Sandnes kommune. Vi var på besøk for å hilse på brukere og ansatte. Vi var også på Crux noen steinkast unna. Det er et tilbud i andre enden: Til de som forsøker å være rusfrie.

Det lukter god og varm husmannskost denne formiddagen. I oppholdsrommet sitter tre menn og nyter dagens meny. Vi slår oss ned og hilser på dagens besøkende. Selv om ingen gir klart uttrykk for at de ønsker å være anonyme, velger vi likevel å ikke gjøre noen i artikkelen gjenkjennbare.
- Smakte det?
- Ja, veldig godt, samstemmer de tre, og en av mennene understreker betydningen stedet.
- Et sted som dette er en livsnødvendighet for de som går på kjøret. Du kan sette et bomskudd, så blåser det seg opp, det blir en kraftig betennelse og blodforgiftning. Og streptokokker kan utvikle seg til hjertebetennelse, forklarer mannen som er fra Oslo. Han forklarer videre at han har sonet tjue år, og at han nærmest er en omreisende kjendis i rusmiljøet. På vårt litt naive spørsmål om hvorfor folk starter en ruskarriere, svarer han:
- Forskjellige traumer i oppveksten kan gjøre at du blir en outsider. Mange blir påvirket av at det står pushere rett utenfor skolen og deler ut gratis hasj og speed. Jeg begynte allerede i 1973.

Virket ufarlig
Ved siden av oslomannen sitter det en mann i slutten av trettiårene.
- Hva var grunnen til at du begynte å ruse deg?
- Jeg brukte ikke stoff, og var imot det. Men vennene mine sniffet og røykte hasj. Vi var seksten eller sytten år. Jeg prøvde å hindre dem. Jeg turte ikke å begynne selv på grunn av foreldrene mine. Men selv om de drakk og tok noen trekk hasj, så var de helt like meg. Vi spiste det samme, så de samme filmene. Den eneste forskjellen var at de hadde det litt mer morsomt enn meg. Jeg observerte dette i et halvt år, og så tenkte jeg at dette er jo ikke noe farlig. De blir jo helt normale etter noen timer. Så prøvde jeg et trekk. Jeg følte meg litt rar, og så begynte jeg å le ukontrollert. Vi kunne bare tegne noen streker på et ark, og det satte i gang fantasien. Hasjen forsterket sansene, jeg ble ekstra sulten, og jeg sov godt, minnes mannen. Han forklarer videre hvorfor han tok steget videre fra hasj til hardere stoffer:
- Vi ble vant med å røyke hver dag. Når det var tørke og vi ikke fikk tak i hasj, ble vi stresset. Plutselig dukker tabletter opp. Jeg er egentlig en sjenert person. Jeg kunne ikke fortelle ting på skolen uten rødme. Jeg er vel egentlig litt folkesky. Når jeg tok tabletter, så tenkte jeg: ”Herregud! Jeg er jo fri! Dette er jo det beste som har skjedd meg!” Jeg tok to nervetabletter, og følte meg helt frisk. Jeg kunne snakke med folk, og de kunne snakke med meg. Jeg kunne svare uten at jeg skjemtes, minnes mannen. Han sier videre at piller har fulgt ham daglig i 21 år, og at bruk og salg av heroin var neste steg på hans ruskarriere.

Inn og ut av behandling
- Har du forsøkt behandling?
- Å herregud, ja! Vilje er en ting, men det er ikke nok. Kroppen har en fin måte å glemme det som er vondt og vanskelig. Dersom vi skulle båret med oss alt det tunge, så hadde vi ikke klart å gå. Vi sitter igjen med de gode tingene, og sånn er det med stoff også. Vi minnes den første følelsen ved å prøve piller, og så tenker vi at denne gangen skal det bli bra.
Mannen vi snakker med har tre barn. Han sier at barnevernet har hentet barna to ganger. Han er separert fra moren som bor i Oslo.
- Har du vært mange ganger på avrusning?
- Ja, jeg har vært femten ganger inn og ut av Rogaland A-senter, jeg har vært på Askøy Blåkors klinikk, og på evangeliesenteret i Halden, sier han. I dag går han på metadon og har kommunal bolig. Søsteren har barna, og han har samvær med dem hver fjortende dag.
- I dag er jeg i nærheten av et verdig liv, sier han, og fortsetter på middagen.

Hindrer spredning av sykdom
Oslomannen henvender seg til oss igjen med et spørsmål:
- Hvordan ser narkomane ut for deg?
Han svarer selv:
- Tidligere kunne du se narkomane som var underernærte, sjuke, fulle av sår og dritt. Hvorfor ser du ikke slike i Sandnes i dag? Det er på grunn av at de i dag får medisinsk hjelp, svarer han igjen selv, og sikter til steder som Funkishuset.
- Her får vi brukerutstyr, og det forhindrer spredning av både hiv og hepatitt C.
Daglig leder Åse Odland har også satt seg ved bordet, og hun nikker bekreftende:
- Det er veldig sant det han sier.
Oslomannen fortsetter:
- I Grimstad kommune har de ikke et slikt tilbud. Der blir du bare sparket i baken og bedt om å passe på deg selv. Du blir stemplet som en sprøytenarkoman.
En kvinne i begynnelsen av trettiårene kommer inn i rommet. Hun er fra Sandnes, men bor nå på Sola Camping.
- Jeg har røykt hasj siden ungdomsskolen, og begynte ikke med speed og sprøyter før i 2007.
- Har du prøvd å slutte?
- Nei.
- Ønsker du å slutte?
- Egentlig ikke, sier hun, og daglig leder Odland legger til:
- Det er jo noen som klarer å regulere det bedre enn andre.
Kvinnen fortsetter:
- Jeg kjøper når jeg har penger. Jeg får jo sosialhjelp, og det er jo ingenting. Jeg kjøper to-tre gram som jeg har i en måned, sier hun, og legger til at hun skal inn og sone 24 dager.

Bedrer livskvaliteten
Inne på kontoret til daglig leder Åse Odland får vi vite at et gjennomgående problem er at rusmisbrukere som har vært på rehabilitering ofte oppsøker rusmiljøene etter endt behandling.
- Det er trist når noen som akkurat har kommet hjem fra behandling dukker opp her hos oss, da er det ofte rett tilbake i rusen. Det er dessverre slik at mange ender tilbake i det kjente rusmiljøet de reiste fra. På Funkishuset er en velkommen når en ruser seg, og spesielt når det går dårlig og livet er vanskelig. Vi er opptatt av å videreformidle personer som starter behandling og ønsker å bli rusfrie til Crux, som er et oppfølgingssenter for de som har en rushistorie.
- Hvordan er russituasjonen i Sandnes i dag?
- Det er et vanskelig spørsmål. Vi kjenner jo godt til miljøet og brukerne, men det er vanskelig å si hvor stort miljøet egentlig er. Dette tilbudet er til de som har et alvorlig problem, og har rust seg lenge. Det er den gruppen vi vet mest om. I fjor hadde vi kontakt med 294 personer. Men det er jo fra flere kommuner. I Sandnes hadde vi kontakt med 182 personer. De aller fleste bruker flere rusmidler. Det er hasj, amfetamin, legemidler og heroin, og også noen tilfeller med alkohol. De fleste bruker flere rusmidler samtidig, sier Odland
Siden Funkishuset er et tilbud for de tyngst belastede, med en nedre aldersgrense på atten år, kan ikke Odland si så mye om rekrutteringen til rusmiljøene.
- Det er heldigvis ikke så mange her under tjue. Det handler nok litt om at de fleste vet at dette er et tilbud for de tyngre misbrukerne. Mange tenker nok at de ikke ruser seg nok til å gå her. Men fra tid til annen dukker det opp nye. Da tar vi en prat med dem, og hører om de er i vår målgruppe, sier Odland.

Lavterskel
Det var i 2004 at helse- og omsorgstilbudet i Eidsvollsgata 45 åpnet. Odland forklarer litt nærmere hva det vil si at tilbudet har en lav terskel:
- Lavterskel er en metode og handler om måten å organisere tjenestene på. Vi vet for eksempel at mange av brukerne har problemer med å møte opp til ulike avtaler, for eksempel til legetime. Her er det ingen krav til henvisning. Det er heller ingen krav til rusfrihet, og vi krever heller ikke at de skal i behandling. Dette er et tilbud som de selv bestemmer om de vil benytte. Det eneste vi krever er at de oppfører seg. De får selvsagt heller ikke lov å kjøpe, selge eller bruke rusmidler her. Det må vi jobbe litt med. Det skjer jo over alt der det er rusavhengige, men stort sett respekterer de reglene våre, understreker Odland, og legger til at miljøet på Funkishuset er godt.

Varierte tilbud
Tjenestene brukerne kan benytte seg av strekker seg over et stort spekter. De kan få helsetjenester som sårbehandling, vaksine mot hepatitt A og B, prevensjonsveiledning, reine sprøyter, gynekologiske undersøkelser og samtaler og informasjon om helse. De sosiale tjenestene dreier seg om faglige råd og veiledning, tilgang på telefon, pc aviser og tidsskrifter, informasjon om ulike behandlingstilbud, samt praktisk hjelp til å fylle ut diverse søknader. I tillegg kommer sosiale og kulturelle aktiviteter på kveldstid. På Funkishuset får brukerne også tilgang til både dusj og klesvask. Mandager og fredager vanker det også varm mat fra kjøkkenet. Frukt, grønnsaker, næringsrik drikke og vitamintilskudd er også tilgjengelig. Odland påpeker at mange av brukerne er feilernærte, og bruker lite tid på sunt kosthold. Funkishuset bidrar også med tannbehandling, og tilbyr massasje og fotpleie. De gir videre tilbud oppfølging etter overdose på dagtid, og gir jevnlig opplæring i førstehjelp for brukere.

Vegen videre
Funkishuset opererer altså helt på grasroten. Odland forklarer hvordan de går fram når noen av brukerne gir uttrykk for at de ønsker hjelp videre i behandlingsapparatet.
- Det første steget er vanligvis å ta kontakt med en ruskonsulent i kommunen. De vil ofte henvise videre til spesialisthelsetjenesten, som for eksempel PUT elle Blåkors. Så blir det en utredning, og pasienten får pasientrettigheter.
- Hva vil det si?
- Det vil si at de får retten til en viss type behandling, og at det settes en frist for når hjelpen skal gis. Det er jo et litt tregt system, og mange må vente kanskje et halvt år for å få en institusjonsplass, sier Odland.
Hun sier videre at systemet kunne vært mindre tungvint, men er ikke helt enig i synet om at et tilbud bør være umiddelbart tilgjengelig så snart en bruker gir uttrykk for å være klar.
- Det skal være ordentlig. Det handler om å utrede og finne ut hva som er rett, hva den enkelte har tro på og den slags. Det er viktig å legge til rette og finne rett behandling til rett person, sier Odland, men legger til at det nok i de fleste tilfeller burde ha gått fortere.

Etter behandlingen
Lederen på Funkishuset mener det er mye å si om tiden etter at behandlingen er over.
- Den hardeste jobben for en rusavhengig er å komme hjem etter et behandlingsopphold. Der er det jo et stort problem i forhold til tilgang på bolig, sier hun, og henviser til medieoppslagene den siste tiden om mangelen på sosiale boliger.
- Det er utrolig trist å se at folk kommer tilbake etter år med behandling, og så går de rett på trynet. Det er klart at dette er et svært sammensatt problem, men det handler mye om mangel på bolig. Her er det viktig at både kommunen, behandlingsinstitusjonen og personen selv forbereder og legger ting til rette.
- Hva tror du er grunnen til at det mangler sosiale boliger?
- Politikerne har ikke prioritert det. Men nå har de jo en plan, og det er bevilget mer penger til det, sier Odland. Hun legger til at de aller fleste brukerne på Funkishuset på et eller annet tidspunkt har ønsket og forsøkt å endre livene sine. De fleste har også forsøkt mange ganger.

På den andre siden
Det er ikke mer enn noen steinkast fra Funkishuset til Crux i Møllegata 2. Men avstanden for brukerne kan virke uoverkommelig stor. I motsetning til Funkishuset er Crux nemlig ikke et lavterskel tilbud. Huset, som er drevet av Kirkens Sosialtjeneste, er for dem som har tatt det tøffe steget og gått inn i behandling. Dette er altså plassen for de som har blitt rusfrie. Ettervern blir ofte trukket fram som fallgruven for rehabiliterte rusmisbrukere. Etter at samfunnet har brukt betydelige ressurser på behandling, og brukeren selv har lagt ned en stor innsats, så kommer de tilbake og går rett på trynet fordi det ikke finnes noe skikkelig tilbud om ettervern. Ordet ”crux” betegner det vanskeligste punktet i en klatrerute, men også et møtested med mulighet for nye veivalg. Crux er en base og et utgangspunkt for fellesskap, praktisk arbeid, aktiviteter og turer. Slik sett skal stedet bidra til nytt fotfeste, selvtillit og nye relasjoner. Senteret er opptatt av at brukerne selv skal være med og utforme tilbudet. Brukerne får individuell oppfølging basert på egne behov, verdier og interesser. Crux har åpent mandag, onsdag og fredag fra kl. 10:00 til 14:00 Vi møtte to personer på senteret som raust fortalte om sine dramatiske liv i rus, og kampen og strategien for å stable seg på beina igjen.

Begynte veldig tidlig
- Jeg er fra et lite sted som er litt sånn ”bedehus eller rus”, svarer Anne litt sånn satt på spissen på spørsmål om hvorfor hun begynte å ruse seg.
- Dette kombinert med en litt vanskelig oppvekst. Jeg var tretten år da jeg begynte med hasj, og begynte å prøve alkohol på barneskolen. Jeg har ikke vært borti heroin, men begynte tidlig med speed, kanskje da jeg var femten eller seksten, sier Anne åpenhjertig. Hun er nå 25 år. Hun er imøtekommende, positiv og ser frisk og opplagt ut.
- Du virker ikke preget av rus…
- Nei, jeg har vel vært heldig der. Jeg kom meg tidlig ut av det. Livet med rus kombinert med mann, barn, leilighet og jobb gikk bra ganske lenge. Du tror du har kontroll lenge etter at du har mistet kontrollen.
- Når innså du at du hadde et problem?
- Det var ikke jeg som innså det, det var helseapparatet. Etter noen episoder med overdoser, havnet jeg på psykiatrisk. De sa at jeg ikke fikk slippe ut derfra før jeg hadde et behandlingsopplegg å gå til, og da kom jeg i kontakt med PUT (psykiatrisk ungdomsteam).

Ting faller på plass
Anne forteller at hun ikke engang husker å ha sagt seg villig til å gå i behandling. Hun husker heller ikke det første ansvarsgruppemøtet. Men hun endte i hvert fall opp på Renåvangen i Hedmark. Hun understreker hvor viktig det var under behandlingen å få et innblikk i seg selv.
- Noen ruser seg fordi de har psykiske problemer, andre får psykiske problemer fordi de ruser seg. Jeg mener at disse bør få ulik behandling. I et ordentlig behandlingstilbud så lærer du mye om deg selv, og da faller ting på plass.
- Hva fant du ut?
- Jeg har ruset meg fordi jeg hadde det vanskelig. Jeg ble jo ikke frisk av å ta bort rusen, men jeg kunne begynne å jobbe med ting. Når du ruser deg så vet du jo ikke hva som er hva, da er det bare ”tut og kjør”. Jeg lærte også at det finnes mange ålreite mennesker her i verden. Du trenger ikke være så skeptisk. Førsteinntrykket er ikke alltid riktig. Vi bodde ganske tett, så vi var nødt til å leve tett på andre folk. Vi jobber jo med livshistoriene våre, og jeg lærte om mine svake og sterke sider. Alt dette gjorde at jeg kom styrket ut av det, forklarer Knudsen.

Sjokk å komme ut
I september 2008 var behandlingen ferdig.
- Da begynte den virkelige jobben. Du tror det er tøft på institusjon, så kommer du hjem og får sjokk. Jeg var ”heldig” og hadde en dom. Jeg måtte sone ufattelige 414 timer med samfunnsstraff på et år. Jeg var derfor bundet og måtte stille opp. Hvis ikke var det fengsel. Jeg gikk på skole i tillegg til samfunnsstraffen, og tok allmenn påbygg. Midt i alt dette fikk jeg tid til å ruse meg litt sånn innimellom. Det går jo ikke knirkefritt. Det er tøft.
- Har du sonet ferdig?
- Ja.
- Ruser du deg fortsatt?
- Nei, alt har løsnet seg for meg det siste halve året.
- Hvorfor?
- Vet ikke helt, mye på grunn av hunden min som står der ute. Siden den dagen jeg fikk Jack har jeg ikke ruset meg en eneste gang.
- Tror du at du har ruset deg for siste gang?
- Jeg har aldri tenkt sånn. Ved å ikke tenke på det så dabber det av av seg selv. Det gikk lengre og lengre tid mellom hver gang jeg ruset meg. Det er lettere å slutte dersom du ikke har lyst. Det er egentlig ikke så vanskelig. Du må jobbe med det nye livet, med resosialiseringen, og få de tingene til å falle på plass. Når du har ting å gå til i helgene og på mandagen, så forsvinner rusen mer og mer. Nå har jeg ikke en ledig helg på lang tid. Men jeg må være streng med meg selv, og gå på det du har sagt du skal stille på. Gjør du det så har du ikke tid å ruse deg, understreker Anne.

Å knekke kodene
Anne har skrevet en artikkel om resosialisering til gatemagasinet Asfalt. Der setter hun fingen på problemene med å komme i normalt gjenge etter en ruskarriere.
- Mange normale, rusfrie folk lurer på hvorfor det ikke funker. Samfunnet betaler for dyr behandling, så kommer de hjem og går rett på trynet. I hovedtrekk handler det om å knekke kodene i samfunnet. Hva er det normalt å prate om? Hva er det normalt å gjøre når du treffer folk? Hva skal du si når du treffer noen nye? Du har kanskje ingenting annet å komme med enn egne rusopplevelser og kriminalitet, så møter du folk som snakker om hva som har vært på kino. Du har ingen anelse om hva folk gjør på fritiden. Så er det ensomheten. I rusmiljøene er det mennesker rundt det 24 timer døgnet. Folk går jo ikke hjem. Det er ingen rusfrie folk som har så mye besøk. Å knekke disse kodene er mye av jobben. Har du ikke bygget opp en vennekrets, så sitter du der alene hjemme. Da er det greit å ha Crux, slår Anne fast.

Aktiv i hjelpeorganisasjon
Under samfunnsstraffen fikk Knudsen et grunnkurs i livreddende førstehjelp.
- Det har vært gull verdt for meg. Jeg ville være med i en hjelpeorganisasjon, og på en god dag etter mye om og men turte jeg å ringe. Når jeg gikk ned og banket på var det nesten sånn at jeg spurte om å få være med fordi jeg ikke hadde noen å være med. Det er ikke enkelt å komme som en tulling og faktisk innrømme at du ikke har noen å være med, sier Anne alvorlig.
- Nå er jeg veldig aktiv, er med på alle kurs, og snart skal vi opp i snøen og sove i telt. Jeg liker godt friluftsliv, og skal også begynne å gå natteravn i helgene, sier hun fornøyd.
- Dette høres ut som en skikkelig solskinnshistorie…
- Ja, det sier de på sosialkontoret også. Det er jo også med å motivere de som jobber her, sier hun. Anne er i dag med i det nystartede kvalifiseringsprogrammet, og jobber på et bo- og aktivitetssenter for eldre. Den erfaringen har gjort at hun nå har søkt seg inn på sykepleierstudiet.

 

Svingdørspolitikk
På Crux treffer vi også en mann på 38 år som velger å være helt anonym. Forståelig nok vil han ikke at historien hans skal få virke negativt inn på framtidige jobbmuligheter.
- Jeg hadde alkohol som min beste venn i åtte år, og drakk hver dag. Til slutt ble jeg skikkelig sjuk. Da var jeg bare noen og tjue, og hadde min første runde på Duedalen. Jeg ble knapt nok tatt seriøst som alkoholiker blant rusmisbrukerne. For en narkoman er en alkoholiker nærmest ikke å regne som en rusmisbruker, forklarer mannen. I 1997 kom han inn nok en gang. Da var han 25 år.
- Hvordan gikk det?
- Ikke veldig bra. Jeg holdt meg en liten stund, men det er jo ikke noe ettervern. Det er gjengangerproblemet. Min kjære mor kaller det for svingdørspolitikk. Når du er inne så står verden stille, og når du kommer ut så går verden i 210. Du har vært skjermet og blitt frisk, og på utsiden henger du ikke med, og blir en outsider. Det førte til at jeg hadde lært meg narkomani der inne.
- I behandlingssystemet?
- Ja. Jeg begynte med amfetamin. Det var halleluja for meg. Jeg fikk ikke bakrus av det, det var bare fryd og gammen. Drikken klarte jeg å kutte. Det ble bare stoff etter det. Jeg har hatt mange opp- og nedturer, og en ny runde på Duedalen i 2003, og på Frelsesarmeens rehabilitering på Heskjestad i 2007. Jeg har også vært der nå nylig. Var ferdig bare for et par tre uker siden.

Sikter seg mot fagbrev
- Hvordan er situasjonen nå?
- Akkurat nå er jeg rusfri, men det henger og svinger veldig inni meg. Det er tøffe dager jeg skal gjennom. Jeg venter på en arbeidsplass jeg skal begynne på etter påske. Det er en stilling som lærling på et kjøkken. Jeg har fire av fem års praksis. Når jeg har fem år så kan jeg gå opp til fagprøve.
- Hvordan har du klart å ha fire år med praksis oppi alt dette?
- Jeg har vært i praksis i bedre perioder, men ikke nødvendigvis rusfri. Jeg er vel ikke den som sitter med ”tennene i bordkanten”.
- Hva mener du med det?
- Har du sett de narkomane som sitter og henger med hodet? De har nesten tennene i bordkanten. Jeg er ikke sånn, og jeg har alltid vært opptatt av å se skikkelig ut, understreker mannen. I likhet med kvinnen vi snakket med har ikke rusen eller den tunge historien fått feste seg skikkelig i mannens ytre framtoning.
- Du kunne nesten vært en som drev aktivt med sport.
- Hehe, ja det er også andre som har sagt det.

Familien er sentral
Mannen understreker betydningen av familien.
- Jeg er opptatt av å ha et ryddig forhold til familien, og har en mor som er min beste venn. Hun har alltid vært der, og gir meg ikke opp uansett om jeg er på bunn eller på topp. Hun er livets største gave. Og så har jeg blitt onkel nok en gang. Når det kommer nytt liv, så går det mye bedre. Det er livets største velsignelse, sier mannen.
Et sosialt nettverk utenom familien begrenser seg stort sett til de menneskene som er på Crux.
- Dette er en veldig fin plass. Det er ikke lav terskel, så du kommer ikke ruset her. Det gjør at det er en trygg plass. Her blir det arrangert mange fine turer, og vi lager for eksempel glassmykker. Det har jeg hatt med til familien, sier han fornøyd.

Redaktør -