Arkitektur eller bare hus?

Mette Paavola og Hild Sørby har nettopp kommet ut med boka Sandnesarkitektur. Med det ønsker de å synliggjøre at byen vår har en rekke arkitektoniske perler, og at byplanhistorien forteller mye om hvorfor Sandnes har blitt akkurat som den er.

Vi møter de to forfatterne i Sandnes Brygge. Paavola forklarer at det var byjubileet som ga støtet til boken.  

- I forbindelse med jubileet ble det lagt opp til et grundig arbeid med historie generelt. Men vi kom fram til at byplanhistorie og arkitektur ikke var tatt med. Dette er et viktig tema, og det har aldri blitt utgitt en bok som både tar for seg byplanhistorie og arkitektur samlet.

- Historieverket i to bind kom ut i fjor, og i stedet for å lage et supplement, ble det en egen bok, legger Sørby til. De to mener at denne boken kan favne et bredere publikum enn bare de som er interessert i historie generelt.

 

 

Bebyggelse uten styring

Det var i utgangspunktet kunsthistorikeren Sørby som fikk i oppdrag å skrive boken. Hun inviterte imidlertid Paavola med i produksjonen for å sette arkitekturen inn i et større perspektiv. Paavola er byplansjef i Sandnes, og hun var tidligere byantikvar. Hun har bidratt med fugleperspektivet i boken.

- En ting er enkeltbyggene. Men byplanhistorien synliggjør den store sammenhengen, ikke minst premissene for byutviklingen, og setter arkitekturen inn i en større sammenheng. Sandnes har jo en betydelig kortere historie enn nabobyen lenger nord som er en middelalderby. Sandnes grodde fram som en selvgrodd bebyggelsesstruktur, først og fremst på Norestraen, sier Paavola, og peker videre på hvordan andre byer har blitt til: 

- Enkelte byer har oppstått som følge av militærstrategisk plassering, som for eksempel Kristiansand og Halden. Stavanger har primært grodd fram som et bispesete. Sandnes var lenge bare en ferdselsåre fra Stavanger og sørover. Folk begynte å bosette seg på Norestraen, rundt der Schanke Olsen-bygget ligger i dag. Det er der det er smalest over fjorden, og folk rodde over.

- Når er det vi snakker om nå?

Paavola og Sørby diskuterer seg imellom litt for å finne ut når den første folketellingen i Sandnes kan ha vært.

- Bosetningene begynte vel i 1660-årene. Så ville jo skjebnen ha det til at man fant naturforekomster i leire, og det ga grunnlaget for teglindustrien. Sandnes ble en viktig havn for transport av trelast fra Ryfylke som ble byttet mot tegl. Men det var jo først mye seinere, poengterer Sørby.

 

 

 

Staten krevde byplan

- Så Norestraen har vokst fram uten noen som helst plan?

- Ja, det var stort sett en selvgrodd bebyggelsesstruktur. Så var det jo også sånn at det var Stavanger som hadde handelsprivilegier. Sandnes hadde ikke den statusen, men jobbet hardt med å få det slik at en kunne drive handel. Stavanger var redde for å få en handelslekkasje, og motarbeidet Sandnes på dette punktet, forklarer Paavola. Hun forklarer videre at arbeidet med å få denne statusen la føringer på den videre fysiske utviklingen av byen.

- For å få lov til å etablere ladested ble det fra departementet stilt krav om at en måtte få en byregulering, altså at utbyggingen måtte reguleres. Det er lovverket som har vært førende for byutviklingen i norsk og europeisk sammenheng, og det går helt tilbake til Magnus Lagabøtes tid. Hovedgrunnen for en regulering var opprinnelig å forhindre spredning av brann. Det ser vi tydelig i Bergen med sine store allmenninger. Om det skulle bryte ut brann, så skulle ikke mer enn ett kvartal brenne ned. Så kom det lovverk i forbindelse med veg, vann og kloakk som regulerte strukturen i byen. Så har det utviklet seg mer og mer, forklarer Paavola.

 

Bygrensene ble definert

Det er ikke tilfeldig at Paavola og Sørby lanserte boken sin onsdag den 6. april i år. Den 14. april året før, altså i 1860, fikk byen som kjent status som ladested. Lanseringsdatoen til de to forfatterne markerer at de fysiske rammene for byen ble tegnet opp.

- Byens grenser ble definert i kongelig resolusjon den 6. april i 1861, forklarer hun, og Sørby legger til:

- Det var ikke stort, og bestod av 0,89 km2. Det var ikke så mye mer enn Langgata.

- Så jobbet en videre med reguleringsplaner i forhold til kvartalene. Den første reguleringsplanen var vel ferdig i 1862. Det var en tradisjonell måte å planlegge byer på. Det ble liksom bare rullet ut et rutenett, og så glemte en ofte å ta hensyn til topografiske forhold. Se bare på bakken opp mot det gamle sykehuset fra Kinokino. Vegen ender i en trapp, og viser vel at det ikke gikk an å gjennomføre planen akkurat der. Akkurat det samme ser vi også i Bergen i bakken opp mot Nygårdshaugen, sier Paavola.

- Alt av utvikling som skulle komme siden, skulle foregå innen de kvartalene som var tegnet opp.

 

 

Arkitektkonkurranser

De to forfatterne tar et stort sprang fra historien og opp til dagens Sandnes.

- Hvordan vil du karakterisere byplanleggingen i dag?

- Det å bruke arkitektkonkurranser i byutviklingen er relativt nytt. Den første arkitektkonkurransen i Norge var vel i Bergen i 1878, tror jeg. Det var i forbindelse med en utvidelse av byen. Sandnes fikk sin første arkitektkonkurranse i 1986, og den omhandlet området vi sitter i nå, sier Paavlola. Vi sitter fortsatt på kafé i Sandnes brygge.

- Et av oppdragene var å se på mulige plasseringer av et framtidig kulturhus, og det ledet fram til Sandnes kulturhus, sier hun, og legger til at åpningen av Storåna også var et element i den arkitektkonkurransen. Paavola synes videre at dagens Sandnes har et interessant skille:

- Det er litt spesielt at en såpass ung by har et så klart definert skille mellom gamlebyen på vestsiden av jernbanen, og det transformasjonsområdet vi har på denne siden. Mange har påpekt at jernbanen er en effektiv barriere mellom de to delene, men det er jeg ikke enig i. Jernbanen er noe av det mest urbane vi har i Sandnes, og representerer en puls. Det er kommunikasjonen som gjør at det er kort veg til Stavanger, sier Paavola, og understreker at det i senere tid er bygget flere underganger under skinnene.

 

Arkitektur eller bare hus?

Da Hild Sørby fikk i oppdrag å lage boken om arkitekturen i Sandnes, fikk hun høre at Sandnes ikke har noen arkitektur. Sandnes har bare hus. Sørby medgir at en del har blitt revet som ikke burde bli revet, og noe har blitt bygget opp igjen på en uheldig måte. Men hun har ingen problemer med å trekke fram spennende historiske bygg:

- Det lå en del fine gamle hus her da byen fikk bystatus. Du har fogdahuset på Hana som er den eneste embetsmannsgården vi kjenner til i Sandnes. Hovedbygningen på Skeiene gardstun er fantastisk flott, og så har du Høyland prestegård som riktignok ligger litt utenfor byen. Og Nygårdshuset i Langgaten stammer fra tiden før Sandnes fikk bystatus, sier Sørby.

 

 

Hanabryggene

Sørby forklarer at byens historie grovt sett kan deles inn i tre faser: Industriby, handelsby og kulturby.

- I mellomkrigstiden, særlig på tretti-tallet, kom handelen mer i fokus. Sandnes er jo en fantastisk handelsby, og har en helt annen mentalitet på det området enn Stavanger. Litt før tusenårsskiftet begynner kulturbyen å gjøre seg gjeldende, og nyttårsaften 2000 ble jo kulturhuset formelt åpnet, sier Sørby. Rent arkitektonisk retter hun blikket mot Gandsfjordens østre bredd, ikke langt ute fra Vågen:

- Hanabryggene skapte et skifte. Det stod ferdig i 1986, og fikk byggeskikksprisen. Det var det første bygget som tok sjøen i bruk på en helt ny måte i forhold til alle disse betongblokkene som ligger rundt Vågen, sier Sørby og peker på bygget som huser Rema 1000 rett ved det nye tinghuset som et eksempel.

- Med Hanabryggene så blir sjøhusformen tatt i bruk. Vi har jo hatt sjøhus i Sandnes før de ble erstattet av store betongbygg. Med Hanabryggene kom det arkitektur av høy kvalitet inn i Vågen, sier hun.

 

 

Villaer i skråningen

Sørby trekker også fram store eneboliger som for eksempel de vi finner i skråningen bak Sandnes kirke.

- Det er fantastisk mange fine villaer i Sandnes, og en del av dem er tegnet av en som het Ragnvald Kluge. Han er den første innfødte arkitekten i Sandnes. Han var egentlig ingeniør, men han kunne tegne hus. Han har også tegnet den boligen som i dag er Sandnes sin representasjonsbygning i hagen på Skeianetunet, sier Sørby. Hun oppfordrer alle til å ta en tur en tur og se på den villaen.

- Det var ikke mange byer på Sandnes sin størrelse som hadde sin egen arkitekt på 1920-tallet. Den neste fasen som er viktig å trekke fram er funksjonalismen på 1930-tallet. Stavanger hadde sin første funksjonalistiske bygård lenge før Stavanger fikk sin. Det var forretningsgården til Øglænd, der som Warehouse holder til i dag. Det er tegnet av en Stavangerarkitekt som heter Gustav Helland. Han har også tegnet det som i dag er Kinokino, i tillegg til det bygget vi sitter i nå, sier Sørby. De to understreker at Sandnes har mye å takke Øglænd for. Han dro til Europa og studerte det nyeste innen forretningsarkitektur, og tok ideer med hjem til Sandnes.

 

 

Mye fint fra 30-tallet

Forfatterne sier at Sandnes ikke ble så hardt rammet av de harde tretti-årene, og at mye fin arkitektur stammer fra dette tiåret. Bygget der Charles & de holder til trekker de fram som et utsøkt stykke funkisarkitektur tegnet av Eilert Smith. Han har også tegnet Sola Strand Hotell. Ingvald Aase sin privatbolig, det som i dag heter Funkishuset, tegnet av Valdemar Handsten, er et annet godt eksempel på samme stilart. Vi får videre vite av de to forfatterne at det første profesjonelle arkitektkontoret i Sandnes ble etablert så tidlig som i 1953. Det het Tonning og Øglænd. De har tegnet mye av det vi ser i byen, blant annet den store siloen som står i Vågen. Paavola synes absolutt ikke at den bør rives.

 

 

Lære å se

Paavola mener viljen til å ta vare på de historiske skattene i byen har vært til stede en god stund:

- Vi fikk etablert en kulturvernstilling i 1996, og den ble omdefinert i 2007 til byantikvar. Så det har vært fokus på arkitekturhistorien. Nå håper vi at denne boken kan skape en økt bevissthet om kvalitetsarkitekturen og kulturarven som arkitekturhistorien representerer.

Sørby legger til:

- Det er stor interesse for det nå, men det er ofte mangel på kunnskap. Det handler om å lære å se. Når en først får vite om det, så ser en det også. Det blir morsommere å gå i byen dersom bygningene ”snakker” til deg. Da føler du også identitet. Arkitektur har mye med identitet å gjøre. Jeg har snakket med folk som ikke er stolte av noe her. De kan si at Stavanger har så mye. Men det har også Sandnes, de har bare ikke sett det. Ingen har vist dem det. Det håper jeg at vi kan gjøre med denne boken. Vi håper også at den kan brukes på videregående skole slik at elevene får vite mer, sier Sørby.  

Paavola understreker at det ligger mye historisk læring om samfunnsforhold i boken:

- Både arkitektur og byplanhistorie er jo dokumentasjon på den generelle samfunnsutviklingen, både økonomisk og sosialt. Det viser hvilke økonomiske ressurser som var i sving, eller kanskje mangelen på økonomiske ressurser, sier hun. Avslutningsvis påpeker de to at 2011 er utpekt som arkitekturens år.

 

Liker ikke Lanternen

Etter å ha hørt på ekspertene er det på tide å snakke med mannen og kvinnen i gaten. Vi går derfor inn i ”gamlebyen”, og stopper opp tilfeldig utvalgte.

- Er du interessert i arkitektur?

- Ja, svarer Grete Lygre kontant, og peker på Lanternen rett ved siden av oss.

- Jeg synes for eksempel denne er helt grotesk. Den passer ikke inn, og koster for mye med tanke på den dårlige kommuneøkonomien.

- Akkurat. Men hvordan opplever du arkitekturen i Sandnes sånn ellers da?

- Det kommer seg. Det er for eksempel litt kjekkere å kjøre Strandgaten nå. Det er mye som mangler fortsatt, men det er på bedringens veg.

- Men har Strandgaten blitt så mye bedre?

- Vel, det mangler nok fortsatt en del på Norestraen, men det er mange planer som ligger på bordet så vidt jeg har forstått, sier Lygre og sikter blant annet til tomten til Østraadt. Hun synes ellers planene for Havneområdet som helhet er spennende. Lygre er fra Hana.

 

 

Har blitt flinkere

Sigrid Iversen sier også at hun er interessert i arkitektur, og at ting er på bedringens veg i byen vår. Men heller ikke hun er særlig begeistret for den store installasjonen i tre og glass midt i Langgaten.

- Den passer ikke inn, og den tar dagslyset bort fra Langgata, sier hun bestemt. 

- Hva ville du ha trukket fram av arkitektur i Sandnes som du synes er flott?

- Jeg synes det gamle Aasebygget der borte begynner å bli bra, sier hun og peker.

- Er det noe nyere arkitektur du vil trekke fram?

- Nei, det har jeg ikke så god greie på det. 

- Synes du Sandnes har vært flinke til å ta vare på gammel arkitektur?

- Ja, nå har de blitt flinke, men det har ikke alltid vært slik.

Iversen har selv vokst opp i skråningen ved Sandnes Kirke.

 

Tilnærmet likegyldig

Kjetil Oaland bruker åpenbart ikke mye tid på å dvele over bygningsmassen i byen.

- Er du interessert i arkitektur?

- Nei

- Over hodet ikke?

- Nei

- Så da har du vel ingen synspunkt om arkitekturen i Sandnes?

- Jo, den er vel grei den.

- Bare sånn midt på treet?

- Ja

- Er det noen bygg du synes er spesielt flotte?

- Nei.

- Noen stygge bygg da?

- Jo, du har jo noen. De der gamle byggene der, sier han, og peker på noen av trehusene i Langgaten.

- De kunne vært malt litt bedre, og så kunne det vært litt finere her i gaten.

- Dårlig vedlikehold, altså?

- Ja, slår Oaland fast, og viser dermed at det var en smule engasjement å fiske fram likevel.

 

 

Fnis

Solveig Berge, Regine Laland, Ingrid Vigre og Kristine Sandvik er ferdige med skoledagen på Sandnes videregående skole, og har akkurat kommet ned Kirkebakken. Vi møter dem i Langgaten.

- Er dere interessert i arkitektur?

- Faren din er jo arkitekt, Solveig, foreslår en av dem.

- Jo, men jeg er ikke så veldig interessert i det, sier Solveig.

- Hva tenker dere om arkitekturen i Sandnes?

- Ikke så mye, slår de fire fast, og fniser som bare tenåringsjenter kan.

De går imidlertid med på at fine bygg er kjekke å se på, og trekker fram det røde huset i enden av gaten, der hvor Madam Aase ligger, som et fint bygg.

 

Vitensenteret er fint

Vi er tilbake under Lanternen. Der møter vi Anette Andersen og Anne Merethe Erga. Førstnevnte har ingen bestemte synspunkt om arkitekturen i Sandnes, men peker på venninnen og sier:

- Hun snakker alltid om arkitektur.

- Ja, jeg er litt opptatt av arkitektur.

- Hva tenker du om arkitekturen i Sandnes?

- Det er litt variert, en del stygt og en del fint. De gamle byggene i Langgaten er fine når de renoverer dem og fører dem tilbake slik de opprinnelig var. Så er det også fint med litt moderne arkitektur som for eksempel Vitensenteret. Men denne liker jeg ikke så godt, slår Erga fast, og sikter til Lanternen. Torghandleren derimot, som har installert seg under skulpturen, har ikke noe i mot ”taket” sitt.

- Har Sandnes vært flinke til å ta vare på gammel arkitektur?

- Jeg vet ikke om de gjør det over alt, men når de bygger store bygg i murstein så synes jeg det passer bra med tanke på Sandnes sin historie med teglsteinsproduksjon.

Eli Salte fra Hå liker seg i Langgaten. 

- Jeg synes Langgaten er koselig, med en del gamle hus som har særpreg. Og så synes jeg det er fint at de bygger om gamle fabrikker slik de har gjort i Vågen. 

 

Ny skole som signalbygg

Helga Tengs Pedersen synes Sandnes ikke har vært flinke til å ta vare på gammel arkitektur.

- Her har det vært markedskreftene som har fått råde. De som vil bygge har fått bygge. Det er bra om de tar hensyn til hvordan Sandnes bør se ut, men sånn har det ikke vært. Den store kolossen i Elvegaten viser ganske tydelig at det er profitten som teller, og ikke hvordan det til syvende og sist blir seende ut.

- Noen nye bygg du setter pris på?

- Vågen videregående har blitt veldig flott. Om en får åpnet opp litt der nede, så kan det bli et signalbygg midt i byen. Det ligger fint sammen med resten av byggene der nede, slår
Tengs Pedersen fast, og får dermed sagt siste ordet i saken.  

Redaktør -