Are Arnardo blir tredje generasjon Arnardo, og har overtatt mye av styringen av sirkuset. En liten avstikker på BI skal sørge for at papirarbeidet er i orden i den store omreisende bedriften.
Sirkus Arnardo så dagens lys i 1949. Arild Arnardo har bokstavlig talt vært med på lasset siden han ble født. Først som farens assistent, så som egen sirkuskonge, og nå som abdiserende fra manesjen. Men arverekken er sikret.
Det svære følget har festet teltpluggene utenfor Giskehallen. Det er nesten som et reisefølge fra fortiden, med linedansere, klovner, sjonglører og eksotiske dyr. Alt er rigget klart til å ta imot publikummet, denne gang fra Sandnes. En av vognene er gjort om til inngangsparti, med billettluke på ene siden og Norges kanskje minste kontorlokale på den andre. Der inne sitter far og sønn og administrerer hele sirkuset. Vi er vant til å se en skinnende Arnardo med hvit gallajakke og stjerner på kragen, rød vest, hvit blondeskjorte, svart sløyfe, bakoverkjemmet hår og et glitrende smil. Derfor er vi litt uforberedt når vi møter mannen i hverdagsmodus: En gammel mann med rutet skjorte, fløyelsbukse, bukseseler og et par briller hengende i en snor rundt halsen. Sirkussmilet og glimtet i øyet er fortsatt lett gjenkjennelig. Det røykfulle rommet og det halvfulle askebegeret viser at røykeloven ikke har fått adgang her. Vi hilser med litt ærefrykt, og setter oss ned.
Festivaler ved hvert gatehjørne
- Hvordan er det å drive sirkus i 2011?
- Det er vel stort sett som det har vært i alle år. Men det blir mer og mer papir.
- Når vil du si sirkuset som fenomen hadde sin glanstid?
- Før i tiden var vi stort sett de eneste som reiste rundt og underholdt, nå er det festivaler på hvert gatehjørne. Det foregår noe over alt.
- Merker dere konkurransen?
- Vel, vi spiser jo alle av det samme fatet, sier senior idet junior Are Arnardo kommer inn og setter seg ved pulten rett ved siden av. Han har tatt over mestedelen av driften, og har også hatt en liten avstikker på BI i sin karriere. Sannsynligvis for å angripe den økende mengden med papir som faren nylig sukket over.
Stort følge
Det er ikke smått når Sirkus Arnardo er ute på reise. Besetningen består av rundt nitti personer med smått og stort, og på vegen teller kolonnen hele 34 biler med hengere. Det er en kostbar affære.
- Bare for å komme over fjorden her, sier Arnardo, og vi tipper han sikter til Boknafjorden, …så er ordinær pris 30 000 kroner. Vi kjøper bonuskort og bruker hele kortet på én kryssing.
- Hvordan er det med rekrutteringen til sirkusbransjen?
- Det er dårlig med de norske. Vi hadde en del nordmenn før, men det var helst rekende fant. Vi visste aldri om de dukket opp eller ikke. Nå har vi mer faste folk, og noen har vært med i både 20 og 25 år, forklarer Arnardo og puffer på en ferdigsigarett. Han forklarer videre at sirkuset lenge har rekruttert folk fra Polen, et land der sirkuset har stått i en særstilling.
- Den polske stat drev selv sirkus, og hadde ni store sirkus. De produserte i tillegg sirkusfolk til andre sirkus rundt omkring i hele verden. Vi fikk komplett bemanning derfra, med teltmester, mekanikere og alt. Disse ni sirkusene holdt til på ett område, og der vokste det opp en hel by med bare sirkusfolk, forklarer Arnardo. Umiddelbart tenker vi at den gamle kommuniststaten må ha tatt slagordet til de gamle romerske herskerne om å gi folket brød og sirkus for å hindre opptøyer svært bokstavlig.
Faren døde under forestilling
Det var i 1995 at mannen foran oss overtok hele sirkuset etter sin far, sirkuskongen Arne Otto Lorang Andersen, eller Arne Arnardo. Under en forestilling i Tøyen i Oslo dette året døde Arnardo. Forestillingen ble kun avbrutt av at orkesteret spilte ”The show must go on” etter Arnardos eget ønske. Deretter var det bare å kjøre på videre. Nå er sønnen snart sytti år.
- Hvor lenge skal du holde på?
- Det aner jeg ikke. Jeg skulle jo gått av med pensjon for lenge siden. Men han der greier seg jo bra, sier Arnardo og peker på sønnen.
- Men du er fortsatt sjef?
- Det er en gradvis overgang. Jeg blir mindre og mindre kapabel til å fly rundt og holde styr på alt. Jeg har jo jobbet mye og tungt i min tid. Jeg var sønn til far min, så jeg måtte jo jobbe, sier han med det smil.
Det har ikke vært helt uproblematisk å drive sirkus etter gammelt merke i 2011. Tradisjonen krever dyr, og helst eksotiske dyr. Senest dagen før, under forestilling på Åsen i Stavanger, møtte det representanter fra dyrevernorganisasjonen Noah opp ved inngangen, og oppfordret foreldre til å finne på andre morsomme ting med sine barn.
- De er ekstreme, sier Arnardo alvolig. Før vi takker for besøket fisker han fram en rapport fra Mattilsynet som nylig var på uanmeldt besøk. Vi leser at instansen som har kontroll på dyrs velferd i Norge bare har funnet harmoniske, rolige og tilsynelatende fornøyde dyr i teltet til den legendariske sirkusfamilien. Dermed er det bare å kjøre i gang showet.
Redaktør -