Totimerskrigen på Figgjo

Et tynt teppe av snø dekket Fig-gjo den 17. april 1940. Kulden ville ikke helt gi slipp for våren som var i emning. Men det skulle likevel bli hett denne dagen, ettersom det brygget opp til regulære kamper mellom tyske okkupasjonssol-dater og norske tropper. Åtte dager etter okkupasjonen var det fremdeles norske tropper i sirkulasjon i området. Og en av disse satte opp stilling i hagen til familien Tjessem på Figgjo.

Et tynt teppe av snø dekket Figgjo den 17. april 1940. Kulden ville ikke helt gi slipp for våren som var i emning. Men det skulle likevel bli hett denne dagen, ettersom det brygget opp til regulære kamper mellom tyske okkupasjonssol-dater og norske tropper. Åtte dager etter okkupasjonen var det fremdeles norske tropper i sirkulasjon i området. Og en av disse satte opp stilling i hagen til familien Tjessem på Figgjo.

 

- Egentlig begynte det dagen før, minnes Kjell Ch. Tjessem, som den gang var 8 år.
-Vi spadde opp jord og grus foran kjeller-vinduene i huset, og vi satte opp stokker for
å støtte opp under taket i kjelleren i tilfelle bombeangrep, forklarer Tjessem.
Angrep fra luften var noe alle fryktet i krigsårene, og mang en rogalending satte opp provisoriske bomberom i huset. Slik var det også hos familien Tjessem.
-I tillegg til familien, kom det folk fra na-bogårdene for å søke tilflukt i kjelleren vår. På det meste var 23 personer samlet i bom-berommet, sier Tjessem.

Sent om kvelden den 16. april ble familien vekket av skritt oppe i 1. etasje.
-Far gikk opp for å sjekke. Der traff han en norsk tropp som skulle legge seg til i huset for natten. De grov skytegroper i hagen med utsikt mot Bråstein, forklarer Tjessem.
Dette var spennende saker for en 8-åring, og om morgenen gikk unge Kjell ut til solda-tene for å slå seg sammen med dem.
-Da fikk vi øye på to mann nede ved fot-ballbanen. De norske soldatene hadde ikke kikkert, så jeg løp inn i huset og fant en de kunne bruke. Det var for øvrig siste gang vi så den kikkerten, humrer Tjessem.
Familien bodde under krigen i et forholds-vis stort hus, som var tjenestebolig for triko-tasjefabrikken DFU. Kjells far jobbet i fabrikken.
-I stua var det et stort spisebord, med to klaffer. Jeg husker at bordet sto utslått med begge klaffene i. Mor brukte den ene enden som stellebord for den yngste søsteren min, mens tre soldater stod ved den andre enden og klargjorde maskingeværene sine. Det er et syn jeg aldri kommer til å glemme.

 

Da klokka nærmet seg 10, oppdaget de tys-kerne, som var på vei nedenfor kleiva.
-Jeg hadde på meg en grønn vindjakke, som til forveksling var lik de norske uniform-sjakkene. Da de første skuddene ble avfyrt, fikk jeg beskjed om å søke tilflukt i huset, og ta av meg jakken for å unngå forveksling. Vi ble sendt ned i kjelleren, mens tyskerne fortsatte framrykningen mot den norske stillingen.
Da tyskerne gikk over Figved-brua, åpnet nordmennene ild.
-Jeg lå i potetbingen sammen med far. Jeg var fryktelig redd, og det var et enormt rabal-der utenfor, minnes Tjessem.
Etter et par timers kamp hadde tyskerne kjempet seg langt fram. De var bare 50 meter fra huset. Da flyktet de norske soldatene, og det ble helt stille.
- Far hadde på forhånd sørget for at døra til kjelleren ble åpnet på vid gap. Dette viste seg å være et smart trekk. I andre hus kastet tyskerne inn håndgranater for å sikre seg mot fiendtlig ild, men hos oss kunne de se rett inn døra og konstatere at det ikke var noen fare, forklarer Tjessem.

 

Da nordmennene forlot stillingen sin, måtte de legge igjen alt det tunge utstyret. Dette overbeviste tyskerne om at det fremdeles måtte være soldater igjen på stedet. De kommanderte ut alle mannfolkene, som måtte stå ute i hagen med hendene over hodet. Bestefar, kvinnene og ungene måtte være igjen i kjelleren en stund.
- Etter en stund fikk vi andre gå opp. Som 8-åring forstod jeg ikke helt alvoret. Jeg var mest opptatt av å se om alt stod bra til med kaninene mine. De hadde overlevd kulereg-net, beretter Tjessem.
Mennene ble arrestert. De satt fengslet på Madla i 11 dager. Der led de etter sigende ingen nød, selv om det var mangel på mat.

 

De som ikke ble fengslet, fikk det travelt med å rydde opp.
- Vi plukket ufattelige mengder kuler. Flere bøtter ble kastet rett i elva. En av kulene hadde på mirakuløst vis havnet i glasskuppe-len på lysekrona, uten å knuse glasset. Den kula tok vi vare på, og lysekrona er fremdeles i bruk, sier Kjell Ch. Tjessem.
Huset var gjennomhullet av kuler. I den nordre delen av huset sto familiens eneste klesskap. Det var fylt til randen av klær, og alle var nå ubrukelige.
- Vi hadde bare det vi stod og gikk i. Men siden far jobbet på en trikotasjefabrikk, skaf-fet vi oss nye klær ganske raskt.
- Jeg husker at vi bodde i bomberommet i kjelleren helt til far kom hjem fra interne-ringsleiren på gamle Madlamoen, sier Kjell Ch. Tjessem

 

Redaktør -