Cowboyklubben

Med lav sensommersol i ryggen, gynger to siluetter mot meg. Harde hover spiller ”kloppeti-klopp” på asfalten. Kaktuser kaster skygge, indianere lurer i horisonten, og dingo-ul fyller ettermiddagsroen. I en fantasi som har fått for mye Møllers tran. Så lenge jeg kan huske, har det vært et problem. En gigantisk hodepine. Utømmelig kilde til bekymring. Frustrasjon. Hjelpeløshet. Men i dag skal det tas grep. Eller rep, om du vil. Aldri mer skal de få lure seg unna. Aldri mer skal jeg se dem rømme, hoppende hovmodig i hån av min håpløshet. I dag skal jeg lære å fange kalver.

- June kan være kalv! kvitrer Jannike oppmuntrende. Situasjonen er presset, og i mangel på hendig løpsk kveg for utdanningsøyemed, tilbyr hun generøst sin venninne.

Den ikoniske cowboyen er kul. Med stødige tøylegrep, skinnende sporer, Marlboro i munnviken og mørkt blikk under bred hattebrem, oser han/hun av sexy selvsikkerhet. Det eneste jeg har til felles med dette bildet, er antagelig svetteglinsende tinninger. Håpet var at rutete flanell ville kamuflere kløning. Sant. I samme grad som lime-båt kamuflerer flodhest i vannglass.

Men, jeg er i gode hender. Jannike Fundingsland har hest, hjelp og tålmodighet til meg. I tillegg er hun en av distriktets beste i sin gren. Jannike og  June ”kalv” Barkved Espedal, er begge med i Rogaland Western Klubb, og er aktive på konkurransebanen. Jannike driver med ”roping”, som lassokonkurranser på hesteryggen kalles. Hun konkurrerer også i ”barrelrace”, og gikk av med seieren da Rogaland Westernklubb arrangerte stevne siste helgen i august.

I forbindelse med stevnet  hadde klubben besøk av treneren Tommy Arvidsson fra Sverige, som i tillegg til å holde kurs i forkant av konkurransen, dømte samtlige klasser. Arvidsson jobber som profesjonell cowboy i Sverige, trener hestene sine under autentiske arbeidsforhold, og konkurrerer i tillegg. Han fungerer som trener for westernklubber i hele landet, og er glad han kan bidra til å utvikle sporten i Norge.

-Det har vært en trivelig helg. God innsats, og gøy å dømme. I forhold til nivået i Sverige så ligger sporten litt etter her i Rogaland, men rytterne jobber veldig bra og det går fort fremover, sier cowboyen.

 

Konkurranse med utspring i gårdsarbeid

De forskjellige grenene innen western er tilsynelatende svært forskjellige, men egentlig ikke. De kommer alle fra samme sted. Westernridning er basert på de daglige oppgavene og utfordringene cowboyer møtte i arbeidet sitt. Ettersom maskiner begynte å gjøre cowboyenes ferdigheter overflødige, ble ridestilen flyttet mer og mer over på ridebanen, og western som showridning vokste frem.

Jeanett Bødker fra Sandnes er en hesteelsker som fant sin lidenskap i Western Klubben:

- Jeg drev med sprang og dressur ved Sandnes og Jæren Rideklubb i mange år, men følte aldri at det var helt for meg. Jeg begynte med westernkurs, så stevner, og dette er perfekt for meg. Det er en spennende sport og veldig godt miljø.

Klubben har rundt 70 medlemmer, og  nestleder i klubben, Ine Barkved, legger også vekt på det gode miljøet:

- Vi har det sosialt sammen, vi fester, reiser på turer, har samlinger, filmkvelder og store og små er velkomne. I forhold til det sportslige er alle velkomne: Ryttere med alle typer hester, bakgrunn, og erfaring.

Karin Steinsland er enig, og legger til:

-Det er et befriende sted. Lav terskel. Du kan komme i de klærne du vil, med den hesten du vil. Det er ikke tilfellet i alle hestemiljøer, sier hun.

 

Giddyup!

Janita venter rolig til jeg er på plass i salen, og vi setter i gang. Vi skritter rundt banen og varmer opp, og Jannike gir meg et lynkurs i westernridning.

- Det finnes en rekke grener under fellesbetegnelsen ”western”, men de vanligste er såkalt ”trail”, ”pleasure”, ”barrelrace”,  ”horsemanship”, og ”reining”. I tillegg til ”roping”.

Her i landet er sprang- og dressurridning mer vanlige typer showridning, og Jannike forklarer forskjeller og likheter.

- Western er mye roligere. Hestene er mer avslappet. I hvertfall i pleasure-klassene. Det er nesten som om de bare ”dasser” avgårde. Vi rir på sporet for å vise frem hesten og gangartene, men dressur er mer stivt, med høyere knebøy og sånn. De beste i pleasure-klassene har hester som ser ut som de holder på å sovne.  På de store stevnene hvor de virkelig gode rir, kan du se hester som er så avslappet at det ser ut som om de halter. Jeg synes ikke det er spesielt fint, men det er slik det skal være. Kroppen og leddene er helt løse og avslappet, og det ser egentlig litt merkelig ut. Reining er bånn gass. Du rir et mønster, kun galopp, med ”spinning” og ”sliding stop”. Det er hovedgreiene. Du skal ha et visst antall spin, slides, sirkler i forskjellige størrelser, og rollbacks.  Mest det vi forbinder med western fra filmer og sånn, sier hun.

- Det ser ut som hesten sitter på rumpen og sklir fremover, men fortsetter å galoppere med frambeina. Det er slikt de flinkeste gjør, og er nok noe av det vanskeligste. Og du må ha en hest som egner seg. Du får ikke en sportsponni til å gjøre slikt. Du kan ikke bruke samme hest til pleasure som til reining eller barrelrace for eksempel. Det går ikke.

- Hva slags hest trenger jeg da, om jeg vil gjøre dette?

- Quarter og paint er best. Nesten det samme, bare forskjellig farge. De er best til reining. Til barrel kan du bruke hva som helst. Jeg er egentlig imot det at du skal ha en spesiell type hest for å kunne drive med dette. Jeg mener at om du trener godt nok så skal du kunne få en hvilken som helst hest til å gjøre dette. Jeg har jo en sportsponni og har lyst å gjøre det godt, men det er nok ikke mulig å få en slik like god som en quarterhest. Quarterhesten er jo avlet for å egne seg til dette. Om du ser på bakparten for eksempel, de er jo GIGANTISKE om du sammenlikner med ponnien. Det er fordi de har så mye muskler.

Quartere er ikke bare avlet for styrke. Den skal også ha små bevegelser og stor smidighet. Cowboyene tilbrakte ofte dager og uker i strekk i salen, og for å få skåne sitteflaten var det ønskelig med en hest som beveget seg minst mulig i de forskjellige gangartene. Smidighet var viktig da de ble brukt til svært variert arbeid, ofte i ulendt terreng, og under utfordrende forhold.

 

Talent med tauverk?

Santa er midt i blinken, heldigvis, for jeg har nok å tenke på ettersom Jannikes instrukser hagler. Først det grunnleggende: Tøyler i en hånd, ikke stramme, sitt dypt i salen, legger inntil siden, hæler ned, sving med trykk på halsen. Rundt sporet. Okei. Noen runder, og det sitter som fot i cowboy-hose. Eller nærme nok, ihvertfall. 

Giddy up! Klar for å avansere, og frem med lassoen.

Jannike viser grep og teknikk; kalven stiller seg lydig opp. På film ser det like lett ut å håndtere en lasso som en tanntråd. All respekt, dette er hakket mer komplisert.

Noen runder med løkka, og det er åpenbart:

Jeg er et naturtalent. Med stor suksess fanget jeg både hesten jeg satt på, og meg selv. Etter flere runder fikk jeg tauet inn June også, men den overbærende kalven min utøvde ikke nevneverdig motstand.

Gøy og lærerikt, men noe oppblåste forventninger.

Frihetssøkende drøvtyggere går ingen umiddelbart stressende fremtid i møte.

Vi rir slentrende inn i solnedgangen, etter en hard dag. Kveldsmat er bacon og bønner på et knitrende bål, og vi nynner kjærlighetsviser til gitarklimpring, under åpen stjernehimmel.

Eller jeg hoppet i bilen og kjørte hjem. Husker ikke helt...

Redaktør -