Vi prater om livet, drømmer, nakenhet, og verdier. Familie, vennskap, toleranse, og løgn. Trygghet, helse, penger og kjærlighet. Selvrespekt, spenning, reise og ensomhet. ”People-skills”, pene negler, gale grekere og gode sko. Bransjen deres får oppmerksomhet, selv sier de lite. Jeg er på middag hos fire strippere. Får pizza, brus, og litt perspektiv..

- Fra tid til annen er vi psykologer. Strippere er psykologer. Folk kommer inn og forteller oss om livene og problemene sine, spør om råd. Jeg tror det er lettere å prate med fremmede om problemer iblant. De kan slappe av, drikke litt... åpne seg, forteller ”Daniela” (25), som la en bachelorgrad i jus på hylla til fordel for stripperkarrieren.

- Det å stå på en scene og ta av klærne foran andre mennesker gir faktisk en utrolig selvtillit. Før jeg begynte i denne jobben var jeg veldig sjenert. Nå har jeg ikke problemer med det i det hele tatt, sier stripperkollega ”Laura” (29), med bakgrunn fra filosofistudier og sekretæryrket.

 

 

Lokal motbør

Osman Uzun og bedriften hans har fått rikelig med spalteplass i lokale medier den siste tiden. Uzun driver strippeklubben Money Talks, men har møtt motbør både fra huseier og politikere. Huseier ser med ublide øyne på strippevirksomheten, og har derfor sagt opp en mangeårig leiekontrakt i Kirkegaten. For å løse floken har Uzun kjøpt utestedet Brasseriet med planer om å flytte strippeklubben dit, men så enkelt er det ikke. Han får nemlig ikke skjenketillatelse i de nye lokalene, og sitter dermed med en flokk påkledde jenter og en stor mengde oppsamlet frustrasjon. Osman kan fortelle om sunt driftsoverskudd siden åpningen, men ser på store tap om ikke floken løses. Advokaten hans i saken spådde flertall i for skjenketillatelse i bystyret, men tok feil. Det ble nei og atter nei fra Sandnes-politkerne.  Uzun tror timingen var dårlig.
- Skjenkenekten skyldes valg og politikk, fremholder forretningsmannen, som kan forsikre at saken ikke er lagt død, men for øyeblikket står på stedet hvil.

 

Mye synsing

Problematikk rundt stripping som yrke, næringsvirksomhet eller moralsk tema er oppe i media med jevne mellomrom, da gjerne med et haleheng av synsing, meninger og ytringer som sådan. Saken omkring Money Talsk er ikke annerledes, noe et ferskt eksempel fra Stavanger Aftenblad kan illustrere:

”Money talks. Real Escort er et nettsted der prostituerte annonserer sine tjenester. Mellom sprikende lår og detaljerte prislister minner også Money Talks om sin tilstedeværelse. Det er vanskelig å feste lit til forsikringene om at strippeklubben i Sandnes utelukkende driver med uskyldig underholdning.”

Jeg spør Osman Uzun om hans tanker rundt avisoppslaget, og han anslår at cirka fem prosent av kundene hans ber om å få kjøpe sex.

- Men det får de jo ikke, sier han

- Avisene skal selge, og de trenger overskrifter. Dette er ikke nytt.

Kaviar og tannpasta kan forøvrig annonseres på en og samme side, uten at man nøvendigvis mistenkeliggjør den nysmurte brødskiva.

Ytringsfrihet er en velsignelse, men med generøse mengder lårinnpakkede metallstenger under overskriftene, er det sørgelig skralt med ytringer fra stemmene på stilettene.

 

Forskning

- En dame var innom her og snakket med jentene. Hun var her lenge, spurte og observerte, forteller Uzun.

Jeg sitter i en mørk skinnsofa i en mørk klubb. Ute er det dagslys, og døren er låst for kunder.

- Hun var forsker, og skulle skrive en rapport om strippere og strippebransjen i Norge. Hun reiste rundt i hele landet.

Forskeren han forteller om kom fra FAFO, og jobbet med en rapport på bestilling av daværende Barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken (SV), i slutten av 2011. Rapporten ble fremlagt 31. mai i år. Målet var å dokumentere organisering, vilkår og hverdag i klubbene, og forskerne konkluderte blant annet med at det ikke forligger indikasjoner på at det forgår prostitusjon på strippeklubbene, de fant ingen beviser på organisert menneskehandel knyttet til klubbene.  ”Generelt fant vi at danserne var ressurssterke og bevisste på sine muligheter og rettigheter”.

Det hører med til historien at SV ved landsmøtet i mars gikk inn for strippeforbud, uten å vente på resultatene av rapporten de selv hadde bestilt. Men det er en digresjon...

 

 I sterk kontrast til disse funnene, står påstandene til produsentene bak dokumentaren ”Insider”. Filmen fra strippemiljøet i Oslo ble sendt på norsk fjernsyn i fjor, og hevder å dokumentere en bransje gjennomsyret av stoffmisbruk, prostitusjon og tragiske skjebner.

Påstandene spriker like smidig som industriens omdiskuterte lår.

 

Stemmene på stilettene

 Jeg inviterte meg selv på middag i ”strippekollektivet” for en matbit, nye bekjentskaper og noen spørsmål.

Fire usminkede og smilende jenter i hettegensere og hustøfler tar imot meg. Vi sitter på en koselig terrasse, med blomster på bordet, tente stearinlys og fat med vannmelon og fetaost. En stor eske fra pizzabakeren kommer på bordet, og de sverger den er hjemmelaget, mens de neeesten ler seg i hel, og hevder at de faktisk kan lage mat, altså..

”Luna” (26) fra Romania, har vært i Norge en uke. Hun har en mastergrad i sosiologi, elsker språk, snakker rumensk, engelsk, spansk og portugisisk. Hun jobbet som oversetter og engelsklærer. Dette ble kjedelig, og  de siste tre årene har hun reist rundt i verden og strippet.  Familien bor fremdeles i Romania, og hun er hjemme ”på ferie” cirka tre ganger i året.  På sikt er målet å  bosette seg i Brasil,  og starte sin egen fitness-klubb, med dans og poledancing som en del av tilbudet.

”Leana” (31) fra Estland har strippet siden hun var 19 år. Også hun har jobbet i hele verden, og flere byer i Norge. Hun kom til Sandnes nylig, for å ”hvile hodet litt”, etter at det ble slutt med partneren.

”Laura” (29) er fra Polen, studerte filosofi i hjemlandet, og  jobbet som sekretær før hun fant veien til scenen.  På sikt drømmer hun om å bosette seg i Sør-Afrika.

”Daniela” (25) fra Romania har en bachelor i jus, vil jobbe som notarius på sikt, og elsker friheten, pengene og opplevelsene hun får gjennom jobben som danser. Jobbet tidligere blant annet som resepsjonist.

 

- Fortell litt om jobben deres?

- Jeg likte å jobbe som oversetter fordi jeg elsker språk, men det er for kjedelig å sitte foran en datamaskin hele dagen, sier ”Luna”. Hun begynte som bartender i en strippeklubb i Spania, og snublet etterhvert oppi stilettene.

- En venninne jobbet på en klubb. ”Du har fine pupper, du vil tjene bra”, sa hun. Slik begynte det for ”Laura” som  ønsket seg  mer spenning, mer penger, reiser, og mer livserfaring.

- Jeg så ingen fremtid i Polen, sier hun, og forteller om første gangen hun danset i en klubb:

- Jeg var suuupernervøs, ingen ville kjøpe danser av meg, og jeg husker jeg gråt da jeg kom hjem. Kvelden etter tjente jeg ti ganger min normale polske månedslønn. På en kveld. Planen var å strippe en måneds tid. Det var fire år siden.

 

 Hemmeligheter

- Foreldrene mine tror jeg jobber som oversetter. De er dypt religiøse, og noe som dette ville aldri være akseptabelt, sier ”Luna”

- Moren min vet hva jeg gjør, sier ”Leana”.

- Faren min vet ingenting. Min mor liker det ikke, men elsker meg, aksepterer valgene mine, og ønsker bare at jeg skal være trygg og lykkelig.

- Familien min vet litt, flirer ”Laura”.

- De vet at jeg er litt gal i hodet, men ikke at jeg jobber som stripper. De er katolikker, og ville aldri akseptere det. Det er vanskelig iblant, å lyve hele tiden. Det er vanskelig å lyve til foreldrene sine.

- Men man blir vant til det, legger ”Luna” til.

- jeg ønsker jo å være ærlig med min mor, men vil heller ikke ta livet av henne...

hun smiler med det uskyldige barnefjeset og museflettene.

 

Liker Norge

”Daniela” har så langt i år jobbet i Østerrike, Norge og Danmark. Hun fikk tips om Money Talks av en jente  i Århus, hvor hun også jobbet med ”Luna”. Tidligere har hun jobbet i Oslo, og hevder Norge er et av hennes favorittland. God betaling, godt organiserte klubber, god sikkerhet og respektfulle mennesker. De andre er enige, og forteller at dette er et av de eneste stedene de reiser uten avtale med en av agentene sine. Norge har visstnok godt rykte blant jentene. Agentene organiserer jenter og hjelper til i konfliktsituasjoner mellom klubbeiere og dansere. De fungerer som et sikkerhetsnett, og gjør jobben enklere og tryggere, ifølge jentene. I tillegg finnes det ”svartelister”, og om en klubb får dårlig rykte, så plukkes dette opp av nettverket, og jentene får rødt lys.

- Man må være smart i denne jobben. Bruke hodet. Man reiser mye, må være svært selvstendig, og om noen tror vi bare ligger ved bassengkanten hele dagen, så stemmer ikke det. Skjer det noe må vi stå på egne ben.

 

- En vanlig dag?

- Rolig og litt kjedelig, vi sover lenge, sitter litt på nettet, spiller candycrush, går kanskje en tur. Shopper litt. Så gjør vi oss klar til jobb... I blant reiser vi på turer, Osman har tatt oss med til Prekestolen, på bytur, og vi går ut og spiser litt i blant.  

- Blir dere utnyttet? Er dere alkoholiserte og prostituerte narkovrak? Bør vi syns synd på dere?

- Nei! Det er idiotisk, ”Luna” fnyser.

De forkynner alle å være imot stoff.

- Alkoholikere er ikke ansvarlige folk. Jeg har betalt ned et hus i Romaia i løpet av de siste årene. Jeg gjør noe med pengene jeg tjener. Jeg vil starte min egen bedrift, og sparer nå til det. Ekte alkoholikere drikker opp pengene sine. Vi får betalt for å drikke. Det er anderledes. Jeg sender penger hjem, og alt har gått til huset. Neste prosjekt er en bil. Jeg gjør det for familien min. Jeg har en bror, og støtter ham gjennom studiene. Han studerer medisin. Det er tungt og dyrt, og han hadde ikke greid å jobbe ved siden. Han er på fjerde året nå. Jeg er så stolt av ham...

 

- Vi tjener godt. Om jeg ønsker meg noe, så har jeg råd til det. Kanskje ikke en bil til en halv million, men... ”Daniela” smiler.

Og prisen for god betaling`?

- Noen dømmer, noen respekterer oss. Slik er det i hele verden, mener ”Laura”.

”Luna” mener det ofte er de som vet minst som skriker høyest.

- Vi så en film her en kveld, ”Frozen ground”, som handler om en prostituert stripper. I filmen tar alle stripperne kokain. Klubbene blir fremstilt som bordell... Det er ikke slik. Strippere legger mye penger i mainkyr, pedikyr, egenpleie, massasje. Vi liker å ta vare på oss selv, og føle oss ”awesome”, ikke sant? På film bruker vi våre siste penger på den siste stripen med kokain. Det er ikke slik. ”Luna” sukker frustrert over stereotypene hun mener bidrar til manges bilde av bransjen og dem som mennesker.

- Man må være i god form for å være god som danser, legger ”Leana” til.

Jeg drar frem dokumentaren ”Insider”, som hevder å dokumentere prostitusjon, stoffmisbruk og jenter som går til grunne:

- Slike klubber finnes kanskje, men vi er fri til å jobbe hvor vi vil. Agentene våre sender oss informasjon, bilder, kontaktinformasjon og svartelister over ”skitne” klubber. Vi velger hvor vi vil gå. Dette er første gang jeg reiser uten agent, men jeg jobbet med en jente i Karibien som anbefalte dette stedet. Vi har nettverk.

 

”Bring happy to work”

- Vi kan ha problemer, bekymringer og dårlige dager som alle andre, men det er jobben vår å legge dette igjen hjemme. Du legger alt bort når du skal opptre. Kundene kommer for å kjøpe fritid med smilende og vennlige jenter. Det er det vi selger, sier ”Leana”. ”Daniela” henger seg på.

- En del kunder betaler bare for selskap. Ingen dans, bare prat. Vi dømmer dem ikke. Derfor kan de være komfortable med å snakke med oss, mener ”Daniela”.

- Om du trenger noen å prate med, hvorfor betale masse penger til en gretten psykolog, når du kan prate med en vennlig og pent sminket jente som lukter godt, mens du drikker champagne? ”Luna” ler trillende, og de andre er enige.

 

- Hva med mindre bra opplevelser, og bransjens skitne sider?

”Daniela” forteller at hun de første to årene jobbet uten agent. Hun reiste til Hellas, et land med mindre godt rykte på stripperadaren.

- Jeg reiste hjem etter fire dager, forteller hun, med hevede øyenbryn.

- Her gjorde jentene laaangt mer enn å bare danse. Og for bare 8 euro. Jeg kom på jobb fjerde kvelden, det var fire andre dansere i rommet, og langs veggene stod sofaer. Jeg stod der midt i rommet, og innså plutselig at to av de andre jentene gjorde mer.  Fyren jeg danset for begynte å mase om at han også ville.Jeg var i sjokk, og greide ikke danse mer. Jeg ga klar beskjed: Om han ville det, fikk han finne en annen jente. Tok pengene mine og reiste hjem til Romania.

”Laura” opplevde det samme i Sveits:

- De hadde ingen kameraer i lokalet. Jentene gjorde mer. En fyr betalte meg for en dans, jeg danset, og han sier ”virkelig? Er det alt jeg får?”Jeg bare: ”bye-bye”, tok pengene mine og så meg ikke tilbake.

- Har dere krysset grensene, med mer enn dansing?

Absolutt ikke, hevder de beinhardt.

- Det er derfor vi kommer til Norge. Norge er er veldig ”rent” land for stripping, sier ”Laura”. 

- England også, legger ”Luna” til. Det er kameraer overalt. Om du så mye som snubler og kommer borti kunden ved et uhell, er sikkerhetsvaktene der straks. Det er ikke lov med fysisk kontakt av noe slag. De følger VRKELIG med.

Jentene understreker at dette gir en god trygghetsfølelse. De tenker ofte ”hva om noe skjer”, når de reiser mellom land og klubber på egenhånd. ”Daniela” understreker at i løpet av alle årene hun har drevet med dette, er opplevelsen i Hellas den eneste negative erfaringen hun sitter igjen med.

- Hva med stoff?

- I Karibien var det mye stoff, sier ”Luna”. Blant sjøfolkene generelt, ikke bare danserne.

- Mange hadde vært på sjøen i flere måneder, og ble litt ”nuts” da de gikk i land. Men vi er alle i stand til å ta avgjørelser selv på egenhånd. Ingen tvinger stoff ned halsen på deg mot din vilje.

Jentene mener utelivsbransjen generelt er utsatt, men at strippeklubber er mer gjennomsiktige, og faktisk mindre utsatt enn vanlige nattklubber.

- Strippeklubber er roligere, med mer overvåkning, understreker ”Daniela”.

De forklarer at overstadig berusede kunder blir nektet servering i Norge. Konsekvent. Jentene har sett dette i hele landet, er imponerte over generell rushåndtering, og mener det gjør positive ting for arbeidsituasjonen deres.

- I England serveres kundene til de ikke kan stå, og så kastes de ut, forteller ”Laura”.

 

- Det beste med jobben?

- Pengene, reisingen, møte nye mennesker.

- Verst?

- Fordommer og ”assholes”. Men de er jo ikke unike på strippeklubber, skyter ”Luna” inn. Alle er enige.

- Assholes finner man overalt. Dessverre. I butikker, skoler, kontorjobber...

Jentene mener nordmenn generelt er respekfulle og ”veltemmede”.

 

Naken

- Jeg var SÅ nervøs første gangen, jeg måtte ha fem whisky-shots. Men etter den første gangen var det helt greit, folk klappet og plystret og det var bare gøy, sier ”Luna”.

- Det er faktisk en fantastisk følelse å gå av scenen og med et publikum som er helt ville, sier ”Laura”.

- Min første gang var grusom. Et utdrinkingslag, midt mellom 15 gutter, helt skjelven i bena. Nå er det bare som ”en dag på kontoret”. Det er gøy når folk skriker og hoier og liker showet, gliser ”Daniela”.

Jentene beskriver maktfølelse og rush på scenen. Styrke, show og moro.

- Du kan gjøre hva du vil. Det uttrykket gutter får er ubetalelig. Det der ”oh-my-god-har-aldri sett- noe-liknende”-uttrykket, det er så fint, fniser ”Daniela”. Jentene ler. De kjenner uttrykket.

Jenter kommer ofte inn og ber om å få prøve seg på stanga. De vil låne klær og sko, og lære å danse. Alle har hatt privatdanser for par. ”Laura” ble en gang leid inn av en mann som ville gi en dans til sin gravide kjæreste.

Det ligger mye arbeid bak akrobatikk på stangen. Jentene lærer av hverandre,  fra filmer på Youtube og gjennom hard trening.

- En annen grunn til at jeg liker denne jobben er at jeg ikke liker å trene, sier ”Luna”. Jeg hater treningssenter, liker ikke å løpe, men jobben holder jeg meg i form!

 

De syns det er synd at bransjen møter fordommer og motstand.

- Kanskje vi skulle arrangert møter med politikerne, og invitert folk fra Sandnes til å bli kjent med oss. Jeg tror kunnskap er tingen. De kjenner ikke oss og bransjen. De vet ikke hvordan det drives, mener ”Laura”.

Hun mener mange peker finger uten å vite helt hva de peker på.

- Jeg hadde en kunde her en kveld, som ikke kunne forstå hvorfor jeg ville gjøre dette. ”Du er så ung og vakker,hvorfor har du valgt dette, hvorfor er du her?” Vel, fordi jeg elsker å reise, elsker å møte nye mennesker, elsker å danse, og jeg får betalt for det... You know? ”Daniela” hever skuldrene.

 

Om kropp

- Alle har sine komplekser. Jeg bryr meg faktisk veldig lite, sier ”Luna”.

- Menn liker forskjellige ting, forskjellige jenter. Tynn, fyldig, små pupper, store pupper, du må bare finne ”din” kunde. Det viktigste er faktisk hvordan du prater med dem.

- Det spiller mindre rolle hvor bra du ser ut om du har gode ”people-skills”. De peneste jentene gjør det ofte mindre bra. Kundene er redd dem. ”Girl next door”-jenter som er flinke med mennesker gjør det best og tjener mest, forklarer ”Laura”.

Hun understreker at noen bare ønsker pupper og et pent fjes, mens mange finner seg en favoritt, og kommer bare for å treffe henne. De opplever et slags ”kjøpt vennskap”.

- Arbeidsuhell?

- Jeg brakk nesen i pannen på en mann en gang. Skled mens jeg danset, og falt i hodet på ham... Derfor er det viktig med gode sko! ”Daniela” ler. Ellers lite skader, og overraskende nok ingen dramatiske fall fra stanga.

 

Fremtid

- Når dere velger å legge stripping på hyllen, og begynne på resten av livet, hva tar dere med fra årene på scenen?

- Mye. Du lærer  mye om deg selv. Om å bo med andre, sosial dynamikk, kommunikasjon. Du lærer noe av alle du møter. Alt skjer av en grunn. Ingenting er tilfeldig, reflekterer ”Luna”.

Kulturell følsomhet, språk, og holdninger. Tolaranse for andres verdisyn og bakgrunn, tilpasningsdyktighet i forhold til vær, mat, mennesker, boforhold og skikker, er også på listen  over verdifulle livslekser fra årene med stripping.

”Luna” syns synd på dem som syns synd på henne.

- De kan bare bli inni skallet sitt, der de har dekodet hele verden og vet alt som kan vites.

- Jeg bryr meg ikke om hva folk mener, slår ”Daniela” fast. Det søte fjeset blir strengt.

- Jeg bryr meg om hva familien og vennene mine mener, men alle andre kan mene hva de vil. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for. Vi er bare mennesker. Som stripper.

- Er det ensomt å reise rundt alene, og være så uavhengige som dere er?

- Du kan være ensom hvor enn du er, også hjemme. Du kan finne en venn i alle du møter, sier  ”Laura”.

- Vi reiser sammen, bor sammen, jobber sammen, spiser sammen, det er fint. Og vi jobber mye. Det er lite tid til å tenke negativt.

- Hva tenker dere om problemene Money Talks opplever for øyeblikket?

- Det er ikke bare her det er problemer. Det gjelder hele landet. Oslo, Trondheim, Bergen. Da vi jobbet i Bergen kom det feminister til klubben og stilte spørsmål. De forstod ikke hvordan vi kunne gjøre denne jobben og likevel ha selvrespekt.

- Jeg studerte feminisme som del av mastergraden min, forteller ”Luna”.

- Det er forskjellige typer feminister. Min personlige tolkning er at kvinner skal kunne ta uavhengige valg for livene sine. Om du er komfortabel med prostitusjon og ønsker og gjøre det, så greit. Om du har ”sære” seksuelle preferanser, og noen å dele det med, så helt greit. Så lenge man ikke gjør utenforstående noe vondt. Hver og en bør ha frihet til å velge selv. Hvorfor dømme? De sinte feministene burde få prøve seg på stanga. Jeg tror de hadde likt det...

 

Trygghet

- Jeg pratet med en sikkerhetsvakt på en strippeklubb i Norge, og han fortalte meg at kjæresten hans foretrakk at han jobbet der istedet for på en vanlig klubb. Han sa at jenter på byen ofte er pågående og prøver å få ham med hjem, mens på strippeklubben prater jentene med ham på en vanlig og jordnær måte. Det er et tryggere miljø. Hun humrer, og ser ironien.

De andre er enige, og forklarer det med strenge regler for omgang med kunder. De har ikke lov å gå ut med kunder, følge noen hjem eller ha kontakt utenom arbeidstid. Klubbeiere er redde for hallikbeskyldninger, og holder tett oppsyn med dette.

- Har dere vært fristet til å gå ut med kunder?

- Selvfølgelig, men det kan vi ikke. Vi kan sitte med dem, drikke champagne og prate. Etter jobb er vi vanlige jenter, men vi går ikke ut med kunder.

- Kjærlighet?

- Det er tøft om man treffer noen, og reiser som vi gjør. Forhold er vanskelig, men vi vet det er et valg vi tar med denne jobben. På sikt vil jeg ha et forhold, men akkurat nå er dette riktig for meg. Friheten, penger, muligheten til å skape et liv for meg selv. Jeg vil aldri akseptere at en mann styrer livet mitt. Jeg vil ikke være avhengig av noen.

 

”Vanlig” liv i hjemlandet?

- Kjedelig. Fanget. Jeg ville følt meg fanget, sier ”Luna”

Ordet ”fanget” gir gjenklang hos resten av gjengen.

- Jeg kan ikke se for meg å dra tilbake til Polen og jobbe på et kontor for minstelønn. Stå opp hver dag og gjøre det samme... Nei. ”Laura” rister på hodet.

- Rutinene skremmer meg. Å bo i byen hvor jeg vokste opp, og kjenner hver gate... Det føles fint iblant, hjemme på ferie. Vennene mine er der, men selv de sier ”du er så heldig, du får reise og se så mye”. Flere sier de har lyst, men listen ligger nok høyt når du aldri har gjort det før, og kanskje også er konservativ i forhold til kropp.

- Noen siste ord?

- Vi er vanlige mennesker, som tar egne valg. Vi vet hva vi ønsker oss i livet. Og vi får som oftest det vi ønsker oss.

Jentene skal snart gjøre seg klar for jobb. Bytte flipflopper med stiletter, hettegensere med lårkort,  legge sminke, og tre på seg illusjonen.

- En av jentene som var her tjente 75 000 kroner på to uker, forteller Osman. Hun var flink. 

Selv Ottars ildsjeler må være enig i at kropp er gøy å se på, til udiskutabel fordel for darwinisme og evolusjon. Om man forkaster en industri som omsetter moroa for kapitalistisk vinning, er opp til hver og en.

Rigide forbud og løse antagelser gjør imidlertid lite konstruktivt for en bransje som ikke beviselig har svin på skogen. I referanse til Aftenbladets kommentar; Sprikende lår og prislister kan man også finne i Elixiareklamer. Du kan sikkert ha flaks på Elixia, men skuffelsen bør ikke være knusende om hellet skulle utebli. Bevissthet og åpne øyne bidrar mer til kunnskap og trygghet enn utestemme og hobby-dømming. Seksuell utnytting, rusproblematikk og arbeidsforhold er temaer som fortjener kontinuerlig oppmerksomhet i samfunnet som helhet, og i så måte er kanskje denne debatten verdifull,  for både den av- og påkledde mannen og damen i gata. 

 

 

 

Real knowledge is to know the extent of one's ignorance.
Confucius

Redaktør -