På den tiden var det ikke så mange som reise på sydenturer. Nei, de reiste på landet, og ikke minst til Lauvås der det er mange hytter. Og de fleste av disse var i bruk hele sommeren, der familiene koste seg, badet, plukket bær og gikk turer.
Mange tok turen til butikken for å se og nyte duften av en god, gammeldags landhandel, som hadde mange forskjellige varesorter i hyller og hengende i taket. Det være seg enten spiker, maling, tresko eller den store sildetønnen som sto borte ved veggen, full av spekesild. Vindusglass hadde vi også, og skar dette til ønsket størrelse for kundene. Her var også hele tønner med linolje og terpentin. Far var i tillegg veldig flink til å blande maling. Han hadde flere skuffer med malingspulver av forskjellige kulører, som han blandet sammen til den kuløren kunden ønsket. Vi som skulle betjene alt dette, fikk det derfor veldig travelt.
Jeg startet dagen kl. 05.45, og kjørte inn til Stavanger med lastebilen for å hente melk, brød og andre ting som skulle inn til butikken. Den gangen var melken på glassflasker, og det gikk tolv flasker i en kasse. Først var det oppom Frue Meieri i Storgaten for å tømme bilen for kasser med tomflasker, for så å laste opp tjue-tretti kasser melk. Så var det nedom på torget, der jeg kjøpte friske grønnsaker fra torghandleren. Derifra kjørte jeg videre innom de forskjellige grossistene for å hente bestilte varer, og som siste stopp var det innom baker Fredriksen i Normandsgaten for å hente brødkassene. De såkalte landhandlerkassene, som rommet førti-femti brød, og var dertil tunge å løfte. Når jeg så kom tilbake til butikken i 10-tiden, var der alltid kommet en del folk som skulle handle, og ikke minst prate med venner og kjente. På fjellknausene på andre siden av butikken, var liksom samlingsplassen hvor de satt i solen og ventet.
Betjeningen i butikken var vanligvis en sju-åtte personer. De skulle pakke varer, veie poteter, fylle parafinkanner som var innlevert dagen før, og som skulle med varebilen til Vier og Breivik når den kjørte. Men de fleste skulle selvfølgelig ekspedere i butikken. Det var flere skoleungdommer som hadde sin sommerjobb på Lauvås landhandel hver sommer.
Ut på ettermiddagen startet så vareruten til Vier og Breivik, der vi som regel var to personer med på bilen. Vi hadde bygget hus med hyller bak på lasteplanet. Far satt bak og ekspederte, og jeg kjørte og gikk til hånde inn i mellom. Når vi så kom tilbake til butikken, var det som regel et eller annet som manglet eller var glemt, så da måtte jeg kjøre inn igjen med dette.
Parafin gikk det meget av, likeså småhugget ved til å fyre i ovnen med. Det var min jobb å hugge ved, pakke det i sekker og sende det med vareruten. Det var mange den gangen som verken hadde strøm eller vann i hyttene, så da fyrte de i ovnen og kokte på vedkomfyr, eller som de fleste: kokte på primus.
Inn i mellom alt dette, var det mange som bygde og arbeidet på hyttene, og som skulle ha sand og sement. Så dagene ble lange før vi stengte butikken. Og det var heller ikke så uvanlig den gangen at folk kom bakveien, som vi sa, om de hadde glemt noe og ville kjøpe det de manglet. Det vanlige var sigaretter og tobakk, og dette hadde vi tatt opp litt av på kjøkkenet, slik at vi slapp å gå ned på butikken for å finne det. De fleste sa: ”Vi glemte å kjøpe” når de kom bakveien.
Vi solgte også bensin på butikken. På andre siden av veien sto en av de gamle håndpumpene med fem liters måleglass på en stolpe, og var koblet til en bensintønne. Bensinen kom på 250 liters fat (tønner), og jeg husker prisen som da var 48 øre literen. Bensin og parafin hentet vi selv på Norske Shell i Kalhammeren den gangen
Redaktør -