Fra Afrika til Riska til Klepp

Som ganske liten hadde Andreas Haarr en drøm om å bli misjonær og møte ville dyr i Afrika. Det endte opp med seks rike år i Brasil. Men alt han møtte av ville dyr var en liten stålorm. Etter åtte år som sokneprest på Riska, trives han nå godt i sin nye prestegjerning i Klepp. Men han mener at Klepp bør ha en ny kirke klar innen ti år.

- Dagens kirke ble bygget for et sokn med 900 mennesker, og i dag er vi vel i hvert fall sju tusen, og det vokser stadig, sier Haarr engasjert.

- Vi har jo ikke lokaler til verken konfirmasjonsarbeid eller barnearbeid.

- Hva må til for at det skal bygges en ny kirke?

- Vi holder på med saken. Først må vi få på plass en tomt, det må inn i de kommunale planene.

- Ønsker kommunen en ny kirke?

- Jeg tror nok de ser behovet, men jeg tror kommunen vil gjøre seg ferdig med å betale ned Frøyland-Orstad kirken før de begynner å tenke på ny kirke her i Klepp. En ny kirke bør stå klar om ti år, sier Haarr bestemt.

Med bakgrunn som sokneprest i en ny og moderne kirke på Riska vet Haarr hva moderne fasiliteter har å si for arbeidet i en menighet.

- Ny kirke er som natt og dag, og det gir enorme ringvirkninger for alt arbeidet i menigheten. Det er god plass til alt det som skal foregå i en kirke, og om det kommer inn noen barnevogner og en rullestol så oppleves det ikke som fullt.

Haarr trekker fram et nabosokn som eksempel:

- Før de bygde ny kirke på Nærbø så hadde de det samme problemet som her. Den nye kirken der har skapt en ny giv i alt arbeidet der ute. Jeg tror ikke noen på Nærbø i dag kan tenke seg at de kunne levd med kun den gamle, sier Haarr, og legger til at det var en lang prosess som gikk forut for kirkereisningen.

 

Misjonsmarken

Helt siden barndommen har femtitreåringen fra Vigrestad hatt lyst å bli prest eller misjonær. I bedehuset var det mye snakk om misjon, og det fenget unge Haarr. Aller helst ville han dra til Afrika og møte ville dyr. Haarr var ferdig utdannet prest i 1981, og da bar det ikke til Afrika, men strake veien til Brasil.

- Det var ikke så mange ville dyr der. Det eneste jeg støtte på var en stålorm, sier Haarr og ler.

- Forresten, jeg så også en sånn stor edderkopp med masse hår…, en sånn…

- Tarantella?

- Nettopp.

- Hvordan grep du fatt i oppgaven som misjonær?

- Først måtte vi lære språket. Vi hadde fire måneders språkkurs, og så var det rett ut i menigheten og begynne å snakke. Det var en utfordring. Vi kom til en menighet som måtte ta til takke med det lille jeg kunne av språket, så det var nok litt ”begredelig” i starten, tror Haarr.

- Men de var fantastisk ”jille”. De var svært gjestfrie og tok godt mot oss. Hvis vi hadde tatt imot alle utlendinger på samme måten så hadde det vært ”minsteføre”, sier Haarr.

- Det var veldig spennende å lære en annen kultur å kjenne. Vi bodde der i seks år, og fikk mange venner. Du ser liksom at Norge ikke er verdens navle. De fleste vi møtte hadde ikke en gang hørt om Norge, og visste langt mindre hvor det var.

- Har dere fortsatt kontakt med folk der nede?

- Litt sånn sporadisk på e-post.

- Sitter språket ennå?

- Tja, litt. Vi bruker det for lite, så vi mister nok litt ordforråd. Men jeg skal nok kunne gjøre meg forstått.

 

Hjem igjen

Etter seks år i Brasil, kom Haarr tilbake til Klepp. Som kateket fra 1991-1995 hadde han hovedansvaret for arbeidet med konfirmantene. Deretter ble han sokneprest i Høle og Riska. Der var han i åtte år. Så bar det atter en gang tilbake til Klepp.

- Hvordan var det å komme tilbake til Klepp igjen?
- Det var flott og takknemlig, de ville faktisk har meg her. Det var en tillitserklæring.

- Hvordan er arbeidet som prest?

- Det er veldig variert. Nesten ingen uke er like. Gudstjenesten på søndagen er jo veldig sentral, og så er det samtaler med folk, alt fra dåp til vigsel til gravferd. Og så er det andre typer møter, sokneråd, husbesøk, besøk på institusjoner, på gamlehjem. Det er veldig variert og fritt. Det er selvsagt ting du må gjøre, men utenom det så kan du i stor grad forme gjerningen selv, sier Haarr.

- Hva synes du er mest givende med jobben?

- Det å forkynne. Jeg liker å snakke til folk, og ikke minst med folk. Møtet med den enkelte er alltid spennende.

 

Tro er noe sosialt

I likhet med mange andre ser også Haarr tendenser til stadig mer egoisme i samfunnet. Han er i tillegg redd for at den allmenne kunnskapen om kristendommen er i ferd med å bli svekket.

- Vi har alle muligheter, vi er rike, men har fortsatt stadig mindre tid for andre. Vi har nok blitt mer selvopptatt. Jeg tror også at den allmenne kunnskapen om kristendommen kan være i ferd med å svekkes. Dessuten synes jeg det er en merkelig slags beklemthet rundt det å kalle seg kristen.

- Hvorfor er det sånn tror du?

- Jeg vet ikke, men vi har på en måte gjort det med tro om til en veldig privat sak som vi aldri skal snakke om, og vi skal ikke vise utad at vi er opptatt av det. Det er nesten som om vi må be om unnskyldning for at vi er kristne, sier Haarr litt oppgitt.

Han mener videre at disse tendensene kommer til uttrykk i de nye lærebøkene der begrepene for tidsregning, ”før Kristus” og ”etter Kristus”, er tatt bort og erstattet med såkalte verdinøytrale begreper.

- Dette føyer seg inn i en lang rekke av sånne misforståtte toleransepåfunn der vi skal slette ut den tradisjonen vi står i. Muslimene reagerer også på dette påfunnet. De er på mange måter mye mer frimodige. Er du muslim så er du muslim. Vi derimot ber nærmest om unnskyldning for at vi er kristne, sier Haarr bestemt.

- Skal du bli værende prest her i Klepp til du går av med pensjon?

- Hmmm…

Haarr må tenke seg litt om, før han konkluderer:

- Kona sier at hun ikke vil flytte. Og alle må jo bøye seg for høyere makter, sier han og ler så det synger i hele kyrkjelyden.

Redaktør -