Kjapp, kjappere, kjappest

De har det i beina, for ikke å snakke om i replikkene. Turgåerne fra Skipper Worse Ledaal er langt fra noen skilpadder.

- Hvor skal vi hen i dag?
- Nei, jeg vet ikke. Jeg bare møter opp!
De kvitrende damene vender seg forventningsfullt mot Leif Magne Knudsen, som beskjedent stotrer fram dagens mål.
- Madlasandnes- Tanangerbrua.
Han er eneste hane i flokken. Men man skal ikke uten videre kunne beskylde ham for å være spesielt jentegal av den grunn. Over jakkeryggen lyser alibiet blendende hvitt over mørkeblått – aktivitetsleder. Sammen med Merete Hviding har han ansvar for at alle turgåerne fra Skipper Worse Ledaal henger med gjennom den ukentlige spaserturen.

Bare en tier
I dag har 16 fritidskledde damer funnet veien til Ledaal. Fra gågruppen ble startet i fjor vår, har antallet spaserende seniorer økt fra tre til nærmere førti. Men som regel møter ikke alle opp hver eneste gang.
- Vi er jo i en alder hvor kroppen ikke alltid fungerer. Jeg pleier å si at jeg er godt fornøyd hvis halvparten møter hver gang, sier turleder Hviding med et bredt smil.
I samlet tropp vandrer damene av sted mot busstoppet i Madlaveien. For å få litt varierte turmål, er gjengen nemlig flittig brukere av de lokale bussrutene. Løypene i lokalmiljøet er allerede grundig gransket ut. Ja, Mosvannet har de bare på lur hvis det er ekstra glatt.
- Det koster jo bare en tier å ta bussen, smiler de blide vandrerne idet blankpolerte mynter fiskes opp av portemonéene.

Minne på netthinnen
For mange av dagens deltakere er Madlastranden et ubeskrevet blad. Noen har bodd i Stavanger mer eller mindre hele livet, men å utforske flere bydeler har de aldri før kommet på.
- Sist uke var vi på tur til Grødem og Vistehålå. Det var en nydelig tur med strålende vær. Det var så vakkert at vi sa til oss selv at vi måtte legge minnene på netthinnen før vi gikk hjem. Dagen etter tok jeg med meg noen venner for å gå den samme turen, sukker Elisabeth Tunge fra bussetet ved vinduet.
I dag ser mørke skyer ut til å true idyllen. Men damene fra Ledaal er ikke redde for litt vann.
- Vi er jo vokst opp under krigen, da vi hadde klær og sko av papir, så vi vet at vi ikke går i oppløsning med det første, humrer et par gråhårede seg imellom.

Akkurat som en barnehage
Bussen slynger seg rundt siste stopp, og følget på 17 strener ut i høstlufta. Aktivitetsleder Knudsen vil legge seg i tet, men blir raskt innhentet av gruppas aller sprekeste, som foretrekker å ligge noen lengder foran de andre. Fru Hviding traver lett fram og tilbake i rekkene mens hun teller hoder. Jo da, alle er med. Det er best å være på den sikre siden. Sist var det nemlig en som glemte å gå av bussen på rett stopp. Det ble ikke rare turen på henne.
- Vi er nesten som en barnehage på tur, humrer Hviding.
- Ja, kanskje vi skulle hatt et langt tau som alle kunne holde i, foreslår en dame i spøkefull tone.
- Nei, der går grensen! kvitterer hodetelleren.
Det får holde at aktivitetsleder Knudsen er utstyrt med dommerfløyte rundt halsen. Ett langt signal, og flokken samler seg rundt sin hane. Da er det tid for litt historiske smådrypp langs turløypa.
- Han er et vandrende leksikon, forklarer Hviding.

Får du gangsperr?
Følget kommer etter en liten stund til dagens retrettmulighet. Det blir alltid lagt inn en mulighet for avkortning underveis. Men dagens gjeng er litt for stolte og alt for spreke til å benytte seg av den. Snart skimtes Tanangerbrua i det fjerne. Undertegnede, som for anledningen har fått tilnavnet ”tidenes yngste pensjonist”, må spørre om følget virkelig har tenkt seg helt bort dit.
- Ja, er vi ikke flinke? smiler Merete Hviding.
- Får du gangsperr, kanskje? knegger turdeltaker Inger Lise Oftedal Jacobsen mens hun høy i permanenten skritter hastig forbi.

Enslige sammen
Følget bølger raskt av gårde langs vannkanten mens de rotter seg sammen to og tre. De deler siste nytt om barn, barnebarn og de aller yndigste oldebarn. Mimrer sammen om den vidunderlige turen i sist uke mens taktfaste stavtak dundrer i bakken.
- De fleste av oss som er med på disse turene, er enslige. Derfor er det så kjekt å ha noen å gå sammen med, mener Elisabeth Tunge.
- Flere av turgåerne har begynt å finne på ting sammen også utenom den faste onsdagssamlingen. Det er mange som har funnet hverandre her, sier turleder Hviding.
Tanangerbrua reiser seg opp foran oss. Målet er nådd. Sjefshane Knudsen finner hvileløst tilbake til teten for å lede an til busstoppet. Akkurat idet han er på plass, svinger den store, grønne skyssen hjem opp til veikanten. Troppfører Hviding tar beina fatt.
- Kom igjen jenter!

Kaffe til slutt
Glade og fornøyde over at bussjåføren ikke ville ha mer enn en tier denne veien også, tripper jentene fornøyd ut av bussen med retning Skipper Worse. Nå venter dagens høydepunkt. Nytrukket kaffe og vafler med syltetøy. Her skal det gafles inn med den reneste samvittighet.
- Det er to øyeblikk i livet hvor jeg føler meg virkelig tilfreds. Det ene er når jeg tar et ferskt brød ut av ovnen, det andre er når jeg kommer hjem fra en tur som denne, betror Elisabeth Tunge sine turvenninner, som nikker ivrig tilbake.
- Skål for de glade vandrerne fra Skipper Worse!

fakta:

For de aktive
På Skipper Worse Ledaal finnes flere tilbud til dem som ønsker å holde seg i form.
• Sykkelgruppe på mandag
• Turgruppe på onsdag
• Trimgruppe innendørs på fredag

Redaktør -