Arkeolog Jens Fleming Krøger og Mari Anne Hall fra Lura historielag leter etter fornminner i fantahålå på Lurahammeren.
Fantahålå på Lurahammaren er for mange en vel bevart hemmelighet. Fanter bodde der bare for en mannsalder siden, men Mari Anne Hall har ofte lurt på om det kan ha bodd folk i den for enda lengre siden. Luraposten ble med da hun og en arkeolog dro på oppdagelsesferd 16. november.
- Hulen er ikke registrert noen plasser. Det har jo vært så mye oppmerksomhet omkring fantahålå i Ryfylke. Skulle ønske hulen her på Lura ble litt bedre kjent, sier Mari Anne Hall, formann i Lura historielag.
Det er hun som har tatt initiativet til utgravningen og sørger for at hulen nå blir kartlagt.
Mens vi venter på at arkeologen skal dukke opp forteller hun om fantene som pleide å bo i hulen.
- De gamle har sett fantene. De pleide å overnatte i hulen på vei til byen. Strekningen heter Luramilå. Det er Jonas Nygård som eier området. Han har fortalt meg mye om fantene. Han har også sett hestene deres tjoret fast utenfor hulen, sier Hall.
På grunn av utbygging og jernbanelinje er hulen vanskelig å komme til, men med godt fottøy og litt klatring har Hall vært der flere ganger.
Med spade og spann
Arkeologen kommer. Han har gravd i jorda før og er kledt for oppdraget. Med rød kjeledress, spade og spann i hånda ser han ut som at han er klar for sandkassen på lekeplassen.
- Den eneste måten å finne ut om det har bodd folk der er jo å grave litt. Det kan vise seg å være et fornminne, sier Jens Fleming Krøger fra Rogaland fylkeskommune mens vi vandrer mot målet.
Entusiasmen stiger jo nærmere vi kommer. Ned ved ungdomskolen. Under gjerdet ved togskinnene. Alle tre har ørene på stilk etter et eventuelt tog. Lite populært om vi blir sett vandrende langs togskinnene. Så begynner klatringen oppover mot hulen. Skråningen er så bratt at vi må holde oss fast i trær og gjerder for å klare å karre oss oppover.
Hulen trer frem
Andpusten og møkkete når vi toppen. Målet for turen er nådd og hulen gaper mot oss. Den er ikke stor. ”Hulen ligger omtrent åtte meter over havet og er ca. to meter høy og tre meter dyp”, skriver Krøger i notisblokken sin.
- Dette er ikke noen lett tilgjengelig plass, men landskapet var annerledes før, så jeg vil tro det er sannsynlighet for at det kan ha bodd folk her i forhistorisk tid, sier arkeologen.
For at hulen kan kalles et kulturminne og bli fredet må vi på denne dagen finne spor fra før 1537. Finner han ikke noe på denne turen, vil det ikke bli gjort flere utgravinger.
Utsikten over Gandsfjorden er utrolig. Krøger tegner en prikk på kartet. Nå er hulen registrert. Hall smiler fornøyd.
Prøvestikk
Det begynner å regne og vi søker ly inne i hulen.
Arkeologen finner fram graveutstyret og gjør det som på fagspråket kalles et prøvestikk. Krøger graver et hull på cirka 40 centimeter i diameter. Nøye går han gjennom jordmassen mens Mari Anne Hall følger spent med.
- Jeg føler meg som et lite barn i sandkassen nå, flirer Krøger det han sitter på baken og fingrer i mollen.
- Det er ganske spennende. Vi finner noe 20 prosent av gangene. Typiske funn kan være kjeramikkbiter og flint, sier Krøger.
Men etter at han er ferdig med prøvestikket må han beklageligvis fortelle Hall at han ikke har funnet et eneste spor fra steinaldertiden.
- Men det kan jo være en attraksjon i seg selv at det har bodd fanter i hulen, sier Krøger til Hall på hjemveien. Det er hun enig i.
Redaktør -