Rogaland er et foregangsfylke når det gjelder blodtapping i distriktene. Røde Kors har vært sentrale i arbeidet helt siden begynnelsen i 1978.
Rogaland var et av fylkene som ble plukket ut til prøveområde med ambulerende blodtapping i 1978. Tiltaket ble tiljublet både av Sentralsykehuset, Rogaland fylke, og Røde Kors. En sterk pådriver i arbeidet var Lloyd Eikeland, som så blodforsyningen som et spesielt Røde Kors-oppdrag.
Etter planlegging, rekruttering av personell og innkjøp av utstyr, kom tappingen i gang i 1979. Første året ble det solgt plasma for 74 000 kroner til Sentralssykehuset. Blodet ble transportert til SiR med Røde Kors sine biler og eget mannskap. Fra nyttår 1980 var Jæren-prosjektet i full virksomhet og ordinær drift. Tappingen ble først satt i gang på Bryne, senere Nærbø, og til slutt Kverneland. Faglig ansvar og tilsyn lå på overlege Peder Østgård. Han var sentral i prosjektet helt til han sluttet i 1995.
Skudesnes
I 1980 gjorde en de første forsøkene på tapping også i Skudesnes og Kopervik. Dette ble aldri noen suksess. Behovet og beredskapen ble i stor grad dekket fra Jæren. I tillegg var det vanskelig å få til en hensiktsmessig og rasjonell transport fra nordfylket. Prøveprosjektet ble første gang lagt ned i 1983. I 1984 forsøkte man på nytt. Denne gangen gikk det noe bedre, men tross ivrige medarbeidere, så ble denne virksomheten nedlagt for godt i 1988.
Bidrag
I 1983 hadde prosjektet etablert seg skikkelig. Man hadde fått 32 blodtappere og andre på lønningslista i Røde Kors. 21 prosent av blodforbruket ved SiR ble hentet fra Jæren. I 1985 hadde dette steget til 25 prosent. Mang givere var flittige, og i 1984 hadde hele hundre gitt mer enn 15 ganger. De fortjente dermed sitt bronsemerke.
HIV
På begynnelsen av 80-tallet og utover ble frykten for at en skulle tappe HIV-smittet blod stadig økende. Dette førte til større iherdighet i blodtappingen på Jæren. En regnet med at smitterisikoen måtte være mindre på bondelandet enn i byen. At blodbankene etter hvert måtte få tilfeller med HIV-smitte ble regnet som uunngåelig. I august 1983 ble første smittede blod gitt til en kvinne i forbindelse med en ortopedisk operasjon. Hun overførte dette videre til sin mann. Dette ble først oppdaget i 1987 da ektemannen fikk påvist HIV ved en undersøkelse hos bedriftshelsetjenesten. I den etterfølgende erstatningsrettsaken ble alle offentlige instanser frifunnet. For å kompensere dette noe, fikk ekteparets to barn 500.000 fra fylkesutvalget. I tillegg fikk de like mye fra staten. Overlege Peder Østgård var svært glad over dette politiske vedtaket.
Stabilt
I januar 1995 ble et forsinket 15-årsjubileum feiret. Peder Østgård trakk seg som konsultativ medlem i transfusjonsutvalget. Tor Hervig hadde allerede overtatt Østgårds øvrige posisjoner. Han understreket at prosjektet måtte fortsette. Fra våren 1995 gikk tappetjenesten inn i en vanskelig periode. Det ble vanskelig å holde og rekruttere fagfolk til tappearbeidet, og mange av de friville ville trappe ned. Nytt personale ble lært opp, og frivillige medarbeidere ble stimulert gjennom fagmøter på sykehuset. I tillegg ble også utstyret oppgradert. I 1997 ble bioingeniør Randi Listøl Thu ansatt for å være faglig leder for tappepersonalet på Jæren. Denne felles innsatsen ga resultater. Tappetjenesten fungerer igjen stabilt, og er en viktig faktor for å dekke Universitetssykehusets behov for blodprodukter. Siste grein på blodgiverstammen er Egersund, der de nå tapper en gang i uken.
Redaktør -