Lærte meg folkeskikk i Røde Kors

Torstein Scheflo (43) ble frivillig i Røde Kors for å lære seg folkeskikk. Etter 20 år som narkoman i rusmiljøet i Oslo, hadde jeg virkelig behov for å utvikle min sosiale kompetanse.

En kan ha mange motiver for å melde seg som frivillig i en humanistisk hjelpeorganisasjon. Torstein var midt i rusbehandlingen da han banket på døra til Røde Kors i Haugesund. Han hadde sett et oppslag om at Røde Kors arrangerte førstehjelpskurs for nye medlemmer.

- Når du befinner deg i en subkultur fra du er barn til en mann i begynnelsen av 30-årene, har du virkelig behov for å integreres tilbake i samfunnet. For meg ble Røde Kors et sted der jeg fikk trening i sosial samhandling med andre mennesker og mulighet til å bygge nye mellommenneskelige relasjoner.

 

Livredd

Han husker godt han stresset de første kurskveldene. Her satt han som deltaker på førstehjelpskurs til Røde Kors. Han selv nykter. Alle rundt han rusfri. Hva skulle han prate med de andre om? Skulle han fortelle om bakgrunnen sin? Hvilke reaksjoner ville han få?

- For å si det mildt: Jeg var livredd, men likevel innstilt på at dette skulle jeg mestre. For en ting hadde jeg lært meg: For å klare å forbli rusfri, måtte jeg omgås rusfrie mennesker. Jeg måtte øke min sosiale kapital. Med det mener jeg å knytte kontakter med nye folk. Vise dem at jeg fungerer sosialt. Vise dem at jeg duger. Og det har vært helt nødvendig for meg å være åpen om bakgrunnen min – ikke skjule noe, unngå å legge grobunn for rykter og baksnakkelser.

 

Meningsfylte aktiviteter

Torstein klarte å overbevise både de i Haugesund Røde Kors og andre samarbeidspartnere om at han var en ressursrik person med stort potensial. Han var virkelig en person å stole på – en som var interessert i å skape seg et nytt liv. Og han ble etter hvert en frivillig i Røde Kors med mange jern i ilden. Han ble en sentral person i hjelpekorpset med mange viktige ansvarsområder. Han var med som leder under flere barneleirer, og han var også med som leder på flere ferieturer for fysisk og psykisk utviklingshemmede til feriesenteret Casas Heddy. Han har ikke minst brukt flere julekvelder på å arrangere jul for eldre og enslige i Haugesund.

For det var ingen selvfølge at Torstein skulle klare å gi noe til andre. Som rusfri etter 20 års misbruk, skulle en tro han hadde nok med seg selv. Men det å ha noe meningsfylt å ta seg til, var det ”kicket” Torstein trengte for å holde seg oppreist og borte fra rusen. Torstein er takknemlig for at han fikk tillit og sjanse til å kunne være nyttig for andre.

 

Integreres tilbake

5. oktober var det 11 år siden han sist ruset seg på illegale stoffer. Men han kaller seg ennå en narkoman, fordi han mener selv han alltid kommer til å være en person som er svak for dette stoffet. Han har kjent hva kjemikaliene kan utrette på godt og vondt.

- Det har vært en hard kamp å vende tilbake til samfunnet etter 20 år som rusmisbruker i Oslos harde gatemiljø. Samfunnet svikter den narkomane gang på gang fordi ettervernet ikke fungerer. Sofie og Helene ved overdoseteamet i Oslo sa til meg at dette ville jeg klare på egenhånd. De ordene har jeg tatt med meg. Det ettervernet jeg har hatt – har jeg sørget for selv.

 

Lærer ungdom å velge riktig

ADHD. Hyperaktiv. Spenningssøkende. Torstein hadde flere symptomer på at han kunne komme skeivt ut i samfunnet.

- Jeg ble fôret med ritalintabletter fra jeg var seks år, men foreldrene og lærerne mine fikk aldri veiledning i hvordan de skulle møte den hyperaktive atferden min. I tredje klasse ble jeg kastet ut av skolesystemet. En stund var jeg elev på en skole for psykisk utviklingshemmede. Som ungdom ble jeg kastet ut hjemmefra. I dag håper og tror jeg at flere offentlige systemer hadde fanget meg opp, men slik var det ikke på den tiden jeg vokste opp.

 

”En helt vanlig familie”

Torstein vokste opp i bydelen Romsås like utenfor Oslo. Familien hadde fire barn, og Torstein var nummer tre i søskenflokken.

- En helt vanlig familie i de fleste sine øyne. Faren min hadde en prestisjefylt jobb ved hoffet og vi bodde i et greit strøk.

Som ritalinbruker ble Torstein attraktiv i rusmiljøet. Vel 12 år gammel ble han underleverandør for de store narkotikaselgerne. Han fikk fem kroner for hver ritalintablett. Likevel var han nok mest fornøyd med å ha fått betydning og status i et miljø – at han var blitt viktig for andre. 13 år gammel deltok han på sitt første væpnede ran.

- Ikke uventet ble jeg selv kastet inn i narkotikahelvetet og drev et aktivt rusmisbruk fra jeg var 12 til jeg var 32 år. 20 år på gata i Oslo har gitt meg minner og psykiske påkjenninger jeg mer enn alt ville vært foruten. Samtidig har jeg bestemt meg for å bruke erfaringene mine til å lære andre hva et slikt liv innebærer og hvilke konsekvenser det har. Jeg pleier å si det på det denne måten: Det er ikke alle som får leve to ulike liv. Jeg har levd ett liv preget av rus, frykt og kaos. De siste 11 årene av livet har jeg brukt på å vende tilbake til samfunnet .

 

Foredrag

Torstein holder jevnlig foredrag for ungdommer, frivillige organisasjoner og fagpersoner.

- Målet mitt er å bevisstgjøre ungdommene i hvilke valg de har. Å bruke narkotika blir til syvende og sist et valg, selv om det er svært mange grunner som gjør at en blir hektet. Svært mange ungdommer er spenningssøkende og trenger et ekstra kick. Det er heldigvis mange måter å få dette på. Om det er å drive aktivt arbeid i en frivillig organisasjon, på fotballbanen eller få utfordringer i klatreveggen.

Til de voksne er også Torstein klar i sin tale:

- Gi barna en trygg plattform. Gi dem aksept for den de er og prøv å forstå hvordan barnet har det. Denne ubetingede kjærligheten er helt avgjørende for at barnet skal føle seg trygt, akseptert og elsket.

Torstein har fremdeles ikke oppnådd å få kontakt med familien sin etter at han ble rusfri. Denne børen er stor, men han har ikke gitt opp håpet. Samtidig har Torstein forståelse for at kostnadene han har påført familien sin gjennom årene har vært store og belastende.

 

Fagbrev og skating

Han var aktiv i Røde Kors i åtte år. Etter at han fikk fagbrev som barne- og ungdomsarbeider har han trappet ned det frivillige arbeidet, men holder fremdeles kurs og foredrag for konfirmanter og ungdommer. Han arbeider i dag med psykisk utviklingshemmede i Haugesund kommune og tar i tillegg oppdrag som markør på frilansbasis. De faglige erfaringene fra Røde kors har uten tvil gjort han attraktiv overfor arbeidsgivere.

Torstein kom til haugesundsdistriktet for å få behandling ved rusinstitusjonen Veiviseren. Selv om sildabyen på langt nær er en friplass for dem som sliter med stoffproblem, har han funnet sin plass. Han er en kjent figur i gatebildet, ikke minst på grunn av skateboardet sitt. Å holde kroppen i form og drive med skating, ble sammen med det frivillige arbeidet i Røde Kors, det ”kicket” han trengte for å fylle livet med meningsfulle aktiviteter.

- Det viktigste er at jeg har funnet noe jeg trives å drive med – noe som virkelig interesserer meg. Det er dette som er så viktig for alle mennesker og spesielt ungdom. Finner en det som virkelig gir mening – blir all rus unødvendig.

Redaktør -