Per Olav Stange var i Thailand i etterkant av den store tsunamien Sør-Øst-Asia i 2004
Under den gigantiske flomkatastrofen var Karmøybuen Per Olav Stange i Pakistan for å bistå med sin kompetanse innen vannredning. Det ble en varm og fuktig opplevelse for den erfarne Røde-Kors`eren.
- Jeg fikk en forespørsel om å reise ned for å gi opplæring i bruken av noen gummibåter som Norges Røde Kors hadde gitt til Pakistansk Røde Halvmåne. Det var fire nye båter som ble sendt ned i forbindelse med den store flomkatastrofen, forklarer Stange.
- Her hjemme fikk vi høre at flommen hadde enorme dimensjoner. Var det overveldende?
- Ja, flommen var sånn cirka på størrelse med Storbritannia. Det var vann så langt øyet kunne se, i hvert fall i det området som jeg var i.
- Hvordan er situasjonen der nå?
- Nå har vannet begynt å trekke seg tilbake igjen. Problemet er at det har vært oversvømmelse så lenge at alt nå bare er leire og gjørme. Det er ingen god plass å komme tilbake til for de som måtte flykte fra flommen, sier Stange alvorlig.
Varmt
- Fortell hvordan du opplevde å komme ned dit.
- Jeg reiste ned alene. I Islamabad hadde jeg møte med generalsekretæren i Pakistans Røde Halvmåne. En av provinssekretærene var også til stede, og de bestemte hvor de ville sette inn disse ressursene. Så reiste jeg til distriktet Khairpur, rett ved av Sukkur-deminingen. Det var mye snakk om denne demningen, og om den ville briste. Heldigvis gjorde den ikke det. Der måtte jeg vente i tre dager på båtene, så jeg fikk mulighet til å gjøre meg kjent i området, og bli vant med varmen. Det var 42 grader pluss i skyggen, og det er varmt for en Karmøybu, sier Stange og ler godt.
Kroppsspråk
- Når båtene kom fram så begynte vi opplæringen blant de frivillige. Det var de fem som kunne svømme som fikk være med fra den lokale Røde Halvmåne-foreningen, sier Stange og humrer.
- Er det dårlige svømmeferdigheter i Pakistan?
- Det er faktisk ikke så mange som kan svømme, nei. Det er langt inne i innlandet. På landsbygda der det er rismarker, kanaler og demninger er det nok noen gutter som lærer å svømme, men jentene får ikke lov.
- Hvordan gikk opplæringen?
- Vi holdt på i tre dager, og gikk gjennom hvordan de skulle sette båtene sammen og bruke dem. Opplæringen var kjapp og praktisk, og det gikk stort sett på engelsk og kroppsspråk. Noen snakket godt engelsk, mens andre ikke forstod engelsk. Men så lange du kan kroppsspråk, så får du gjort det meste sier Stange, og ler godt igjen.
- Når vi var ferdige der, gikk turen videre til distriktet Larkana på andre siden av Induselven.
Der var det ti frivillige som fikk opplæring, sier Stange.
Lang erfaring
- Når begynte du i Røde Kors?
- Oi, det er lenge siden. Skal vi se. Det var nok sommeren 1989 da jeg begynte på førstehjelpskurs. Etterpå ble jeg med i Hjelpekorpset. Jeg var leder for distriktsrådet for Hjelpekorpset i Rogaland, og har vært operativ i en periode. Jeg sitter også som medlem i russursgruppen for vann i Norges Røde Kors, sier Stange, og ramser videre opp en rekke forskjellige verv.
- Har du vært på mange utenlandsoppdrag?
- Det kommer an på hva du mener med ”mange”, sier Stange, og tar oss med tilbake til midten av nittitallet:
- Første gang jeg var med Røde Kors Norge på utenlandsoppdrag var i 1996 da vi dro til Sarajevo. Norsk Røde Kors hadde donert femten ambulanser til det lokale Røde Kors der nede, og jeg var med å kjøre bilene ned, og så pusset vi opp en ambulanse- eller legevaktstasjonen. Vi ga også ambulansearbeiderne opplæring i det nye utstyret, minnes Stange.
Til Asia
I etterkant av den store tsunamien i Sør-Øst-Asia i 2004 ble det også behov for kompetansen til Stange.
- Jeg var fire ganger i Thailand og drev opplæring av lokalt Røde Kors-personell i utviklingen av en frivillig basert redningstjeneste. Vi hadde da et felles nordisk samarbeid med Thailandsk Røde Kors, sier Stange, og understreker samtidig at han var skånet for de verste inntrykkene fra katastrofen fordi hans innsats ble satt inn i etterkant av de dramatiske hendelsene.
- Ellers har jeg vært med på et lokalt prosjekt i Conztansa i Romania, og jeg har vært to ganger i Estland med Sogn og Fjordane Røde Kors.
- Det er liksom sjø og vann som er din greie. Har du lenge vært interessert i det våte element?
- Ja, jeg har drevet lenge med dykking, og også fått brukt den erfaringen i Røde Kors.
- Blir det tid til andre ting enn Røde Kors?
- Ja, si det? Hehe. Jeg har jo jobbet med data i tjue år, men for halvannet år siden skiftet jeg yrke. Nå driver jeg med elektronikk, reparasjon og installasjon av sambands- og alarmsystemer, avslutter den erfarne Røde Kors-mannen fra Karmøy.
Redaktør -