Gyldendal
Hva visste hjemmefronten om jødearrestasjonene?
Årets store bokbombe i Norge, er antageligvis Marte Michelets bok «Hva visste Hjemmefronten?». Allerede før boka kom ut skapte den store bølger i norsk offentlighet fordi Michelet trekker fram et gammelt sitat fra krigshelten Gunnar Sønsteby om jødeaksjonene i oktober og november 1942.
I en samtale med krigshelten, journalisten og forfatteren Ragnar Ulstein skal Sønsteby ha uttalt følgende – jeg siterer Michelets transkripsjon:
«Ulstein: - Vi hadde i 42 denne voldsomme jødeaksjonen.
Sønsteby: - Ja.
Ulstein: Eh, var du ... Eh, kom du bort i den?
Sønsteby (uten å nøle): - Ja, vi kom bort i dette tre måneder før det ble iverksatt, og da var det vår hundre prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge.
Ulstein: - Ja, hva bygde du det på?
Sønsteby: - Vi bygde det på uttalelsene vi fikk fra våre ... Vi hadde jo, etter hvert så hadde jeg fire mann i Statspolitiet.»
Her hevder den godeste Sønsteby at han tidlig på høsten/sensommeren 1942 var av den oppfatning at norske jøder ville bli arrestert på bakgrunn av informasjon han fikk fra sine kontakter i Statspolitiet, som for det meste gjennomførte jødearrestasjonene. Den som kjenner historien, vet også hva de fire kontaktmennene i Statspolitiet het – og de skal altså ha vært Sønstebys informanter for krigens kanskje mest skjendige hendelse som gjorde at så godt som samtlige jøder i Norge ble drept i Auschwitz-Birkenau.
Så alvorlig er denne uttalelsen, at den også preger bokens omslag. Hvis det Gunnar Sønsteby fortalte til Ragnar Ulstein er riktig, er det mer enn oppsiktsvekkende, foruroligende og inntil nå en nærmest «godt bevart hemmelighet».
Slik denne anmelder ser det, kan det godt hende at Sønsteby sa det som her kommer frem til Ulstein. Det kan godt hende at den godeste Gunnar fortalte, men les hva han sier ... «det var vår oppfatning ...». Han slo det altså ikke fast, selv om aksjonene slo til.
Jeg tror det er viktig å se dette utsagnet inn i en kontekst, og jeg tror ikke de fire kontaktene hans i Statspolitiet ante det minste om jødeaksjonene. Så åpen var ikke informasjonsstrømmen, og så lett «fløt» ikke informasjonen i Statspolitiets lokaler. Statspolitiets folk var for det aller meste ukvalifiserte karer som var satt til å gjøre en oppgave hvor de fikk en makt de ofte ikke forstod konsekvensene av. De fleste av dem hadde ingen politifaglig utdannelse – noen var bønder, en var legpredikant og noen ytterst få var politifolk. At disse guttene skulle sitte med høysensitiv informasjon om verdens gang og utvikling, er i mitt hode nærmest utenkelig.
Men det er nå likevel dette Marte Michelet hevder. Så får historikere og andre slåss om hva som er rett og galt. Michelet har skrevet en drivende bok om en meget vanskelig tid i Norge; en tid da norsk motstand verken hos Hjemmefronten eller andre hadde samlet seg til noe som helst. Å ta igjen i en krig krever organisasjon og etterretning. Det er ikke gjort i en håndvending.
Michelets bok bør likevel leses slik at den som leser kan danne seg sitt eget bilde av dette, og gjerne delta i diskusjonen. Det er det som fører enhver sak fremover.
Jørn-Kr. Jørgensen