Norsk haiku

Herner Sæverot

Herner Sæverot

Herner Sæverot er aktuell med boken «Dødspolstret liv». Han har skrevet 155 dikt i haiku-stilen, hvor hvert dikt består av tre verselinjer med nøyaktig 17 stavelser.

Som professor i pedagogikk har Sæverot blant annet forsket på danningsromaner og hvordan man kan lese skjønnlitteratur med pedagogiske briller. Siden har han publisert mange forskjellige sakprosatekster, men har også skrevet dikt og sangtekster. Til daglig jobber han som redaktør for tidsskriftet Nordic Studies in Education.

 

Sæverot lever imidlertid ikke bare i den abstrakte verden. Mannen har et øye for det konkrete og er spesielt glad i natur. Det er ikke tilfeldig at naturen er selve scenen i «Dødspolstret liv». 

– Jeg føler meg heldig som bor med familien i Morvik, omgitt av fjell, skog og hav. Målet er å få et daglig «naturbad», selv om det ikke alltid lykkes i en hektisk hverdag.

– Noen ganger bestemmer jeg meg for å slå leir og overnatte. Jeg liker å være tett på naturen, for at sansene virkelig skal få seg et dypdykk.

– Hva var det som fikk deg til å skrive dikt i haiku-sjangeren?

– Som tjueåring reiste jeg rundt i Asia. Her møtte jeg en japansk poet som introduserte meg for haikudikt. Denne sjangeren fascinerte meg voldsomt, særlig det at tre linjer så å si kan romme et helt univers.

– Jeg har skrevet mye haiku og andre dikt opp gjennom årene, men mest for min egen del. I de siste årene har jeg nesten ikke diktet i det hele tatt.

– Så tok diktningen en ny vending da min kjære bror gikk bort. Jeg begynte å dikte igjen og ble oppmuntret til å dele diktene mine med verden.

– Å dikte ble min polstring, min beskyttelse mot det mørke som slo inn på meg som følge av min brors bortgang.

– «Polstring» er et begrep du benytter for å beskrive boken. Hva har polstringen å si for handlingen og tematikken i diktene? 

– Med livet følger polstringer mot døden og det mørke som påvirker vår mentale helse. Det er kanskje ikke alltid vi finner fram til disse, men jeg tror vi mennesker, selv om det må innrømmes at noen er mer heldig stilt enn andre, har mer polstringer til rådighet enn vi kanskje aner. Vi finner polstringer i oss og rundt oss.  

– På det følelsesmessige planet kan familie, venner og kjærester støtte og beskytte oss i vanskelige tider. I et av diktene i boken hinter jeg til at fysiske ting som telt og ullpledd kan beskytte oss mot kulde. Andre dikt antyder at humor kan beskytte oss på det mentale planet.

 – Eller hva med å se farger der andre kanskje ikke ser dem, for eksempel i en skygge eller som følge av en skygge? Kan ikke det gi polstring mot det mørke som truer sinnet?      

trestammens skygge
farget en hvit bjørkesvermer
lysfiolett

– Hvem er så den tiltenkte leseren av denne boken? I forordet går det fram at «boken har flere lag og kan leses på ulike måter». Sånn sett tenker jeg at det bør være noe for enhver smak i boken. Dessuten er diktene stort sett eksistensielle og angår egentlig oss alle, ganske uavhengig av kjønn, alder eller hva enn det måtte være.

– Hvor mye er fiksjon, og hvor mye er hentet fra virkeligheten?

– Jeg henter mye inspirasjon fra virkeligheten til diktene mine. I sommer for eksempel, lå jeg på magen og leste en bok. Da jeg kikket ned i marken, fikk jeg øye på en husedderkopp som balanserte på sitt eget nett. Vinden slo inn på den lille edderkoppen som vaiet fram og tilbake mens den tappert beveget seg framover på sin tynne silketråd. 

– Slik vokste diktet om «linedanseren» fram. Det som faktisk skjedde, fikk meg til å tenke på en linedanser. Dermed ble virkelighet og fiksjon innforlivet med hverandre.

linedanseren
kjemper tappert mot vinden
en husedderkopp

– En særegenhet med boken, er at jeg har satt diktene inn i rammen av «en intrikat lyrisk fortelling», som det heter i forordet. Diktene kan leses enkeltvis, men det er også mulig å oppdage narrativ gjennom diktene. 

– Så er det dette med synestesi. Jeg har selv synestesi og sanser verden annerledes enn de aller fleste. For meg blir lyder til farger og former, mens farger kan høres. Flere av diktene i boken viser til synestesi-erfaringer.   

på åsryggens topp
en dag med ulende lyd
blek rødlig musikk

– Har du flere prosjekter på gang?

– Diktning, og skriving generelt, starter ikke med meg. Det er en prosess som starter utenfor meg selv, utenfor ego. Jeg dikter som en respons til noe som skjer, høyst uforutsett.

– Derfor får vi vente og se, om jeg blir inspirert til å skrive nye dikt. Det som er sikkert, er at diktning gir meg glede, samtidig som det ofte innebærer slit og anstrengelse.

Redaktør -