Denne loppa var nest raskest runde den smale banen.
Porschen står der i solen. Venter på tur. Det er snart tid for frikjøring. Jærbuens utsendte har ingen egen bil å kjøre med, men haiker med en av dagens mer eksklusive ekvipasjer. Ti minutter senere slites kroppen mellom gledene i adrenalinkicket, og kvalmende bilsyke.
Phil Mills er en mann å se opp til. En av Norges fremste idrettsutøvere er helt avhengig av at Mills gjør en god jobb. Bommer han, kan det medføre store skader på både Mills og hans arbeidsgiver, Petter Solberg. Mills er mannen som sitter til høyre for rallymesteren når Subaruen flyr gjennom de svenske skogene, eller pines på korsikanske småveier. I vanvittige hastigheter skal Solbergs partner lese kart. På go-cartbanen på Reve fikk jeg stor respekt for den jobben Mills gjør.
Venting
Jeg må bare innrømme det. Jeg er autofil. Biler og bilkjøring har alltid vært forbundet med spenning. Å besøke Trim-4-eldres treff på Reve gjøres med sann glede.
Jeg ankommer banen akkurat i det tidskjøringen begynner. Da er det kun tillatt med en bil på banen. Tiden tas på to runder med stående start. Totalt skal 43 biler gjennom øvelsen. Når det tar opp mot tre minutter per bil, går det fort et par timer å få avviklet tidskjøringen. Det er kjekt å se på, men å få sitte på er bare å glemme. Ingen vil ha 90 kilo daukjøtt ekstra å slepe på. Ikke en gang pressekort, og løfter om store bilder i bladet, får folk til å endre seg. Isteden bruker jeg tiden til å studere bilene som stiller til start. De fleste er av eldre årsmodell, godt modifisert, både motor- og utseendemessig. Synes det er mye Ford som skal rundt, men får høre fra arrangørhold at det pleier være større oppslutning fra fordeierne i distriktet. Diskusjoner om dekk, felger, trimming og hestekrefter svirrer i luften. Kikker meg litt rundt, en rød Opel Ascona står rett bak en Porsche 911. Funderer et veldig kort sekund på hvilken bil jeg skal tigge lift med, før jeg tar en prat med Porscheeieren, Jan Erik. Blir lovet plass i passasjersetet når frikjøringen starter. Blir sugen på litt mat. Vil ha en pølse og litt brus mens jeg venter, men bua er gått tom for det meste. Tar en tur på parkeringsplassen. Her er en salig blanding, men svært mange BMW´er står parkert. Biler som burde være på banen. De er morsomme å kjøre, og bygd for å kjøres hardt. Det er merkelig at så få våger seg ut på banen, men de tar seg godt ut. Tar en rask tur til Klepp for å stille hungeren. Kyllingburger og pommes.
Grønn
Jeg angrer på kyllingburgeren. Har alltid blitt bilsyk ganske lett. Ikke blir det bedre av en fet, fritert kyllingburger, med pommes frittes, en time før jeg skal være porschepassasjer. Magen er uggen allerede før jeg setter meg ved siden av Jan Erik, som skal ratte det tyske presisjonsverktøyet rundt den trange Reve-banen.
På med hjelm før start. Det er trangt, både i bilen og hjelmen. Får en lett fobisk følelse av innestengthet. Glemmer denne fort når Jan Erik gir gass. Akselerasjonen er formidabel. Jeg trykkes inn i de skålede skinnsetene. Banen på Reve er ikke beregnet på så store biler. Svingene er krappe. Langsidene for korte. Jeg flyr som en vante frem og tilbake. Sidestøtten oppleves som ganske dårlig, og det glatte skinnet gjør ikke saken bedre. Finner dørhåndtaket. Klamrer meg til dette med høyre hånd, og forsøker å holde blikket på veien. Bak ryggen uler boxermotoren. Jager oss videre. Litt for mye gass, og rumpa vil ut. Jan Erik ratter mot, og henter lett sladden inn. I begynnelsen er det bare gøy. Vi tar fort igjen en Mercedes E-klasse, som mest av alt minner om en hvalross. Det tunge droget passer nok bedre på autobahn. Mercedeseieren slipper oss raskt forbi. Porschen og Jan Erik får vise hva de går for.
- Hva slags bil hadde du før denne? Jeg forsøker å holde en liten konversasjon i gang.
- En eldre Porsche, flirer Jan Erik, og legger til at han før det hadde en Mercedes SL, Pagodautgaven. Kjøpte Porschen fordi den var mer familievennlig.
- Den har jo bakseter i alle fall, konkluderer Jan Erik.
Vi flyr rundt banen, runde etter runde. Magen gjør seg stadig mer gjeldene. Hjelmen stopper tilførselen av frisk luft. Det er bare adrenalinet som holder bilsyken i sjakk. Det er jo gøy. Ønsker egentlig at jeg fikk kjøre selv. Da blir jeg ikke bilsyk, merkelig nok, uansett hvor mye det svinger. Det er vel noe med det å ha kontroll selv, vite hva som kommer.
Dekkene begynner å bli varme. Grepet dårligere.
- Vi tar et par runder til, så får vi gi oss, sier Jan Erik. Sladdene blir større, og det er helt klart dårligere grep. Farten gjennom svingene er ikke den samme, og Porschen glir gjennom svingene, lystrer ikke helt Jan Eriks kommandoer.
Endelig er det over. Av med hjelmen så fort som mulig. Mer ramler enn går ut av bilen. Takker for kjøreturen. Finner en stol, kjenner den friske jærvinden fylle lungene. Beina er som gelé, jeg er lett grønn i ansiktet, men flirer allikevel fra øre til øre. Tankene går til Phil Mills, og hans kollegaer. Kartleser må være verdens verste jobb. At han ikke blir bilsyk, er for meg et under. Men vet at neste gang jeg skal ut på banen, vil jeg selv sitte bak rattet. Nå gjelder det bare å finne noen som tør låne bort bilen til en fartssugen journalist.
Av Sjur O. Anda
Redaktør -