Med vann over hodet

Et ønske om å føle seg som en kvikk liten fisk i vannet. En forestilling om at dykking gir absolutt bevegelsesfrihet. Under overflaten var virkeligheten en helt annen.

- Føttene mine flyter bare opp, jeg kan ikke bevege meg! Jærbuens utsendte plasker ukontrollert på rygg i vannflaten. Det må være slik en strandet hval føler seg, tenker jeg ironisk, mens dykkerinstruktør Lillian Vold hjelper meg på rett kjøl.

Det er en solfylt ettermiddag i august. Jeg skal prøve å dykke for første gang i mitt liv. Båten, en 24 fots RIB er ankret opp ved en liten sandstrand i Sirevåg. Dykkerflagget er heiset for å signalisere til andre båtførere om å ferdes hensynsfullt i området. Instruktørene Lillian Vold og Brian Reiestad  fra Sirevåg dykkeklubb, har på forhånd gitt meg litt grunnleggende instruksjon, og skal ikke vike fra min side.

 

Dykket

Vi begynner trygt på grunt vann. For å unngå dogg i masken spytter vi i brillene og gnir det rundt. Skyller selvfølgelig med sjøvann før jeg tar de på hodet.

- Bøy deg ned og prøv hvordan det er å puste under vann, sier Vold.

Ingen sak. Neste skritt er å legge oss på bunnen. Ved hjelp av en ledning med to knapper tappes luften ut av drakten. Men å ligge vannrett på bunnen er lettere sagt en gjort. Bena flyter opp bak meg og jeg har meget liten kontroll. En klaustrofobisk følelse kommer over meg da det føles som om jeg ikke får nok oksygen. I tillegg tar masken inn vann. Må opp til overflaten. Fort!

- Grunnen til at det er tungt å puste, er at du lar bena flyte opp, forklarer Reiestad, før han strammer masken og vi dykker under til det ukjente igjen.

 

Vakkert

Da jeg etter hvert begynner å få noenlunde kontroll på meg selv, beveger vi oss mot dypere vann. En fantastisk verden utfolder seg for våre øyne. Tareskogen som danser i bølgene gjemmer skapninger jeg bare tidligere har sett på undervannsbilder på Internett. Nå er jeg her, midt blant fiskestimer og de vakreste sjøstjerner. Det føles uvirkelig.

Jeg ønsker av hele mitt hjerte at jeg kunne slippe å kjempe for å  kontrollere kroppen. Helst vil jeg bruke all min energi på å studere de nye omgivelsene. Instruktørene svømmer begge kloss inn til meg. Rett som det er kjenner jeg at bena mine blir hjulpet lengre ned, slik at det blir lettere svømme. Pusten går roligere og jeg kjenner meg tryggere.

Viktigheten med å utjevne trykket når man går dypere, var noe Reiestad presiserte under instruksjonen. Jeg kjenner det begynner å presse i ørene. Holder for nesa og presser til. ”Bob!” hører jeg, og alt kjennes med ett behageligere.

 

Saktegående

Lik langsomme, fredelige hvaler svømmer vi langs land. Det er fysisk umulig å gjøre kjappe bevegelser under vann, med 25 kilo utstyr på ryggen. Dykking er mer fysisk krevende enn jeg hadde ant. Jeg vet ikke hvorfor jeg så for meg å kunne leke som en delfin.

Sikten er ikke den beste i dag. Mye alger og grums fra sanden gjør at vi bare ser 5-6 meter framfor oss. I motsetning til instruktørene har jeg ingenting å sammenligne med, så utsikten er mer enn god nok for meg.

Den kvinnelige instruktøren kommer til meg med en flyndre i hånden. Den er rolig og spreller ikke i det hele tatt. Den blir nøye studert før den slippes på bakken. Og blir borte! Den fantastiske kamuflasjen fisken har i fargene sine, gjør at bare øynene vises. Noe slikt har jeg bare sett på Discovery Channel.

På ti meters dyp tar jeg valget; Denne magiske verdenen vil jeg virkelig utforske videre i fremtiden.

 

 Tekst: Hanne Buljo

Redaktør -