Thomas Stensland, Øyvind Svihus, Atle Opstad, Fred-Arne Vallestrand, Torbjørn Refsland, Gunnar Kråkø, Roger Kalvatn. Nederst fra venstre: Marte Fjellheim, Thomas Braut, Trond H. Høiland, Arne Morten Kristiansen
De ble til ved en tilfeldighet sommeren 2001. Etter litt for mye skrøyting i et festlig lag så fotballaget Kyllingstad Forever dagens lys.
- 8-2!
- Det der var hands! Det er fremdeles 8-1.
- Merkelig at du klarer å se det fra der du står.
- 9-1!
- Okei. Vi begynner på nytt. 0-0
- Du må si ifra når du tar bilde, så vi kan holde magene inne.
Det er mørkt, det er stjerneklart, og det er iskaldt. Ute på en flombelyst fotballbane på Klepp springer spillerne i et bedagelig tempo. Målene, som normalt pleier å stå på hver av banens to kortsider, er satt opp mot hverandre på hver sin langside. Dermed slipper man å springe så langt. Kyllingstadspillerne er fra 17 til 52 år, og består, ifølge dem selv, av tidligere storspillere i tvilsomme divisjoner.
- Nivået på spillerne er veldig variabelt, forteller eldstemann på laget Atle Opstad.
- Det er mer innsats her enn talent, kan man trygt si.
Trange drakter
Etter en snau times trening har kyllingene fått nok for denne gang. Hver tirsdag springer de etter ballen på Kunstgressbanen ved Kåsenhallen på Klepp. Om sommeren øker de frekvensen til to treningstimer per uke.
- De fleste spillerne sliter med en urealistisk tro på egne ferdigheter. Det er en del store egoer her, ler Atle Opstad.
Trond Høiland er enig.
- En god del av oss er best uten ball.
På 1970-tallet eksisterte det et bedriftsfotballag på Kyllingstad Plogfabrikk. De hadde flotte grønne drakter. Gjennom sin far fikk Trond Høiland fatt i disse draktene, og delte dem ut til lagkameratene sine. Derav navnet på laget; Kyllingstad Forever.
- Vi holder oppe minnet om den nå nedlagte Kyllingstad Plogfabrikk, selv om ingen av oss har jobba der, forteller Høiland.
- Jeg tror folk var mindre på den tida, mener Atle Opstad.
- Det er så vidt vi får på oss de draktene, forteller en annen kyllingspiller, Øivind ”Svimå” Svihus.
Årets minst velkledde
Kyllingstad spiller ikke i divisjonssystemet, men deltar på turneringer sammen med andre fotballag i samme klasse. Sist kom de på tredje plass i Klepp-turneringen.
- Vi røk ut ufortjent, hevder Svihus.
- Men så vant vi festen etterpå. Ja, ikke du da, Atle. Du måtte jo hjem og stedla.
Etter hver sesong blir Kyllingstad forevers interne kåringsliste offentliggjort på lagets hjemmeside.
- Det er et mål for alle å ikke komme på den lista, forteller Atle Opstad.
Det målet klarte ikke Gunnar ”Gøkki” Kråkø å nå i fjor. Han fikk den tvilsomme æren å bli kåret til Årets minst velkledde Kyllingstadspiller. (Også kaldt ”lokta hevd-prisen dette året).
- Det var en varm sommerdag at ”Gøkki” kom på treninga med de samme klærne han hadde brukt på de tre siste treningene på rad, forteller Atle.
- Du kan si det sånn, at det var ingen som ville gå inn i taklinger mot ham, ler Svihus.
- Han hadde stort rom å bevege seg på, hehe.
Heldigvis virker vaskemaskinen til Gøkki igjen, og han er ren og pen på kveldens trening. Uvisst om det var på grunn av en ødelagt vaskemaskin, så fikk han også æren av å bli kåra til Årets treningssløkkas i fjor.
- Jeg sleit litt med helsa, mumler han selv beskjedent.
- Eller motivasjonen, føyer Svihus kjekt til.
Keiko
En mye triveligere ære ble Atle Opstad til del. Han ble nemlig i fjor kåra til Årets bæibmagnet for andre året på rad.
- Det er vel på grunn av at alle de andre på laget er så stygge, humrer han selv.
Nå er det på sin plass å tilføye at det var Atle selv som utarbeider kåringslista begge de to årene han vant.
- Vi kaller han for Keiko. Det må du skrive, insisterer lagkameratene etter at den selverklærte casanovaen har gått.
Totalt har det vært innom opp mot 50 personer på Kyllingstads treninger siden starten i 2001. På det meste har hele 25 mann møtt opp på trening. På det minste har de kun vært fire.
- Vi er en værsvak stamme, innrømmer Øyvind Svihus.
- Jeg får vannkne hvis det regner.
Redaktør -