Jærbuens utsendte lot seg inspirere av Vegar Hoel i Monstertorsdag, og ga seg Borestranden i vold en vanlig torsdag i november. Engstelse for å fryse, blandet seg med håpet om å faktisk klare å stå på brettet.
Rune Lyes formaning om ikke å kave eller stritte i mot bølgens kraft ringer i hodet. Ikke så lett når Nordsjøen forsøker å trenge seg inn bak hetten, ned langs ryggen, inne i nesen. En kald sup, jeg må opp. Reiser meg, vannet når meg midt på låret. Brettet, et stor mini-malibu, ligger og duver lenger inne mot land. Nesten, nesten klarte jeg det. Var oppe i knestående, men da jeg skulle videre mistet jeg atter en gang balansen.
Vinden står hardt fra øst. Det er åtte grader i luften, og bare Gud og Rune Lye vet hvor kalt det er i vannet. Blir mer og mer skeptisk til hele foretaket jo nærmere Bore jeg kommer. I motsetning til Vegar Hoels rollefigur, Even, gjør jeg ikke dette for å imponere på det motsatte kjønn. Damer blir som kjent ikke imponert av det samme som mannlige kamerater. En ellers ganske vanlig forekommende misforståelse. Nei, det er snarere de vakre surfebildene, en dragning mot havet, og holdningen at det som ikke dreper meg, styrker meg, som gjør at jeg drar på meg en halvvåt, sur og kald våtdrakt.
– Den er godt desinfisert, sier instruktør Rune Lye fra Surfschool. Lett for ham å si, som hadde på seg drakten allerede da han kom. Heldigvis er jeg ikke alene. Gymlærerne fra Sola VGS planlegger aktiv bruk av surfing blant sine elver. De må selvfølgelig teste selv, før Solas unge og håpefulle utsettes for bølgenes krefter. Etter å ha slåss med våtdrakten et kvarters tid, får vi utdelt hvert vårt brett, akkurat litt for stort til å holde under armen på en behagelig måte. Likt andunger på vei mot Kongo går vi etter andefar Rune Lye, over sanddynene, ned mot stranden. Tross østvinden ser bølgene gigantiske ut.
– En til enogenhalv meter, sier Lye.
Tørrtrening
Før vi slipper ut i Nordsjøens vold, får vi først en sikkerhetsgjennomgang, og noen gode tekniske tips på veien.
– Dersom du havner under, så krøll deg sammen, slapp av og vent til du flyter opp. Da unngår du bølge nummer to, og bruker mye mindre oksygen. Dersom du er usikker på hvor brettet er, hold deg for hodet, formaner Lye, før han slipper brettet med kjølen ned. Et stygt hakk i sanden understreker alvoret i ordene. De tøffeste gymlærerne går ut, forbi der hvor bølgene bryter. Noen av dem har tydeligvis prøvd før. For en stakkars journalist, uten særlig god balanse, eller kondisjon, holder det godt å slite seg ut til brenningene. For det er tungt å gå med brettet under armen. Finner etter hvert ut at det lønner seg å skyve planken foran meg.
– Start før bølgen kommer, legg det oppå, padle det du er mann for. Når du kjenner at brettet akselererer av bølgens kraft, skal du opp. Det gjelder å være rask, Lyes råd går som et mantra. Opp på brettet går greit, selv om jeg velter de første gangene, litt ivrig. Padle går greit. Adrenalinet stiger når bølgene tar tak, løfter brettet, og gir det ekstra fart. Blir løftet opp. Styrer med tungen, får saltsmak i munnen. Stopper ved at kjølen tar i bunn. Gøy. Ut igjen. Teknikken for å få fart begynner å sitte. På tide å forsøke å komme seg opp å stå. Det ser så lett ut når Rune Lye glir forbi. Uanstrengt, elegant. Han var faktisk instruktør for noen av skuespillerne i Monstertorsdag.
På tryne
Tross iherdige forsøk, kommer jeg ikke høyere enn knestående. Får ikke med meg høyrefoten. En trøst er at flere av gymlærerne også sliter, selv om de tøffeste ser skikkelig kule ut, der de flyr på brettene sine. Men det skal vise seg at det ikke er så smart å være for kjepphøy. Noen bølger er kraftigere enn andre. Ikke monsterbølger, slik som filmen vil gi skinn av, men sandbølger. Dersom bølgen er mer brun enn blå, er den særlig sterk, og kan by på problem. En av de tøffeste representantene fra skoleverket havner midt i brenningen på en bølge full av sand. Går over ende, og slår hodet i bunnen. Svimler litt. Får hjelp av kollegaer med å komme i land. Ikke mer surfing på ham. Spørsmålet er snarere om han bør gå til legevakten eller ikke. Etter en stund blir han noe bedre, og reiser hjem. Selv begynner jeg å bli sliten, det er tungt å stadig gå mot bølgene, og de lykkelige øyeblikkene på turen inn er så alt for korte. Tar en pause. Åpner hetta, tar av hanskene. Det er varmt inne i drakten. Bestemmer meg for å gi meg mens leken er god. Lar bølger være bølger, setter meg og ser på den høye jærske himmelen. Vinden hvisker mellom dynene. Mitt magiske møte med bølgene får vente til våren, men da kommer jeg sterkt tilbake, det lover jeg, og da skal jeg opp å stå.
Av Sjur O. Anda
Redaktør -