Utenlandske idrettstrenere på Jæren
De har ulike idrettsbakgrunner og er involvert i forskjellige idretter på Jæren. Utenlandske trenere er med på å heve standarden på jærsk idrett.
Et idrettslandskap i endring – fra Skandinavia til Jæren
”Flest mulig, lengst mulig.” Slik lyder visjonen til norsk idrett, som fortsatt drives primært av frivillig innsats og dugnad. Det finnes imidlertid trenere som har høye mål og visjoner som de prøver å oppnå på Jæren. Det er Axel Eriksson, Cecilia Lundin, Thorir Hergeirsson, Jon Pall Palmason og Jussi Virtanen som er pådrivere for innebandy, håndball, fotball og hockey.
- Alle må ha mål i livet, og spesielt barn og unge som trenger å ha noe å strekke seg etter, sier Axel Eriksson. Han kommer fra Sverige og trener Lyes lovende gutter 14 og 16-lag i innebandy sammen med Jørgen Mikkelsen. Det skorter ikke på visjonene deres.
- Vi vil at 13-åringene skal ta hjem kongepokalen innen de er 18 år, og har derfor retningslinjer for hvordan spillerne skal oppføre seg. Vi har blant annet forbud mot brus og energidrikker, sier Eriksson, som førte den svenske innebandyklubben Falun fra 6. divisjon til eliteseriekvalifisering på seks sesonger. Han ledet også Avestads damelag fra 3. divisjon til toppen av 1. divisjon, og i 2010 hjalp han Lye opp til eliteserien.
Eriksson er imidlertid ikke den eneste svenske innebandytreneren på Jæren. Lye har nemlig også Cecilia Lundin, som er spillende hovedtrener for damelaget, sportslig leder for innebandygruppen og styremedlem i Rogaland Bandykrets. Høsten 2011 hadde hun bare fire a-spillere i troppen, og rekrutterte dermed flere fotballspillere som ikke hadde spilt innebandy før. Denne høsten har flere av disse blitt tatt ut på U19-landslagssamling.
- Visjonen min er at alle våre spillere skal bli gode og vise at de kan spille innebandy. Jeg vil også høyne sportens status og utvikle egne spillere – i stedet for å hente inn nye. Vi har bygget noe som begynner å bli bra, og har mange unge spillere som er motiverte, sier Lundin.
En annen idrettstrener som har markert seg innen håndball er Thorir Hergeirsson. Han har vært aktiv som spiller, trener og styremedlem siden han var 16 år, og vært kåret til verdens beste håndballtrener i tre strake sesonger. Tidligere oppdragsinnehavere inkluderer Fredensborg/Ski, Elverum herrer, Gjerpen kvinner og Nærbø herrer. Han har også trent ungdoms- og juniorlandslag jenter i syv år, samt vært i trenerteam med Marit Breivik på kvinnelandslaget i perioden 2001-2008. Han har tidligere trent Klepp G00, og har vunnet OL, VM og EM med landslaget - hvor han har vært hovedansvarlig siden 2009.
- Uansett om du hadde tittelen assistent, fysioterapeut eller hovedtrener, så gav Marit Breivik oss mye ansvar og mulighet til å påvirke hverdagen i stor grad. Jeg fikk dermed være med og bidra på forskjellige områder, og det var svært givende, sier Hergeirsson.
Ved årsskiftet kom en ny islending til Klepp for å overta toppserielaget, og han heter Jon Pall Palmason. Han har lært mest av å trene seksåringer, til tross for at han har trent seksåringer, tenåringer, ungdommer og senior på dame og herresiden i sju år.
- Seksåringene lærte meg å være tålmodig – for det var jeg ikke tidligere. Jeg lærte også hvordan jeg skulle snakke til spillere, sier Palmason, som har sørget for ny glød i Klepps toppserielag. De har allerede imponert med å slå flere topplag på hjemmebane i år.
- Jeg hørte at Klepp hadde vært i toppserien siden oppstarten, og forsto at de hadde slitt de siste årene. Jeg mener derimot at klubben har vært ganske god dersom de har holdt seg i toppserien siden starten, Mitt mål er å ta klubben til neste nivå, sier han.
For fem år siden hadde også Nærbø et ønske om å ta klubben et steg videre, og redningen kom gjennom Jussi Virtanen fra Finland. Han ble utplassert som hovedtrener og treneransvarlig i Nærbø Farmers i sesongen 2009/2010, og jobbet samtidig som skøyteinstruktør i barnehage og skole i nærområdet.
- Nærbø var hobbybasert da jeg kom til klubben, og de trengte retningslinjer for hvordan de kunne utvikle egne spillere og trenere. Mitt mål var å heve kvaliteten i klubben, og engasjere flere barn og foreldre i hockey. Jeg hjalp derfor trenerne å lage øvelser, utføre treninger og levere tilbakemeldinger til spillere og trenere, forteller han. I dag er Virtanen treneransvarlig i den finske ishockeyklubben Karstulan Kiva, og har troen på at jærsk idrett er i utvikling.
Store kontraster mellom Norge og utlandet
I dag er det allikevel fortsatt store kontraster mellom idrettstrenernes respektive hjemland og deres nåværende sysler på Jæren. Cecilia Lundin merket dette fort da hun kom til Norge.
- Forskjellene var større enn det jeg trodde de var. Jeg kom rett fra et svensk eliteserielag som hadde fullsatte tribuner, til en lokal eliteseriekamp som hadde omtrent 20 tilskuere. På min første trening var det bare seks spillere som møtte opp, og ingen trenere var til stede, sier hun.
Axel Eriksson opplevde også store forskjeller når han flyttet til Norge for å jobbe i oljen.
- Nivået var veldig lavt i forhold til Sverige og norske spillere har mye å gå på i forhold til teknikk, taktikk og holdninger. Norges landslag er et godt eksempel på dette, fordi de hiver vekk sultne 18-19-åringer og satser i stedet på gamle 40-åringer. Hvis du har tenkt å spre idretten så må du satse på de unge og bygge lag over tid, oppfordrer han.
Jussi Virtanen ser heldigvis at idretten har bedret seg siden har var her for første gang.
- Det var et stort gap i coaching mellom Jæren og Finland når jeg kom, men dette gapet har blitt redusert de siste årene. Folk som Tommy Knudsen, Ernst Falch, Joni Leander og Laura Rollins har gjort en kjempejobb med å bringe hockeyen fremover i distriktet. Kunnskapene blant trenerne blir derfor stadig bredere og bredere, sier Virtanen.
Stor befolkningsvekst
Lye og Klepp har de siste årene opplevd stor befolkningsvekst, og denne trenden ser ut til å fortsette. Kommunene har derfor intensjoner om å bygge og renovere flere barnehager og skoler. Norsk idrett havner imidlertid flere ganger på benken når det gjelder anleggsutvikling, noe som er sterk kontrast til land som Island og Sverige.
- Islandske klubber får gratis treningstider i hall takket være støtte fra kommunene. Kommunen skal bidra til samfunnsutvikling, og dette er deres bidrag, forteller Hergeirsson.
Kommunal støtte gjør det dermed mulig for mange barn og unge å utvikle seg.
- Fotballspillere i alderen 6-12 år får trene minst fire ganger i uken, pluss kamp. De skal også ha minst tusen ballberøringer i løpet av en treningsøkt, sier Palmason.
Cecilia Lundin mener at halltidsfordeling er en større utfordring i Norge enn i Sverige. Hun estimerer for eksempel at svensk ungdom trener ukentlig minst to-tre økter i full hall. Barn og unge i Norge må derimot ofte finne seg i å trene en gang i uken i mindre haller.
- Mange stopper opp utviklingen fordi vi har mindre haller og mindre halltid. Vi hadde for eksempel et herrelag som bare fikk trene to økter i hallen imens de var i eliteserien. Da klarer du ikke å holde følge med de andre som trener minst fem ganger i uken, sier Lundin.
Trenger mer halltid for å utvikle seg videre
Halltid er også en utfordring som Axel Eriksson opplever med sitt guttelag på Lye, som har ambisjoner om å vinne NM om noen år. For å realisere denne drømmen så har trenerne innført en rekke retningslinjer som skal bidra til at de oppnår sine mål.
- I Falun fokuserte vi mye på hvordan en idrettsutøver skal være, tenke og gjøre for å bli bedre. Dette vil vi videreføre til Lye, og de som eksempelvis kommer for sent på trening eller drikker brus får derfor ikke lov til å spille. De skal kun drikke vann - og ikke cola eller Red Bull. Vi hadde for eksempel tidligere en episode der en far gav sønnen sin cola under kamp. Da tok vi ham av banen, forteller Eriksson. Han mener at idretten må ta grep for å vokse.
- Du må legge ned mangfoldige timer for å heve sporten, og uten mer halltid så stoppes utviklingen fordi spillerne ikke kan utvikle seg lengre. Her har vi bygget noe bra med spillere som vil satse – men vi trenger mer halltid for å trene og utvikle dem. Hvis ikke må vi kanskje vurdere å endre visjon, sier Eriksson, som frykter at flere vil slutte hvis de ikke får stor bane.
- Spillerne har ingen problem med å spille på liten bane, så de trenger derfor nye utfordringer ved å spille på stor bane. De trenger nemlig blant annet å lære seg hva de skal gjøre, hvor de skal plassere seg og hvordan de skal spille, legger Eriksson til. Han ønsker seg en ny idrettshall på Lye, men har sine sterkeste tvil om at det kommer til å skje.
- Jeg tror ikke at det kommer i min tid som trener, i hvert fall, sukker han.
-Tiden er moden for et samarbeid
Debatten om anleggsbehov er også til stede i Klepp, der mange engasjerer seg i debatten om bygda skal ha ny idrettshall eller ny kirke. Thorir Hergeirsson har en klar mening om saken.
- Jeg mener at vi trenger ny idrettshall fremfor ny kirke om vi skal gjøre prioriteringer i årene som kommer. Hallkapasiteten er sprengt for lengst, og kommunen og skolene blir stadig større. Vi trenger derfor mer areal for å ta imot flere, og per i dag finnes det altfor lite areal til trening, sier Hergeirsson.
Thorir Hergeirsson mener også at det er for lite kroppsøving i skolen i dag.
- Kroppsøving i skolen har i senere år blitt redusert som fag. Det er ikke bare på Klepp dette skjer – dette er en nasjonal utfordring både når det gjelder kroppsøvingstimer og svømmeundervisning. Det bør etter min mening være en time med fysisk aktivitet hver dag på skolen. Barn beveger seg for lite og kan heller ikke svømme i dag, og det er derfor masse uro i klasserommene. Det bør etter min mening være en time med fysisk aktivitet hver dag, sier Hergeirsson. Han mener at tiden er inne for å se på nye løsninger.
- Jeg tror at tiden er moden for at kommune, skole og idrettslag ser på muligheten for et samarbeid. Kommunen kan skaffe hall, skolen booker tid og idrettslaget sørger for sportslig kompetanse og utstyr. Lærere fra skolen og trenere fra idrettslaget kunne dermed laget et opplegg som både tilfredsstiller læreplanen og sikrer kroppsøvingsaktivitet i en time hver dag. Da vil du se at klasserommet blir roligere, og samtidig har de minste allerede trent når de kommer hjem fra skolen. På denne måten frigis mye treningstid til ungdom etter klokka tre, sier Hergeirsson.
Må optimalisere bruk av spilleflater
Idretten trenger med andre ord flere haller for å imøtekomme fremtidig utvikling og vekst. Thorir Hergeirsson mener at klubbene bør optimalisere bruk av spilleflater i mellomtiden.
- Vi trenger flere haller og mer halltid, men det er en dårlig unnskyldning for at du ikke kan trene og utvikle deg. Du får for blant annet for lite involveringer dersom du bruker hele treningen til å spille på full bane med to mål. Du kan i stedet ha gutte- og jentetreninger hver for seg og sammen, og vi har allerede mange lag som trener sammen på Klepp. Noen får eksempelvis en tredjedelsbane til oppvarming, deretter en halvdel til vanlig trening og til slutt en hel bane til kamp mot et annet lag. Hallen kan også deles opp i fire mindre baner, eller så kan du kjøre teknikk på en side og fysisk på en annen side. Det blir en del overlapping, men det går, sier han. Hergeirsson mener også at idretter som håndball kan benytte andre steder.
- Det er mange tomme ballbinger som fint kan benyttes til å trene på kasting, pasninger, ballbeherskelse og parøvelser. Det finnes ingen grenser, sier han.
- Mange vet ikke hva innebandy er
En stor barriere til idrettens utvikling og vekst er derimot at mange trenere har begrenset kunnskap og kompetanse. Det opplever blant annet Cecilia Lundin for innebandyen på Lye.
- Innebandy er en veldig enkel sport, men det er lite kunnskap i Norge – og mange vet ikke hva innebandy er en gang. De som blir med starter derfor på null, sier Lundin. Hun opplever store kontraster i hvordan kunnskap om innebandy spres i Norge og Sverige.
- Når noen begynner på innebandy i Sverige så har de som regel noen forkunnskaper før trening. De har eksempelvis sett innebandy på TV eller spilt innebandy på skolen med trenere som kan sporten. Vi har også mange innebandyspillere, innebandyklubber og flerbrukshaller som kan arrangere eliteseriekamper med snitt på flere tusen tilskuere, forteller Cecilia Lundin.
En mulig årsak til at trenere mangler kompetanse er at idretten baseres på frivillighet.
- Vi trenger flere skolerte og utdannede trenere og ledere i norsk idrett. Særlig gjelder dette for barn og ungdom, men vi trenger også støtten fra foreldre i ulike verv og roller rundt idretten, sier Hergeirsson.
Satser på trenerutvikling
Island og Sverige overlater, i kontrast til Norge, ingenting til tilfeldighetene når det gjelder idrettsutvikling. De satser nemlig hardt på trener- og kompetanseutvikling innen idrett.
- På Island henter de inn faglig dyktige trenere til barn og unge. Det er dyrt, men til gjengjeld får du god kvalitet og struktur. Mange av disse trenerne er også lærere, og jeg hadde eksempelvis en gymlærer på barne- og ungdomsskolen som også var min fotballtrener og håndballtrener. Han hadde dermed total oversikt, sier Hergeirsson.
Det finske ishockeyforbundet investerer også mange ressurser for å heve kompetansen.
- Ishockeyforbundet har ansatt 25 ferdighetstrenere som jobber på fulltid for å heve hockeynivået til barn i alderen 8 til 12 år på landsbasis. De har også ansatt flere regionstrenere på fulltidsbasis. Vi har delt landet inn i åtte regioner som har én-to regionstrenere hver, og disse jobber tett sammen med klubbenes hovedtrenere. Hver klubb har hovedtrenere, hjelpetrenere og keepertrenere som også skal hjelpe barn og unge til å utvikle seg, sier Jussi Virtanen.
Island, Sverige og Finland har med andre ord investert mye tid, midler og ressurser for å drive idretten videre. Resultatet blir at flere spillere og klubber kan konkurrere på et høyt nivå.
Savner et sterkere trenermiljø i Norge
For å oppnå elitenivå så har Anders Ericsson og kollegaer estimert at man må trene minst 10 år eller 10.000 timer. Dette har senere blitt kjent som ”10.000-timersregelen” - og har ført til debatter om hvordan man skal trene og utvikle idrettsutøvere på en hensiktsmessig måte.
Han savner et sterkere trenermiljø som kan bidra til håndballens utvikling og vekst.
- Noen må fortelle spillerne hvordan de skal forbedre seg og sikre at de trener på de rette tingene til rett tid. Norsk håndball trenger derfor flere dyktige trenere som har lyst til å utvikle seg selv som trenere. Dette er en stor forutsetning for at sporten skal fortsette å utvikle seg, og det er mange positive ting som skjer i håndballen, sier Hergeirsson. Han skryter spesielt av arbeidet som Henriette Henriksen Løge gjør som utviklings- og utdanningsansvarlig i Håndballforbundet Region Sør-Vest.
- Med henne i spissen har trenerutdanning og spillerutviklingsarbeidet i Rogaland og Agder tatt store fremskritt de siste årene. Vi er på gang, forteller han, men legger også til at mye gjenstår før de er der de skal være.
- Det er mange som mangler nødvendige fagkunnskaper som gjør at treningskvaliteten blir for dårlig, treningsmengden blir for lav eller utfordringene blir for små. Uskolerte trenere bruker for eksempel ofte feil øvelser for barn og unge. En annen utfordring er at det blir for mye køståing og for lite aktivitet i håndballøktene. Organiseringen av treningen har altså stort forbedringspotensial og mye kan gjøres gjennom gode forberedelser, sier Hergeirsson.
Trenere må ta vare på spillerne
Jon Pall Palmason er derimot blant de som har vært offer for trenere med manglende kunnskap i ung alder. Som tenåring var han blant annet aktiv i fotball og golf, og hadde som mange andre tenåringer en variabel vekstkurve. Den standhaftige islendingen gikk da fra 1,60 meter da han var 14 til 1,80 meter da han var 16 år - på godt og vondt.
- Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg slet så mye med skader i denne perioden. Det er ikke rettferdig at trenere skal vite alt, men de burde vite hvorfor jeg var skadet hele tiden, sier Palmason. Han har siden lært at vokseskader blir stadig vanligere blant barn og unge.
- Trenerens oppgave er å ta vare på spillerne, og de må få vokse før de begynner å trene skikkelig. Dette gjelder spesielt spillere i alderen 10-15 år, sier han.
Palmason forteller videre at idrettsutøvere blir bedre ivaretatt nå gjennom trenere som utdanner seg. Dette har imidlertid også skapt god topp og liten bredde i Island kontra Norge.
- Det er flere fotballspillere i Norge enn på Island, men Island har bedre fotballspillere enn i Norge. Klepp har for eksempel elitelag, rekrutteringslag og breddelag, men trenger flere fremragende spillere for å heve nivået. Island har derimot mange gode spillere, men trenger flere spillere for å stille lag – og spesielt juniorlag, sier Palmason.
Mange glemmer leken
Thorir Hergeirsson mener at det er uproblematisk å kombinere lek og satsing.
- Lek er en meget viktig dimensjon i all idrett, også toppidrett. I grunnen trenger vi alle å leke mer og lenger. Teknikk og fysikk kan fint læres igjennom lekpregede aktiviteter, men det krever selvsagt godt skolerte og kloke trenere, sier han med et smil.
Thorir Hergeirsson mener at det er viktig å finne en miks mellom lek og alvor.
- Mange glemmer leken når de skal satse, og da kan det fort bli for seriøst. Det er en kunst å være seriøs utøver og samtidig ivareta leken, sier han.
- Jeg vil heller at spillerne skal leke masse med ball enn at de spesialiserer seg tidlig. Allsidighet er viktig og leken må stå i sentrum, sier han og referer til forskning fra internasjonale toppidrettsutøvere som har deltatt i OL og VM.
- De som lyktes hadde to fellesnevnere: de var aktive i forskjellige idretter frem til ungdomsskolealder, og de fikk støtte fra foreldrene sine. Mange av de som er best i ballspill har også holdt på med forskjellige idretter imens de fokuserte på lek. Husk at de spiller ikke i fotball i Brasil, de leker fotball, poengterer Hergeirsson.
Allsidig trening fører til bedre idrettsutøvere
Fordelen med allsidig trening er at idrettsutøverne tilegner seg egenskaper som kan overføres fra en idrett til en annen, som eksempelvis koordinasjon, hurtighet og balanse. Idrettutøvere kan med andre ord bli bedre utøvere ved å prøve seg i forskjellige idretter.
- Jeg har vokst opp med alle slags idretter, og bevegelsene er de samme uansett idrett. Barn er som gummi, og kan bruke fleksibiliteten til å bevege seg i flere idretter, sier Palmason, som har bakgrunn i fotball, golf, basketball og turn.
- Jeg tror at du kan bli en bedre innebandyspiller dersom du tidligere har spilt andre idretter, som for eksempel fotball. Har du spillforståelse i fotball, så har du også spillforståelse i innebandy, mener Lundin, som fortsatt er aktiv innebandyspiller og fotballspiller for Lye. Hun har i tillegg en fortid som håndballspiller og basketballspiller.
Thorir Hergeirsson sier dog at barn og unge også må forplikte seg til de idrettene de prøver.
- Jeg syns at de skal fullføre en sesong i stedet for slutte underveis når de har bestemt seg for å prøve en idrett. De må lære å forplikte seg og å fullføre det de har startet, sier han.
Færre og færre forplikter seg
Jæren har få elitelag, og en mulig årsak til dette er at folk forplikter seg mindre enn før.
- Det finnes mange flinke spillere, yngre lag og gode talenter – men ikke et elitemiljø. Forpliktelsene til fellesskapet blir også stadig mindre, og det er ikke like enkelt å bygge lag i dag som for 20 år siden. Alt skal passe med spillernes individuelle planer i stedet for lagets kollektive mål, forteller han.
Cecilia Lundin opplever at manglende forpliktelser skjer mer i Norge enn i Sverige.
- Noen ganger lurer jeg på om Norge er mer anlagt for individuell idrett enn lagidrett. I Sverige forventes det at du deltar på hver trening, mens i Norge er det mye lettere å stå over trening. Deltar man ikke på trening for å være en del av et lag? sukker hun.
Thorir Hergeirsson hadde som ungdom arbeidet en del med en byggmester og tok svennebrev før han flyttet til Norge. Han har snekret for seg selv i senere tid, og ser mange likheter mellom husbygging og lagbygging.
- Lagbygging er på mange måter som å bygge hus. Du trenger god fundamentering og solid grunnmur før du reiser vegger og tak. Treningskultur tar mange år å bygge, mens hus kan du bygge på noen uker, sier han.
-Du spiller på det laget du fortjener
Thorir Hergeirsson etterlyser flere rollemodeller i nærmiljøet som kan utvikle idretten.
- Mange a-lagsspillere jobber hardt, men når imidlertid aldri opp fordi de selv ikke vet hvordan de skal bli bedre. Det blir dermed for sent å bygge treningskultur når de er eldre, sier han.
Axel Eriksson har registrert lignende utfordringer i Lye.
- Det er altfor mange som kommer på trening og tror at de bare kan gjøre som de vil. Vi har også sett altfor mange seniorspillere spise skoleboller og drikke cola før trening. Det er denne holdningen og kulturen vi må ha vekk, sier han.
Thorir Hergeirsson og Jon Pall Palmason bruker ofte anekdoter for å få spillerne til å forplikte seg.
- Jeg pleier å si at ”du spiller på det laget du fortjener”. Så hvis du gir 50%, får du et 50%-lag – og hvem vil vel spille på et 50%-lag? spør Hergeirsson retorisk.
- Jeg liker uttrykket ”you can buy talent, but you can’t buy hard work. Hard work always beats talent”. Du kan for eksempel ha arbeidsmoral som Cristiano Ronaldo eller talent som Rooney. De kom til United på samme tid og var omtrent på samme nivå. Ronaldo har siden blitt en av verdens beste og ser ut som en bodybuilder. Kan man si det samme om Rooney? spør Palmason.
Må ha bredde for å få elite
Axel Eriksson mener at klubber må ha tilbud til alle fordi man må ha bredde for å få elite.
- Kverneland Innebandyklubb måtte hente inn spillere for i det hele tatt kunne stille lag. De hadde ingen aldersbestemte lag under seg, og til slutt måtte de legge ned, forteller han.
Island bruker mye differensiering for å få flest mulig best mulig. Dette går forut at aktiviteten tilpasses etter nivå i stedet for å tilpasses etter alder, noe de fleste gjør i Norge.
- På Island er du sammen med spillere som er på samme nivå som deg. Hvis du eksempelvis er bedre enn aldersgruppen din så flyttes du opp en aldersgruppe, og hvis du er svakere så flyttes du ned en aldersgruppe. Vi har også et differensiert seriesystem, der de beste lagene møter de beste lagene og nybegynnerne spiller mot andre nybegynnere, sier Palmason.
- Det er umulig å holde alle spillere fornøyd, og det kommer derfor alltid til å være noen som slutter. Vi må derfor minimere frafallet så mye som mulig. Vi må gjøre det interessant for barna – slik at de gleder seg til å komme på trening, sier Eriksson.
- Du vet aldri hvem som blir gode til slutt
Cecilia Lundin har også medbrakt differensiering fra Sverige til Norge for å sikre at innebandy kan rekruttere, beholde og utvikle spillere i Lye og Rogaland generelt.
- Det er mange som er redde for å prøve seg på innebandy fordi de som sagt ikke vet hva det er. Jeg instruerer nye spillere som kommer til oss, og viser dem hvordan de skal holde kølla og hvordan de skal slå en pasning eller skudd. Det er egentlig mye enklere enn det mange tror, sier Lundin, som også instruerer innebandytrenere i Rogaland i differensiering for kretsen.
- Det er kjempekjekt med elitesatsing, men man må også huske på bredden. Du vet aldri hvem som blir gode til slutt, og de som er talenter i 14-årsalderen er ikke nødvendigvis de som blir gode. Som oftest er det de som har kjempet litt siden starten som når lengst, sier Lundin.
Lundin legger til at det krever en del tid og ressurspersoner for å få til dette.
- Vi trenger mange for å dra lasset, men det er de samme som dukker opp hver gang og de samme som ikke dukker opp hver gang. Vi ender derfor opp med at noen få må gjøre mye på en gang, og omsider mister vi disse fordi de blir utbrent, sukker Lundin.
- Alle må føle seg sett og verdsatt
Det er viktig å holde flest mulig lengst mulig fordi disse skal sikre at idretten lever videre.
Mange glemmer at man også trenger mange for å holde et internasjonalt nivå på norsk håndball. Det er svært få som blir elitespillere, og vi trenger derfor å få med oss flest mulig som spiller håndball lengst mulig. Det er nemlig disse som blir potensielle ledere, trenere, dommere og styremedlemmer som skal bringe idretten videre, sier Hergeirsson.
- Det er viktig å se alle på laget, slik at vi kan ha det bra og kjekt sammen. Du kan ikke bare tenke på de beste på laget hele tiden. Du må sørge for at alle føler seg sett og verdsatt, sier Lundin. Jon Pall Palmason vet nøyaktig hva Axel Eriksson og Cecilia Lundin sikter til.
- Jeg har en spiller som ikke har vært på benken en eneste gang denne sesongen. Denne spilleren høres kanskje ikke viktig ut, men er minst like viktig som Gry Tofte Ims, som er kaptein og a-landslagsspiller. De trener sammen og om et par år kommer disse til å spille på samme lag, og de er derfor verdt like mye. Et lag er nemlig bare så bra som det svakeste leddet, sier Palmason, som også har studert politikk tidligere.
- Trenerne skal hjelpe spillerne til å bli bedre utøvere og bedre personer. Da må man gjøre ting som de husker 40 år senere, slik at de kan få det beste ut av seg selv, avslutter han.
Espen Primstad