David W. Pursley
maudlandkart
Dette er for dere som er glade i å løpe. Temperaturen har steget, og lyset viser seg fram lenger om dagene. Nå er det mulig å løpe i mer krevende terreng enn på opplyste veier. Bak Maudland skole opp mot Maudlandsgården er et nettverk av stier som går på kryss og tvers i flere retninger og i variert stigning.
Stiene er et eldorado for folk flest som liker å være ute i naturen, og enda mer spesielle for folk som mener at et fjelløp kan være helt fantastisk. Og dette er mulig her i vårt nærmiljø.
Løpere som har tenkt at det er tid å prøve ”hill workouts” vil oppdage at fjellnettverket er en super utfordring. Hvis du er blitt lei av de daglige turene på asfalt og fortauer, vil du finne noe her oppe til å stimulere deg. Fra Maudland skole (90 m.o.h.) opp til Måkatjørn (185 m.o.h.) er ett eksempel. Høydeøkningen høres ikke så veldig mye ut. Men når man løper, er det krevende. Dette er ikke en ”hverdags” løpetur. En gang i uken er nok til å begynne med. Antallet kan økes framover når man føler seg sterk og oppladet. Forskjellige stier kan i tillegg bli slått sammen for å øke lengden på turene.
Fra Maudland skole (kommunens løypeskilt står på parkeringsplassen) kan man også gå eller løpe til Maudlandsgården på en enkel grusvei eller sti. Det i seg selv er krevende, men er fort gjort, og løypenettet åpner seg i flere retninger fra gården. Det står et nytt løypekart ved oppholdsskuret på gården som Sandnes kommunes park- og idrettavdeling har bygget. Herfra kan man velge tre forskjellige stier; øst, sør eller sørvest (henholdsvis til venstre, rett fram eller til høyre). De til høyre og rett fram vender med en gang oppover mot Eilevfjellet (244 m.o.h.) eller Middagsknutene (293 m.o.h.) og videre til Sanddalen. Deretter kan du svinge nedover og tilbake til startpunktet. De to stiene er kortest, men krevende med tanke på stigning. Det er få flate partier på veien oppover. Veiene er skiltet eller markert med rød maling.
Østover til Måkatjørn er en favoritt. Herfra kan man ta to retninger – nord mot Lundekvam (227 m.o.h.) og vest igjen til Øvre Hetland, eller sør fra Måkatjørn mot Sanddalen. Man kan fortsette videre til Storaberget (342 m.o.h.) fra Sanddalen sti. Jeg liker Måkatjørn-stien best fordi det er en del stigning og flate deler slik at det er lettere å få pusten igjen. På de flate og jevne engene kan man prøve ”fartslek”. Man øker dampen for en kort stund, for eksempel fra steingjerdet til bekken eller fra en stor stein til skogen osv. Det øker pustenivået og utholdenhet.
Har du god tid (for eksempel i helgene) kan du kjøre opp til parkeringsplassen på Øvre Hetland. Der setter du fra deg en sykkel. Dernest kjører du til gården på Hogstad (88 m.o.h.). Derfra går turen opp rundt Grindavatnet (182 m.o.h.) og Torenipen (308 m.o.h.), nordover forbi Måkatjørn til Øvre Hetland, hvorfra du kan sykle tilbake til startpunktet på Hogstad. Avstandene på de forskjellige løypene er ikke så veldig lange i kilometer for de som liker å løpe en mil eller mer på det jevne. Men høydeforskjell, ulendt terreng og ens egne løpende skritt gjør det til et vanvittig eventyr for forbedring av balansen, ankelforsterkning og generell velvære for hele kroppen.
Men turen er ikke bare krevende for kroppen. Den er like krevende for sinnet. Hvis man er vant til flate turer, slik at det ikke tar så mye konsentrasjon å løpe fra hit til dit, så vil du erfare at det er annerledes på fjellstier. Hele veien må du løfte beina for å stige over små steiner, klatre opp korte kløfter, prøve å hoppe fra gressklump til gressklump i gjørmete myrer eller over pytter som er for dype å gå gjennom. Det er liten vits med vannavstøtende sko på føttene, for vann renner inn og skoene blir som en svamp. Stiene er ofte veldig våte og glatte. Lange gresstengler tunge med regndråper henger over stiene og gjør det vanskelig å se ditt neste skritt. Små og store steiner midt i stien gjør hvert steg til en utfordring eller muligens en tur til legevakten med en vridd ankel. Trekvister dasker deg i ansiktet, grus og rullesteiner på smale stier lager rutsjebaner, og du må holde konsentrasjonen maks to–tre meter foran deg slik at du ikke faller ned og slår deg. Samtidig er du fylt med glede av å være ute. Luften er frisk, kroppen pumper hardt og du svetter bra. Når du kommer i mål, antakelig klissvåt, gjørmete og andpusten, vil du ha funnet mye glede på de stiene du har oppdaget – kanskje på nytt.
God tur! David W. Pursley, Uskekalven
Redaktør -